Hovedrollene i "History of Love" spilles av Kristoffer Joner og Doroteja Nadrah

Langsom fortelling om sorg

Film. History of Love er en fortelling som handler om å være i sorg. Men om mye annet også. Den er vemodig og vakker. For den som vil, skriver vår anmelder.

Publisert   Sist oppdatert

Iva har mistet sin mor i en bilulykke. Hun har to søsken og en far som også er i sorg. Men det er Iva (Doroteja Nadrah) vi følger. Det er hennes liv vi involveres mest i.

Fakta

History of Love

Norgespremiere: 01.02.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: Kristoffer Joner, Doroteja Nadrah, Zita Fusco

Manus og regi: Sonja Prosenc

Produsent: Rok Secen, Jarle Bjørknes

Foto: Mitja Licen

Musikk: Silence Zone (Boris og Primoz)

Nasjonalitet: Norge, Italia, Slovenia

Språk: Engelsk/Slovensk

Lengde: 1 t. 45 min.

Hun undersøker intenst noen spørsmål knyttet til morens liv, og hennes død. Dette ser ut til å være en besettelse for henne. Det er ikke noe annet som er viktig.

«History of Love» er lavmælt med innslag av uhygge. Den er vemodig og vakker. For den som vil.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent, OsloMet

Kristoffer Joner har en annen rolle i filmen. Og det skal ikke avsløres hvem han spiller, det ville ødelegge en del av historien for den som ønsker å se den. Vi aner nok relativt tidlig et par mulige grunner til hvorfor hans karakter er med, men vi får ikke vite det før etter en god stund.

Regissør Sofia Prosenc forteller langsomt. Hun bruker god tid på å avsløre detaljer i det som hender, og – ikke minst – det som har hendt tidligere. For det er her vi finner ett av de viktigste elementene i historien. Noe har hendt tidligere, vi vet bare ikke hva.

Fra første stund ser vi at Sofia Prosenc kan sitt håndverk. Dette er en film der alt som befinner seg i filmmakerens verktøykasse er tatt i bruk på solide måter. Bildene er svært velkomponerte. Klipp, fokus og lys er gjennomført solid og på en slik måte at de understreker fortellingen og skaper rytmen i filmen. Musikken er vakker, brutal og illustrerende. Naturen trekkes inn i fortellingen på vakkert vis. I det hele tatt.

Prosenc er slovensk, og filmen framstår som en slovensk film, selv om deler av den er filmet i Italia, en del av finansieringen kommer fra Norge og mye av dialogen er på engelsk.

Filmens mulige problem er om den når ut til publikum med sitt gjennomarbeidede og til tider krevende filmspråk. For noen vil denne filmen, og denne typen filmer, bli oppfattet som pretensiøse. Den bruker virkemidler på en måte som utfordrer sitt publikum. Men: den publikummeren som kommuniserer med dette, vil finne mening.

Selv hadde jeg stor glede av «History of Love». Den drar oss inn i en langsom malstrøm av skjebnespill. Vi forstår etter hvert at vi har å gjøre med et eksistensielt drama. Som publikum blir vi plassert i en ikke-vitende posisjon og må akseptere å bli en del av langsomheten.

Kristoffer Joner gjør en god figur i «History of Love». Hans uttrykk som skuespiller passer godt inn i Prosecs måte å fortelle på. Det samme kan sies om Doroteja Nadrah i rollen som Iva. De spiller også godt opp mot hverandre. Her er det ikke mange ord, men desto mer fysisk spill.

«History of Love» er lavmælt med innslag av uhygge. Den er vemodig og vakker. For den som vil.