Framtidas profesjonsutøvere trenger også internasjonal erfaring
Meninger. Utveksling. Utenlandspraksis er en personlig reise like mye som den er faglig. Jeg opplever at den internasjonale erfaringen gjør meg til en bedre fagperson enn jeg ville blitt uten, skriver barnevernspedagogstudent ved Universitetet i Sørøst-Norge, Susanne Stenehjem Valen.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I et innlegg i Khrono med tittelen «Utfordrer kravene til utveksling» av leder for FO-studentene Kristin Aldrigde, hevdes det at under ti prosent av studenter ved barnevern-, sosionom-, vernepleier- og velferdsviterutdanningene, tar utenlandsopphold i løpet av studiet. I en pågående debatt i fagmiljøene, praksisfeltet og blant studentene, mener mange at forvaltningspraksis er viktigere enn praksis i utlandet.
Jeg har erfart på kroppen det mange brukere av det norske velferdssystemet også erfarer – å være ny, å kjenne den betydning egen og andres kultur har når det gjelder forståelse, vurderinger, og ikke minst kjenne etter hvilke verdier som ligger til grunn for at jeg er den jeg er.
Susanne Stenehjem Valen
Innlegget fremhever et større behov for interkulturell kompetanse blant sosialarbeidere i Norge, men trekker også frem at utdanning i Norge skal kvalifisere til det norske arbeidslivet. Aldridge skriver at «Det er uforsvarlig - både overfor studenter, tjenester og brukere - å oppfordre studenter til å ta valg som gjør dem mindre egnet til å møte arbeidslivets kompetansebehov. Kompetansebehovet i tjenestene må ligge til grunn for innholdet i studiet».
Så hva ligger i «det norske» arbeidslivets kompetansebehov? Det er ingen tvil om at forvaltningskompetanse er en viktig grunnstein i Norges velferdssystem. For det er der vi skal jobbe når vi er ferdig utdannet – vi skal møte og arbeide sammen med brukere og tjenestemottakere av det norske velferdssystemet. Men hvem er disse brukerne?
I dagens globale verden kommer disse menneskene fra, ja, hele verden. De kommer fra Norge og fra land langt vekke. Noen kommer fra land med andre samfunns- og velferdssystemer som ofte har en annen kultur. Dette handler ikke nødvendigvis om geografisk beliggenhet. Ulike kulturer med distinkte ideer, verdier, interesser og forståelsesmåter finnes overalt der mennesker lever sine liv; i byer og tettsteder, i familien, på arbeidsplassen, i fritidsaktivitetene vi bedriver. Kultur som både innhold og uttrykksformer er dermed fremtredende i alt vi gjør, og derfor også en av grunnsteinene i Norges velferdssystem.
Jeg er selv barnevernspedagogstudent og tar mitt siste praksis-studie utenlands. Som student i et nytt samfunn, med en annerledes kultur og andre velferdsordninger, har jeg fått et unikt innblikk i det å være ny og fremmed i en annen kulturell kontekst. Det har ført til tanker og refleksjoner om eget samfunn, om hvilke holdninger og syn vi har på mennesker og velferd. I dette nye og fremmede landet kjenner jeg på ensomhet, men også på utfordringen med å teste grenser og ta initiativ. Jeg lærer mye i møte med andre mennesker.
På utveksling lærer jeg å være nysgjerrig, men også å være ydmyk i møte et annet samfunn, en ny kultur og nye mennesker. Jeg lærer å tilpasse meg det jeg møter, men jeg lærer også veldig mye om meg selv og hvem jeg er som fagperson, profesjonsutøver og medmenneske. Å være på utveksling gjør at jeg får kjenne på egne verdier og hva som er viktig for meg, både som person, men også som nordmann.
Jeg tenker over egen kompetanse – den kompetansen som jeg har med meg fra mer enn to og et halvt år med utdanning. Jeg kjenner på hvilket behov jeg har for å lære mer om mitt nye praksissted og deres tilnærminger til sosialt arbeid.
Alt dette gjør at jeg også får en bredere, mer internasjonal forståelse av velferdssystemer og systemkompetanse og internasjonalt, sosialt arbeid som overordnet tilnærming. Jeg merker at jeg blir utfordret både personlig og faglig. Utenlandspraksis eller praksis-studier internasjonalt er en personlig reise – like mye som den er faglig, og jeg opplever at den gjør meg til en bedre fagperson enn jeg ville blitt uten denne internasjonale erfaringen.
Jeg forstår godt de som velger å ha praksisen i Norge, og det kan være mange grunner til at studenter ikke har mulighet for å reise til utlandet i tre måneder for å ha praksis-studier. Selv har jeg ikke hatt praksis i barnevernstjenesten, slik mange av mine medstudenter har; dermed kan det være at jeg mangler ett essensielt innblikk i det norske velferdssystemet. Men, jeg tror at jeg får minst like god erfaringskunnskap og profesjonsforståelse gjennom utenlandspraksis.
Jeg har erfart på kroppen det mange brukere av det norske velferdssystemet også erfarer – å være ny, å kjenne den betydning egen og andres kultur har når det gjelder forståelse, vurderinger, og ikke minst kjenne etter hvilke verdier som ligger til grunn for at jeg er den jeg er. Dette mener jeg er viktig, fordi vi lever i et multikulturelt, eller kanskje rettere sagt, et kulturelt komplekst verdenssamfunn, der det å kunne sette seg inn i, og forstå andres samfunnsmessige og kulturelle bakgrunn og verdigrunnlag er essensielt for å få til gode menneskemøter og god forvaltningspraksis.
For det er uansett mennesker som møtes, om man er i Norge, Nederland, Grønland, USA, Tanzania, India – ikke kulturer! Derfor ser jeg ikke forvaltningspraksis og utenlandspraksis som to ting man må velge mellom – de komplementerer hverandre og utdanningssystemet i Norge bør kunne tilrettelegge slik at man kan få til mer av begge deler.
Heia internasjonal erfaring for framtidas profesjonsutøvelse!
Nyeste artikler
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!