Utfordrer kravene til utveksling

50 prosent av alle studenter skal ha utenlandsopphold under studiet. Det mener i alle fall forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V). Studiebarometeret 2017 viser at under 10 prosent av studenter på barnevern-, sosionom-, vernepleier- og velferdsviterutdanningen tar utenlandsopphold. Nå vil Nybø at utdanningsinstitusjonene skal tilrettelegge bedre for utenlandsopphold for studentene sine.

For disse utdanningene er det ikke forsket nok på hvilket utbytte utenlandspraksis gir. En debatt har spredt seg i fagmiljøene, praksisfeltet og blant studentene; mange mener det er viktigere med forvaltningspraksis enn praksis i utlandet.

Disse utdanningene er grunnsteinene i Norges velferdssystemer. Å kjenne til forvaltningen og kunne jobbe innenfor velferdssystemene, er en del av kjernekompetansen. Ved å ta utenlandspraksis er det mange som ikke får tilstrekkelig forvaltningserfaring i løpet av studietiden.

Samtidig er det ikke slik at utenlandspraksis ikke gir et viktig utbytte, eller at alle studenter i dag får forvaltningspraksis. Det er særlig den interkulturelle kompetansen mange drar nytte av. Vi er et multikulturelt samfunn. Det å kunne sette seg inn i, og forstå andres verdigrunnlag og kultur, er en evne mange av oss skulle vært flinkere på i utøvelsen av sosialfaglig arbeid. Praksis i utlandet kan dermed være en styrke, men ikke når den interkulturelle praksisen går på bekostning av systemkompetanse. Det trenger den heller ikke å gjøre.

Det finnes mange ulike måter å sikre både interkulturell kompetanse og systemkompetanse i utdanningsløpet. De fleste utdanningsinstitusjoner har flere enn én praksisperiode for våre utdanninger, kanskje dette burde innføres hos alle? For å møte arbeidslivets kompetansebehov, bør det stilles krav om et minimum av praksiserfaring i de tre av utdanningene som har praksis. For eksempel burde alle barnevernspedagogstudenter ha praksis i den norske barnevernstjenesten, for å sørge for at de har forvaltningskunnskapene som forventes av dem etter studiene.

Dette utelukker ikke utenlandspraksis i den andre praksisperioden. Det kan også tilrettelegges bedre for å ta enkeltemner i utlandet for å oppnå interkulturell kompetanse uten å miste praksiserfaring fra Norge. Alle våre utdanninger skal gi kunnskap om hvordan vi skal møte andre kulturer. Kanskje vil det å kunne ta fag i utlandet gi større utbytte for den interkulturelle kompetansen enn det utbyttet vi i dag får av å ta disse studiepoengene i Norge. Differensierte løsninger må være en del av debatten, dersom målet om økt utbytte av utenlandsopphold under studiene skal diskuteres.

Kortere utvekslingsopphold og virtuell mobilitet kan være gode incentiver for å øke den interkulturelle kompetansen, men det kan være en administrativ krevende øvelse. Dersom denne formen for utveksling skal være av god nok kvalitet må det tilknyttes økonomiske ressurser. Utdanningene er rammeplanstyrte, dette gir tilleggsutfordringer. Det er ikke like stor fleksibilitet når det kommer til å velge fag ved partnerinstitusjonene, og det er flere krav som må hensyntas.

Det er likevel viktig å huske på at alle de fire utdanningene har mål om å utdanne studenter til det norske arbeidslivet. Det er uforsvarlig - både overfor studenter, tjenester og brukere - å oppfordre studenter til å ta valg som gjør dem mindre egnet til å møte arbeidslivets kompetansebehov. Kompetansebehovet i tjenestene må ligge til grunn for innholdet i studiet.