På tokt for å forstå tiden

Arendal (Khrono): Universitetet i Oslo (UiO) inviterte besøkende på Arendsalsuka på forskningstokt ut i fjorden.

Forskningsskipet Trygve Braarud lå ankret opp ved siden av UiO-båten MS Sunnhordland hele uka, og Khrono fikk være med på ukas siste tokt.

Vi er rundt tjue personer på fartøyet da vi putrer ut fjorden utenfor Arendal. Det er overskyet, men foreløpig oppholdsvær.

I sommer har det vært veldig klart vann, noe som tyder på lite plankton i vannet. Professor i marinbiologi, Bente Edvardsen, forteller hvordan regnet vanligvis fører til at næring fra jorda og elvene renner ut i vannet og gir næring til planktonet. Men ettersom det har regnet lite, har også planktonet fått lite mat. Planteplankton er en god kilde til oksygen, på lik linje med planter, og er nettopp derfor svært viktig for livet på jorden.

Hullene i håven på forskningsfartøyet er 10 mikrometer store. Det vil si ca bredden av en blyantstrek delt på hundre. Det er lite nok for å fange plankton på innsiden, men stort nok til at vannet kan renne ut igjen. I bunnen av håven er det festet noe som likner et syltetøyglass. Der samles vannet og planktonet.

— For å forstå tiden vi lever i, må vi forstå økosystemet, sier Edvardsen og kaster håven ut etter båten.

Etter omkring fem minutter er håven klar til å trekkes inn. Edvardsen siler ut mest mulig vann av de små hullene.

Det begynner å regne og vi lokkes inn til laboratoriet i båten for å se på prøvene vi nettopp har fanget.

Gjennom mikroskopet som vises på tv-skjermen ser vi en masse små organismer i alle mulige fasonger. Det likner litt på en øygruppe sett ovenfra.

En «stor» og særskilt alge er dinoflagiaten. Den likner litt på en armbrøst. Den er hele 30 mikrometer, eller 0,03 millimeter, stor.

— Dere vet hvordan vi innimellom får beskjed om at blåskjellene i bestemte områder er giftige, spør Edvardsen gjengen som har klumpet seg rundt henne.

— Det skjer hvis det blir for mange av de her i vannet, svarer hun selv.

I salongen innerst i båten sitter doktorgradsstudent Elisabeth Lundsør og viser frem det folk flest ville tenkt var helt vanlig sand. Det er forsåvidt nettopp det det er, men sett gjennom et mikroskop kan man se en liten verden av foraminiferer, altså encellede organismer. De likner bittesmå skjell og krystaller, og er tilnærmet umulig å se med det blotte øyet. De kan fortelle oss om hvorvidt vannet de lever i for eksempel er forurenset.

På utsiden har det sluttet å regne og professor Stein Kaartvedt står klar ved et langt rør fylt av en tett, mørk masse. Han forteller hvordan de sender kapsler ned til havbunnen for å samle data fra sedimenter som ligger lag på lag fra mange hundre år tilbake i tid. Gjennom prøver fra havbunnen kan man se endringene på fossilene fra før menneskene påvirket miljøet, og frem til i dag.

— Vi får ikke gode nok data fra bare de levende organismene, forteller han.

Slike prøver kan F/F Trygve Braarud fortsette med i mange år. Etter halvannen time på tokt i fjorden vender F/F Trygve Braarud tilbake til kaia i Arendal. Fartøyet er ute på mellom 160 og 180 tokt i året. Nå har noen av Arendalsukas besøkende fått være med på ett av dem.​