Min erfaring med nikab

En av mine beste venninner bruker slør foran ansiktet. Min venninne er beduin og bor i Sinai, i Egypt. Farah bærer ikke ansiktsplagget når det bare er oss, eller når det bare er kvinner tilstede. Men, så snart det dukker opp en mannlig beduin trekker Farah sløret over ansiktet. Det gjør også de fleste av venninnene hennes. Som utlending regnes ikke mannen min som en Farah må skjule ansiktet for. Han har derfor truffet henne uten slør. Men han har også flere ganger vært sammen med henne når hun har slør på. Jeg spør ham om han opplever at Farahs slør er til hinder for kontakt. Han avviser det. Antakelig er min manns arabiskferdigheter en større utfordring enn det sløret er, tenker jeg.

Farah og jeg har kjent hverandre i omlag 20 år. Jeg har derfor også kommunisert mye med henne når hun har slør på. Farah pleier av og til å spise med oss på hotellet vi bor på når vi er i Sinai, og det hender vi går på kafé sammen. Da har hun alltid slør på. Vi har også vært på stranden sammen. Hun godt tildekket. Jeg iført badedrakt eller bikini. Ingen av oss synes det er problematisk.

Ikke før nikab-debatten dukket opp, har jeg reflektert over om ansiktsløret er til hinder for kommunikasjon. I min relasjon til Farah og andre kvinner i Sinai har jeg aldri tenkt på ansiktslør som et problem for oss. Selv om jeg nok har tenkt at det er et upraktisk plagg. Men, jeg har altså aldri tenkt at nikab eller lignende plagg er til hinder for samtale og kontakt.

Så kan du selvfølgelig si at jeg kjenner Farah uten slør, og at dette kjennskapet er en forutsetning for kontakt. At jeg vet hvordan hele ansiktet ser ut, har gjort det mulig for oss å bli godt kjent med hverandre. Jeg kjenner ikke bare øynene hennes. Du kan også innvende og si at det kan være en kvalitetsforskjell i samtalene med og uten slør. At antakelig er vi nærmere hverandre og snakker om viktigere ting når sløret ikke er på. At sløret er fremmedgjørende.

Tillit har også vært fremmet som et argument i debatten om nikab. Det går ikke an å bli kjent med kvinner som dekker ansiktet sitt, hevdes det. Kvinnene ekskluderer på den måten seg selv. Men det er heller ikke min erfaring.

En fin sommerdag satt jeg på en benk på Grønlands torg og spiste is. Etter en stund kom noen nikabkledde unge kvinner bort til benken min. De satte seg ved siden av meg, og etter hvert begynte vi å prate. De unge tilslørte kvinnene viste seg å være veldig hyggelige. De var faktisk så trivelige at jeg ble sittende og snakke med dem en god stund. Lenge etter at isen var spist opp. I løpet av de 2-3 timene følte jeg at jeg ble litt kjent med dem. Samtalene handlet om viktige temaer. Overfladiskheten som gjerne preger samtaler mellom fremmede gjorde seg ikke gjeldende denne dagen. Deler av samtalene husker jeg fremdeles. Kvinnenes åpenhet gjorde inntrykk. Ikke et øyeblikk tenkte jeg at det ville vært bedre for oss om de viste meg ansiktene sine. Jeg tenkte heller ikke at det var noe rart med å kommunisere med folk jeg bare så øynene på. Jeg følte heller ikke at jeg bare samtalte med et par øyne. Jeg kommuniserte med hele mennesker jeg opplevde som tillitsvekkende.

Her om dagen kjørte jeg forbi en av de unge nikabkledde kvinnene jeg snakket med på Grønlands torg. Jeg kjente henne umiddelbart igjen og vinket, men hun så meg ikke. Eller kjente hun meg kanskje ikke igjen?

Nå som nikabdebatten har fått meg til å tenke over hvorvidt nikaben er til hinder for kommunikasjon, dukker disse spørsmålene opp: Hvor mye reell erfaring fra samtaler med nikabkledde kvinner har de tilsynelatende skråsikre debattantene? Med hvor mye velvilje har de eventuelt gått inn i samtaler med disse kvinnene? Rektors etterlysning av kunnskap er med andre ord betimelig, mener jeg.