Kjærlighet og rasisme i Harlem

Det er aldri feil med James Baldwin, denne forfatteren, samfunnsrefseren og aktivisten som tok opp spørsmål som er like aktuelle i dag. Ett av de viktigste var rasisme. Baldwin vokste opp i Harlem i New York, og det er her handlingen til hans roman «If Beale Street Could Talk» fra 1974 er lagt.

Nå har regissør Barry Jenkins hentet fram denne fortellingen og løftet den inn på lerretet. Jenkins er mannen bak «Moonlight» (2016) som mange vil huske. Det var en gripende afro-amerikansk historie. At han fortsetter med Baldwins roman gir et tydelig signal om at han påtar seg å videreføre oppgaven med å fortelle om «afro-american experiences» i USA.

Fakta

If Beale Street Could Talk

Norgespremiere: 08.02.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: KiKi Layne, Stephan James, Regina King, Colman Domingo, Teyonah Parris

Regi: Barry Jenkins

Manus: Barry Jenkins, James Baldwin

Nasjonalitet: USA

Språk: Engelsk

Lengde: 1 t. 59 min.

Aldersgrense: 9 år

Baldwin førte denne kampen i flere tiår, og har etterlatt seg en rekke kjente sitater.

Som: «To be a Negro in this country and to be relatively conscious is to be in a rage almost all the time».

Men også: «From my point of view, no label, no slogan, no party, no skin color, and indeed no religion is more important than the human being».

Det er med dette utgangspunktet jeg setter meg i en kinostol i Norge i 2019 og spent søker å finne ut om det er noe av denne kraften i årets film fra Jenkins.

«If Beale Street Could Talk» er en kjærlighetsfortelling fra Harlem i New York. På det beste en øm og var kjærlighetsfortelling. Scenen er satt til 70-tallet. Det unge paret, Tish og Fonny, lever sorgløst som kjærestepar. Framtiden ser lys ut. I noen scener spilles de helt store følelsene ut, slik vi nesten bare har sett dem på film i tidligere tider.

Inntil de en dag opplever å møte rasismen representert ved en undermåls hvit politimann. Han merker seg Fonny når han stopper en innpåsliten mann i en matbutikk, men gjør ikke noe. Dette møtet skal likevel vise seg å bli skjebnesvangert.

På et senere tidspunkt blir en ung kvinne voldtatt et annet sted på Manhattan, og Fonny blir urettmessig koblet til voldtekten. I en konfrontasjon blir han pekt ut av den voldtatte kvinnen, og politimannen erklærer at han har sett Fonny løpe fra stedet. Det hjelper ikke at både Tish og Fonnys venn Daniel kan bevitne at han var et helt annet sted. Fonny blir tiltalt, dømt og fengslet.

Fortellingen har flere elementer enn de som er nevnt til nå, blant annet en dynamikk mellom familiene til Tish og Fonny. Hovedmotivet, i tillegg til kjærlighetsfortellingen, er likevel den rasismen Fonny som ung, svart mann utsettes for. Det er særlig den institusjonaliserte rasismen Baldwin og Jenkins forteller oss om her.

Jenkins er god på å fortelle om det allmenne gjennom individuelle erfaringer. Han støttes godt opp av solid skuespill. Særlig er noen av scenene med Fonny og kameraten Daniel ladet på en helt spesiell måte.

Hele produksjonen er solid. Men her ligger også et problem gjemt. «If Beale Street Could Talk» blir litt for glattpolert. Litt for tannløs. Det springer ut av de vakre bildene, av de hjelpeløse blikkene, av de mange kjærlighetserklæringene. Baldwin selv var aldri myk. Hans prosjekt var både sinne og humanisme. Han pekte alltid på de undertrykkende mekanismene. De kommer selvfølgelig godt fram også her. Men med litt mindre brodd enn hva som hadde vært mulig. Det Fonny (og dermed også Tish) utsettes for er stygt. Vi kunne gjerne blitt enda tydeligere konfrontert med dette.

Barry Jenkins er en betydelig stemme i amerikansk film. Denne gangen leverer han solid, men på en litt mindre gripende måte enn sist – i Moonlight. Vi aner at denne fortellermåten, og dens medfølgende estetikk, passer godt inn i forventningene til det store mainstream-publikummet i USA.

Jeg ønsker meg en tøffere film fra Jenkins neste gang. Hans neste prosjekt er en tv-serie med handling fra slavetidens USA. Så her er det bare å vente.