En inderlig barnefortelling

Film. Vår filmanmelder anbefaler å ta en pause fra sommersola for å gå på kino og se en film om barn.

Publisert
Fakta

Sommer 1993

Sjanger: Drama

Skuespillere: Laia Artigas, Paula Robles, Bruna Cusí, David Verdaguer

Regi: Carla Simón

Manus: Carla Simón og Valentina Viso

Produsent: Valérie Delpierre, Stefan Schmitz, María Zamora

Foto: Santiago Racaj

Nasjonalitet: Spania

Språk: Katalansk

Lengde: 1 t. 37 min.

Denne fortellingen handler om seks år gamle Frida, som mister moren i sykdom. Onkelen og tanten tar Frida til seg. Hun og moren har bodd i Barcelona, og nå må hun flytte til landligere omgivelser der onkelen og tanten bor. Utgangspunktet for Fridas nye tilværelse ser ganske lys ut, tross morens dødsfall. Hun kommer til et hjem der hun er ønsket, og hennes yngre kusine blir lillesøster.

Men livet blir ikke så lett som det kunne blitt. Frida viser vrangsiden i sin nye familie. Og onkel og tante blir tvilrådige. De vet ikke hvordan de skal møte denne siden hos niesen. Vi følger henne så tett at vi skjønner mer enn de voksne karakterene skjønner; dette er et barn i sorg.

Savnet etter moren preger Frida. Dessuten blir hun veldig var forskjellene mellom det hun er vant til og hvordan tingene gjøres i det nye hjemmet.

Etter hvert skal vi få innblikk i hva som kostet moren livet. Og det er her den tilsynelatende intetsigende tittelen kommer til sin rett. Foreldrene er blitt rammet av den skamfulle sykdommen som herjet og tok mange liv mange på den tiden; AIDS.

Det som setter seg aller sterkest hos meg er hvor fullt og helt regissør Carla Simòn går inn i barnas perspektiv. Og særlig Fridas. Hun viser hvordan jenta følger aktivt med på hendelsene rundt seg og forsøker å svare på dem. Noen ganger klarer hun det, andre ganger ikke. Men totalt sett er Fridas frustrasjon økende.

Det er nesten så jeg håper på et par regnværs-dager så folk kommer seg på kino.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent, OsloMet

Og som element i dette, hvordan Simón får de to barneskuespillerne til «å bli» sine karakterer. Jeg skulle gjerne vært på settet og sett hvordan hun har arbeidet med barna. Sannsynligvis ikke ved tradisjonell personinstruksjon. Heller ved å leke fram scenene, mens kameraet går. Selv forteller hun at det var en blanding av improvisasjon og nitid instruksjon. Det er uansett svært gripende. Vi så noe av samme format i Sean Bakers «The Florida Project» tidligere i år, men denne gangen er det kanskje enda mer imponerende.

Det kan se ut til at vi er inne en nyskaping i filmverdenen. Nemlig at barns liv tas på alvor på en helt annen måte enn før. Det er nok av eksempler fra filmhistorien på at barn nærmest brukes som rekvisitter. Og at barns liv fortelles fram med et voksenblikk. Nettopp derfor er det så flott å se filmer der regissøren tar mål av seg å ta med kameraet ned i barnas øyehøyde – og bli der, også når det gjelder måten fortellingen er fortalt på.

Dette er ikke en film spesielt beregnet på et barnepublikum. Jeg oppfatter den nesten mest som en voksenfilm, men den kan også sees av barn.

Carla Simón forteller her om delvis selvopplevde hendelser. For noen er dèt en ekstra grunn til å se en film. Selv er jeg mer avventende, noen ganger også skeptisk når en filmfortelling er «based on a true story». Og særlig når hendelsene baserer seg på regissørens personlige liv, og kanskje til og med traumer. Slike filmer står i fare for å mangle det fantasielementet som ofte skal til for å gjøre fortellingen universell. Dessuten er faren at faktagrunnlaget blir viktigere enn fortellingen. Den grøfta havner ikke Simón i. Hun lager et selvstendig, usentimentalt verk som framstår som frigjort fra hennes egen livsfortelling.

Simón er fra Barcelona, og språket i filmen er katalansk. Hun tilhører en ny generasjon kvinnelige filmskapere som høyst sannsynlig vil sette et sterkt preg på film i årene som kommer. Både når det kommer til temaer og måten fortellingene bygges opp på.

Mange av bildene i denne filmen er vakre, med det katalanske landskapet som malerisk bakgrunn. Slikt kan fort bli kjedelig, men her fungerer det godt. Vi serveres ikke en turistversjon, men et nabolag. Og Simón stoler i stor grad på bildene. Det er de som driver fortellingen framover. Et godt grep.

«Sommer 1993» er allerede blitt vist på flere festivaler i Norge, både Tromsø Internasjonale filmfestival og nå senest på Oslo Pix. Den har likevel ikke, så vidt jeg kan bedømme, blitt båret fram av et solid og positivt ladet rykte. Det er synd. For det fortjener den.

Det er nesten så jeg håper på et par regnværsdager så folk kommer seg på kino.