Lik rett til utdanning betyr lite om utdanningen din ikke gir deg jobb

Utdanning og kunnskap har tidligere vært en god investering i framtidas velferdsstat. Kunnskap gir næringslivet kompetanse, utjevner forskjeller og bidrar til kvalifiserende ferdigheter for arbeid.

Skal de store investeringene opprettholdes må vi tørre å ta debatten om ordningene oppfyller landets behov, og gir studentene reelt like muligheter.

De siste årene har det vært mye fokus på frafallet i videregående skole i forbindelse med innføringen av fraværsgrensa. Uavhengig av om man er enig i at en fraværsgrense er en god løsning på problemet, er de fleste enige i at frafall er et stort problem.

Frafall i videregående skole er for all del et problem, men en bagatell sammenlignet med frafallet i høyere utdanning. En tredjedel av studentene som begynner å studere fullfører aldri en grad. Dette tallet er helt vanvittig, selv om noen skulle velge feil studie en gang eller to.

Utdanning skal først og fremst gi unge mennesker ferdighetene som trengs for å lykkes i et yrke. Mange mener nok at institusjonene også skal gjøre mye annet, men det eneste som legitimerer offentlig pengebruk til utdanning er at det gir bedre muligheter til arbeid og et godt liv, uavhengig av bakgrunn. Når en tredjedel av innvesteringene går tapt, må vi spørre oss selv hvor feilen i systemet ligger.

Kunnskap bør være vårt fremste tiltak mot ulikhet, men dessverre er høyt frafall bare ett av problemene som hindrer dette. Hvis familien din er ressurssterk og begge foreldrene dine har høyere utdanning, er det stor sannsynlighet for at du også kommer inn på de studiene som gir deg god inntekt i framtiden.

Siviløkonom-studiet ved Norges handelshøyskole, medisinstudiet ved Universitetet i Oslo og ingeniørstudiene ved NTNU er strålende eksempler på studier hvor en god andel av studentene har foreldre som tidligere har gått på samme studie.

Gjennom Norsk studentorganisasjon (NSO) støtter de fleste studentorganisasjoner krav om bedre ordninger for studentene. NSO er for en studiestøtte på 1,5 ganger statens grunnbeløp og for lik rett til høyere utdanning. I tiden framover burde NSOs medlemslag spørre seg selv om dette er et gode tiltak mot ulikhet.

Prinsippet om lik rett til høyere utdanning betyr lite om utdanningen du kommer inn på ikke gir deg mulighet til jobb etter en fullført grad.

Gratisprinsippet er ubetydelig om de som har mest ressurser får den beste utdanningen gratis. Økt studiestøtte er en fin gavepakke til de som bare tar ut stipendandelen av studielånet for å betale renter på bolig kjøpt med arvet egenkapital.

Universitets- og høyskoleloven er under utredning. La oss ta debatten om hvem som skal ta ansvar for frafallet, ulikhet i høyere utdanning og hvordan kunnskap fortsatt kan være en god innvestering for velferdsstaten.

Med færre i arbeid vil kampen om godene bli hardere i årene som kommer. Utdanningssektoren må endres om den skal bevare sin relevans og politikernes investeringsvilje.