Må være tøff for å tåle språkbruken på jobb

— Hvordan vi bruker språket, påvirker hvordan vi har det på jobb. Det sier NTNU-professor Ingar Kaldal, som nylig ga ut boka «Tøft å tåle».

Når trakassering blir kalt personalkonflikt, ligger det implisitt at begge parter har ansvar. Da blir mekling anvist som medisin, og solidariteten forsvinner ut døra. Slik påvirker språkbruken hvordan vi har det på jobb, viser NTNU-professor Ingar Kaldal i sin ferske bok «Tøft å tåle».

Språkendringer

Historiker Kaldal har forsket på hvordan språkbruken i arbeidslivet har forandret seg fra 1977 fram til i dag. Det har fått ham til å stille en serie spørsmål:

Hvorfor brukes ordet taushetsplikt når det er snakk om sensur og munnkurv? Hvorfor er en «lojal» arbeidstaker en som ikke sier fra om problematiske forhold på arbeidsplassen? Hva menes egentlig med at arbeidslivet blir «stadig tøffere»? I boka viser han situasjoner der ledere trakasserer, og hvordan vi lett unnskylder dem. Vi sier at oppførselen er en del av deres personlighet. Da blir den straks verre å få gjort noe med.

Lydig?

Kjernepunktet til Kaldal er at måten vi omtaler slik oppførsel på påvirker hvordan vi forholder oss til den.

— Lojal er et positivt ladet ord. Hvis vi i stedet hadde sagt lydig, ville mange flere ha reagert, poengterer han.

— På samme måte fører mobbebegrepet til at trakassering blir dratt fra et spørsmål om maktbruk og medbestemmelse til en personalsak. Da får den ansatte plutselig forbud mot å snakke.

Hakkekyllingen kom først

Mobbing har blitt et sentralt begrep i arbeidslivet. Begrepet er hentet fra zoologien, der en gruppe kan gå til angrep på et individ. Vi kjenner alle hakkekyllingen. På 70-tallet fant begrepet vegen inn i skoleverket, tiåret etter i arbeidslivet. Det skjedde blant annet etter at en innvandrer ble knivstukket av kolleger på Sande Paper Mill. Noen år seinere tok LO for alvor tak i materien, og lanserte sin første kampanje mot mobbing.

På engelsk betyr mob en gjeng, gjerne med onde hensikter, jamfør skjebnen til hakkekyllingen. I norsk arbeidsliv har begrepet gradvis skiftet meningsinnhold. Nå snakker vi om at sjefen mobber. Et individ blir altså tillagt egenskaper som opprinnelig var forbeholdt gjengen.

Adjø solidaritet

— Min tese er at det har skjedd en psykologisering. Sjefen blir omtalt som psykopat. Det betyr at han hører heime hos legen. Begge parter blir sykeliggjort. I gamle dager ville fellesskapet ha sagt fra, sier Kaldal, og viser til sosiologen Sverre Lysgaard og hans standardverk «Arbeiderkollektivet» fra 1961. Der er temaet de underordnede arbeidstakerne som forskanser seg mot det som oppleves som urimelig fra ledelsen.

— Den gangen kunne kollektivet gi ledelsen beskjed om at de brukte makta si feil. Nå lever vi i en verden der mobbing har blitt en lettvint, altomfattende paraply som blir brukt om alt fra oppsigelser til flytting. Alt blir individualisert.

Tøft å tåle

Den andre, viktige språkendringen Kaldal undersøker, er frasen om at arbeidslivet blir tøffere og tøffere. Den blir gjerne framsatt uten belegg, som noe alle bare «vet» uten videre. Spørsmålet er hva som skjer med adferden vår når slike «sannheter» blir gjentatt ofte nok.

— Dette er terminologi fra idrettsverdenen. Der er det tøft å tåle. De som tåler mest, er tøffest. I idrettsverdenen handler det om å vinne. Vi kjenner alle til idrettsheltene som gir blaffen hvis de ser at de ikke vinner. Å bli nummer to har liten status.

I arbeidslivet kan det være tøft å være tøff. Boktittelen til Kaldal, «Tøft å tåle», har i høyeste grad dobbel betydning: Den tøffe får honnør, mens den som ikke tåler presset, får det tøft. Psykologiseringa dukker opp her også: Den som ikke tåler, blir omtalt som «ømskinnet», og driver med «føleri». Med en slik språkbruk blir det vanskeligere å vise seg svak. Motsatt blir de tøffeste og flinkeste heroisert.

Også på NTNU

Dette klimaet er tydelig over alt i arbeidslivet, også på NTNU:

— Dyrkingen av spydspisser og stjernelag kan fort bli en melding om at den nest beste er mindre viktig. Dette er i tråd med tenkinga om jobb som idrett. Det trenger ikke være sånn, men hvis elitedyrkingen kommer samtidig med reduserte ressurser til resten, blir det fort oppfattet sånn, sier Kaldal.

Ledelsen ved NTNU har vært nøye med å understreke at satsingen på stjernelag ikke skal gå ut over andre. Likevel blir det nok lagt merke til at intervallene for friår først ble forlenget fra fem til seks år på enkelte institutt. Siden har ordningen blitt frosset, slik at folk må vente i minst sju år. Enkelt sagt betyr det at ansatte må vente lenger før de får skrevet ferdig boka de går svangre med. Slikt kan gå ut over motivasjonen.

Misforstått

En annen variant er kravet om å være på jobb til alle døgnets tider. Kaldal trekker fram ei historie som fikk mye oppmerksomhet litt tilbake i tid, da en enslig mor fikk sparken fra et IT-firma. Det var forventet at hun tok med seg jobben heim. Da skjemaet gikk dårlig over ens med henting i barnehage og syke barn, fikk hun beskjed om at hun hadde «misforstått premissene» for jobben.

Fenomenet med tilkallingsvikarer er ytterligere en variant.

Trondheim kommune

I den siste medarbeiderundersøkelsen i Trondheim kommune fortalte 1700 av i alt 13000 ansatte at de har hørt om eller opplevd at noen er blitt utsatt for utfrysing, baksnakking, sårende fleiping, mobbing eller andre former for trakassering fra ledere.

— Tallene forteller ikke om situasjonen er bedre eller verre enn før, men de tjener som nok en illustrasjon på at lederes «tøffhet», i én betydning av ordet, kan skape sykdom og dårlig arbeidsmiljø.

Tøffe Valla

— Er alt dette et resultat av høyrebølgen?

— Det begynner å bli lenge siden det vi kalte høyrebølgen. Jeg vil snarere si at det er del av en tenkemåte som harmonerer med nyliberalismen. Alt skal gjøres til konkurranse. Du skal være tøff, og du er ikke bra hvis du ikke er best. Fenomenet er uansett ikke forbeholdt høyresida. Det er en mentalitet i tida. Valla-saken er et godt eksempel.

Da hun ble anklaget for å være for tøff mot Ingunn Yssen, forsvarte Gerd-Liv Valla seg med at hun «var sånn». I ettertid har dette blitt et begrep: «Valla-måten å unnskylde seg på». Man trenger ikke unnskylde egen oppførsel, bare at den føles for tøff av den som ble rammet.

Etter at LO snakket mye om brutalisering av arbeidslivet på 90-tallet, forsvant den ordbruken etter valgseieren for de rødgrønne i 2005. Blant annet reagerte Kaldal da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i 2012 uttalte at det stort sett var «greit i arbeidslivet»:

- Begge par. Kanskje er dette temaet lettere å ta opp når regimet er blått?

Mer på gang

«Tøft å tåle» er del av et større prosjekt. Den er ment som en debattbok for fagbevegelsen, alle som arbeider med HMS, og andre som interesserer seg for arbeidslivet.

— Jeg tror det ville være fruktbart for alle parter om tillitsvalgte brakte inn ordene maktbruk og medbestemmelse i stedet for mobbing. Sistnevnte leder lett inn i uløselige konflikter. Med boka ønsker jeg å belyse hvordan vi kan skape et arbeidsmiljø der fellesskapet er sentralt. Jeg ønsker å bidra til dialog og refleksjon mellom kolleger, og mellom ansatte, tillitsvalgte og ledelse, sier historieprofessoren.

Neste del i prosjektet er forskningsrapporten «Ordenes makt». Der tar Kaldal for seg språkbruken i media i den samme perioden.

Kaldal presiserer at temaet hans hele vegen er språkbruken og hvordan den påvirker oss. Han har ikke forsket på og sier heller ingen ting om mobbing har økt eller minket, eller om arbeidslivet faktisk er tøffere enn før eller ikke.

Språk skaper virkelighet

Når det er sagt, har mange års forskning ledet Kaldal til en slags personlig konklusjon:

— Språket er mye viktigere enn mange tror. Det skaper virkelighet. Det vet arbeidsgiverne, sier han først, før han straks husker en av språkstridene på 70-tallet, da folk på venstresida lenge kjempet iherdig for å erstatte ordet arbeidsgiver med arbeidskjøper.

— Men den gangen foregikk kampen om definisjonsmakten helt bevisst. Jeg tror de ordene vi bruker uten å tenke over, er mye viktigere.