Karriereveier for økt forskningskvalitet

De siste årene har kunnskapspolitikken vært dominert av ett ord: Kvalitet. Det synes å være bred enighet blant politikere og i sektoren generelt om at kvaliteten i norsk forskning bør økes, men det er langt mellom konkrete tiltak. Skal vi øke kvaliteten på norsk forskning må kvalitetsdiskusjonen ha en menneskelig dimensjon: God forvaltning av menneskelige ressurser er helt avgjørende for å bygge en kultur for kvalitet, og kvalitet må knyttes sammen med karriereinsentiver i større grad enn i dag. Vi mener heterogene karriereveier kan være et viktig virkemiddel for å gi økt kvalitet i norsk forskning.

Dagens karrieremodell for forskere er kjennetegnet ved et ensartet, homogent pyramideløp der et mindretall av stipendiatene får stilling som postdoktor etter endt doktorgrad, og kun de færreste postdoktorene får noen gang stilling som professor. Som vi har vist i undersøkelsen Når usikkerheten rår, bidrar dagens karrierestruktur til en sektor preget av midlertidighet, usikkerhet, kortsiktighet og dårlige rekrutteringsvilkår for å sikre at de beste forskerne for fremtiden forblir i forskningen.

Vel så viktig: Dagens karrieremodell for forskere legger i liten grad til rette for kvalitet i norsk forskning. For å sette det på spissen; modellen kan rett og slett være til hinder for forskningsmiljøene får prioritert den beste forskningen. Dagens stipendiater og postdoktorer lever med tidshorisonter på maksimalt tre til fire år før finanseringen går ut, mens de beste forskningsprosjektene som regel løper over lengre tidsperioder.

I løpet av slike midlertidige stillinger bør man som regel ha forsket fram og publisert egne resultater i minst 2-3 artikler om en skal ha håp om å klatre i systemet. Dagens karrieremodell legger derfor ikke opp til at yngre forskere får nok tid til å drive forskning på høyt internasjonalt nivå. Skal vi skape kultur for kvalitet er vi avhengig av en dreining mot mer varierte, heterogene karriereveier som illustrert i Figur 1.

Figur 1: Forslag til ny modell for karriereveier i akademia. Til venstre, typisk modell i dag med ensartede, homogene karriereveier der stipendiater kan kvalifisere seg til postdoktorstilling, som igjen i et mindretall vil kvalifisere til professorstilling. Til høyre, forslag til ny modell med varierte, heterogene karriereveier med ulike stillingskategorier, karriereinsentiver og roller for hver gruppe. Mobilitet der postdoktorer og stipendiater utvikles i ledende forskningsgrupper kombinert med langtidsperspektiv, stabilitet og kvalitetskultur kan gi utvikling av fremragende forskningsmiljøer. Open access og innovasjonskultur er viktige faktorer i å omsette forskning til ny kunnskap og samfunnsverdi. Vi mener dreining mot modellen til høyre kan være et viktig tiltak for å øke den akademiske kvaliteten i Norge.

Vi har tidligere tatt til orde for tydeligere karriereveier som sikrer at stipendiater og postdoktorer får relevant erfaring og kunnskap som sikrer høyt kvalifisert arbeidskraft i bredden av norsk arbeidsliv. Skal en arbeide strategisk mot å heve forskningskvaliteten er det imidlertid også nødvendig å bygge en kultur for flere forskjellige karriereløp, «heterogene karriereveier», internt i forskningssektoren. Det vil si: vi trenger økt heterogenitet blant forskerpersonalet, særlig i fagområder hvor forskning er lagarbeid.

Skal en legge til rette for internasjonalt ledende forskningsmiljøer er det behov for sammensatte forskergrupper som kan arbeide langsiktig med forskning med høy kvalitet. For eksempel er en slik dreining innenfor naturvitenskaplig forskning avgjørende fordi det ofte tar langt mer tid å tilegne den tekniske kompetansen som kreves for å gjennomføre eksperimenter med høy nok kvalitet og presisjon til å gi ny, meningsfull kunnskap enn det en midlertidig stilling som stipendiat og postdoktorstilling tillater.

En forskningsleder trenger en stab bestående av ikke bare stipendiater og postdoktorer, men også forskere, ingeniører, undervisere og administratorer. Flere stillingstyper vil bidra til å sikre den heterogeniteten som er nødvendig for å arbeide langsiktig i en forskningsgruppe, og samtidig å gi hver enkelt forsker forutsigbare rammer.

Dreiningen fra et homogent pyramideløp mot heterogene karriereveier er dermed et tiltak som kan fasilitere og fremdyrke den solide tekniske kompetansen som er nødvendig for å drive forskning på høyt internasjonalt nivå. Samtidig legger modellen til rette for at forskningssektoren kan beholde høyt kompetente, og helt avgjørende, medarbeidere som ikke nødvendigvis aspirer til en vitenskapelig toppstilling.

Produktivitetskommisjonen peker på en rekke forhold i norske høyere utdannings-institusjoner som gjør det vanskelig å organisere de miljøene slik at de kan skape ny kunnskap til nytte for samfunnet. Vi mener tre forutsetninger er nødvendig for at modellen med heterogene karriereveier skal fungere i praksis: For det første må lederen av forskningsmiljøet ha høy akademisk kredibilitet og dokumentert egenforskning på høyt internasjonalt nivå.

For det andre må lederen ha evne og rom til å lede sammensatte og høyt utdannede grupper, som blant annet innebærer at lederen har økonomisk handlingsrom over tid til å bygge opp et forskningsmiljø med høy kvalitet. Lederen må ha rom for personalpolitiske prioriteringer og omfordeling av ressurser. Det vil blant annet si at forskningsleders fokus må løftes fra konkrete forskningsprosjekter til også å utvikle morgendagens forskningsledere.

For det tredje må forskningslederen ha reelle muligheter til å rekruttere etter behov. Det krever overordnede forskningspolitiske grep som åpner for stabsfinansiering. Ved å redusere antall postdoktorstillinger, slik at de fungerer etter den opprinnelige intensjonen som kvalifiseringsstillinger for vitenskapelig toppstilling, vil midler kunne frigjøres til å ansette for langsiktig forskningskvalitet gjennom for eksempel ingeniørstillinger. En reduksjon av antall postdoktorstillinger vi også å redusere misbruket av postdoktorer som billig og uforpliktende arbeidskraft.   

For at Norge skal utvikle flere forskningsmiljøer på høyt internasjonalt nivå er vi nødt til å tenke nytt om forskeres karriereveier. Samtidig mener vi at mobilitet mellom akademia og andre sektorer som næringsliv og offentlig forvaltning er nødvendig for at Norge skal kunne lykkes i en fremtidig, kunnskapsbasert økonomi. Heterogene karriereveier i akademia kan være en måte å sikre at det blir mer friksjonsfrie overganger av kompetent personale mellom akademia og andre sektorer, slik at norsk akademia kobles tettere opp mot næringsliv og offentlig sektor.

Dagens debatt om kvalitetsindikatorer i forskning er smal og mekanismestyrt, hvor fokuset ligger på kvantitative mål som antall publikasjoner, siteringer, økninger av antall stipendiatstillinger og utvikling av sentre for fremragende forskning og undervisning. Virkemidlene er viktige, men de tar i for liten grad tak i forskningens viktigste faktor: menneskene som jobber med forskning og deres karriereinsentiver.

Vi mener heterogene karriereveier kan være et sentralt virkemiddel for å sette mennesker i fokus og legge til rette for forskning på høyt internasjonalt nivå i Norge.