Se hverandre - kast maska!

Jeg har ikke vært åpen om min psykiske helse i det hele tatt, jeg har bare snakket om historien min, skriver student Einar Belck-Olsen som ofte tenker at verden hadde vært et bedre sted uten ham.

Publisert   Sist oppdatert

Rett før påske skrev Adrian Lorentsson en kjempegod kronikk i Dagbladet hvor han kritiserer måten vi har utvannet åpenhet om psykisk helse til å dreie seg om kjendiser som har «hatt det litt kjipt» for noen år siden. Jeg synes han treffer veldig godt i sin kritikk. Skremmende godt.

Psykisk helse og åpenhet har vært en fanesak for meg i mange år og dette tok jeg med meg inn i studiene på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Det var dette engasjementet som gjorde at jeg tok initiativet til å arrangere en fagdag om psykisk helse i høst og senere gikk inn i studentpolitikken. Jeg synes det er veldig trist at så mange av oss går rundt og kjemper alene mot ensomhet, angst, rusproblemer og andre psykiske plager.

Les også: — Ikke farlig å være åpen om at man sliter

Og jeg tror virkelig på at åpenhet rundt dette er en viktig og god ting som kan gjøre samfunnet vårt bedre. Men da vi må vi som Adrian peker på løfte det et hakk over kjendiser og visdomsord i retrospekt på Facebook.

Ofte tenker jeg at verden hadde vært et bedre sted om jeg ikke fantes. 

Einar Belck-Olsen
Student, HiOA

Akkurat som Adrian har jeg stått foran folk og snakket om min historie med psykisk sykdom. Jeg har snakket ut i media og fått ros for min åpenhet.

Da er det veldig ubehagelig med folk som Adrian som ser tvers igjennom fasaden og setter fingeren på sannheten. Jeg har ikke vært åpen om min psykiske helse i det hele tatt, jeg har bare snakket om historien min.

Det er lite hjelp i å snakke om å være åpne og hvor bra det er å være åpen hvis vi ikke følger dette opp med konkrete handlinger. Hvis vi skal oppnå åpenhet må denne åpenheten være reell, og vi må være åpne om det som er vanskelig her og nå, ikke bare skrape overflaten i etterkant.

Det er ikke så vanskelig å snakke om ting som ligger bak, det er jo historie, og i dag er jo situasjonen en helt annen. Det koster ikke så mye å innrømme at man en gang var skrøpelig og svak når verden har inntrykk av en sterk og oppreist person i dag. En aktiv student som bidrar positivt både faglig og sosialt, er aktiv i studentpolitikken og frivillig arbeid - ja noen vil kanskje si et forbilde.

I år er temaet for Verdensdagen for psykisk helse «Se hverandre - kast maska!». Hvis vi skal klare å oppnå et samfunn der det er lov å være svak og være åpen om det som er vanskelig må noen ta de første skrittene. Noen av oss må tørre å være de første til å være ærlige og si det som det er:

Den selvsikre, blide og omgjengelige studenten du møter på skolen, i studentpolitikken eller på Samfunnet Bislet er en maske jeg tar på meg hver morgen når jeg går ut døra av leiligheten min.

Adrians beskrivelse av hvordan han ser «en stygg, feit mann i speilet som ikke har noen verdi for noen» er som tatt ut av min munn. Jeg ser liten til ingen verdi i meg selv som person, og skjønner ikke helt folk som sier at de gjør det.

Ofte tenker jeg at verden hadde vært et bedre sted om jeg ikke fantes. Jeg har sittet mange kvelder i vinduskarmen i leiligheten min og kjent på en bunnløs ensomhet mens jeg ser utover Oslo. Jeg spør meg ofte hva er vitsen?

Intellektuelt sett vet jeg at disse tingene ikke stemmer, at jeg er et bra menneske og bidrar med mye godt, men følelsene mine sier noe helt annet. Slik er det å leve med et selvbilde som er permanent skadet av mobbing.

Jeg forteller ikke om dette for at du skal synes synd på meg, det klarer jeg veldig fint selv. Men jeg håper at jeg med min åpenhet kan gjøre at du våger å snakke med noen om det som er vondt og vanskelig. Ikke i avisinnlegg eller på Facebook, men med en venn, kjæreste eller kollega. Kanskje du skal ringe mamma å si hvordan du egentlig har det?

Noen ganger kan det være lettere å snakke med noen du ikke må forholde deg til i hverdagen, som er litt mer distansert fra livet ditt. HiOA har en egen studentprest som har kontor i Pilestredet 46, ta en prat med han, eller besøk SiO Helse på Blindern eller i St. Olavs gate 32. Uansett hva du gjør så håper jeg du ikke går rundt og bærer på det som er vondt og vanskelig alene.

Les også Adrians kronikk: Den jævla åpenheten