Angrer ikke på at de gikk til aksjon mot «Skrik»

Dramatiske scener utspilte seg på Nasjonalmuseet i Oslo fredag ettermiddag. Aksjonister ville lime seg fast til et av de mest folkekjære maleriene i Norge, Skrik. Et basketak oppstod mellom aktivister og sikkerhetsvakter før de kom så langt, i stedet ropte de ut i lokalet:

— Jeg skriker når folk dør!

— Jeg skriker når jeg ser at kunst er mer verdt enn livet!

— Jeg skriker når vi ser at olje ødelegger alt vi elsker og naturen dør foran øynene våre!

Mandag er to av aksjonistene tilbake i Trondheim. Begge holder til ved NTNU. Kristiina Visakorpi er opprinnelig fra Finland og er postdoktor i biologi. Lena Mair er fysikkstudent fra Østerrike.

De forteller gjerne hvorfor de deltok på aksjonen i regi av «Stopp oljeletinga».

I motsetning til fredagens høylytte rop foran Munch-maleriet, er det to sindige aktivister vi møter som argumenterer rolig. De framstår fortvilte, men fattet over at så lite skjer.

De sier de reagerer på at samfunnet gjør så mye for å beskytte kunst og så lite for å redde planeten.

De to angrer ikke på at de aksjonerte og vil aksjonere mer framover hvis de ikke blir hørt.

Ansatt og student ved NTNU prøvde å lime seg fast til «Skrik»

— Vi trenger følelser i klimadebatten

Khrono starter intervjuet med å stille spørsmålet mange har stilt seg i det siste:

— Hvorfor i all verden redde klimaet ved å angripe kunstverk?

— Vi vil ikke kalle det et angrep, men en aksjon. Jeg ønsker at det ikke var nødvendig med slike aksjoner, men at regjeringa hadde gjort nødvendige tiltak allerede. Det er ikke kunsten som er målet vårt, men når vi aksjonerer mot noe som har en så emosjonell verdi, starter det en diskusjon, sier Visakorpi.

— Hvorfor anstrenger vi oss slik for å beskytte et kunstverk og ikke samme energi for å ta vare på planeten og framtida? spør hun.

Visakorpi sier at hun som forsker er frustrert over at man i flere tiår har hatt kunnskap om hva som forårsaker klimaendringer og hva konsekvensene blir, men reaksjonene uteblir. Det er ikke nok med vitenskapelig kunnskap for å få til en forandring, er hennes konklusjon. Derfor deltok hun.

Aksjonen gikk ikke som planlagt. Begge ønsket å bli limt fast til maleriet med et banner mellom seg. Der sto det et sitat fra FNs generalsekretær António Guterres:

«Fossil fuels are choking humanity».

— Det er synd vi ikke fikk det til, da ville budskapet blitt tydeligere. Det er kraftfullt å kombinere sitatet med maleriet Skrik. Maleriet vekker følelser og angst, og er det noe vi trenger i klimadebatten, så er det følelser, sier Lena Mair.

Selv mener hun det ikke gjør noe at media skriver at de mislyktes. De har oppnådd å nå ut med budskapet sitt.

Vil provosere for å skape debatt

— Hva om kunstverket ble ødelagt?

— Vi planla aksjonen slik at det ikke skulle bli ødelagt. Vi visste det var sikret med glass. Det var viktig for oss.

— Kan ikke en slik aksjon virke mot sin hensikt? Dere får mindre sympati og støtte — og folk som støtter saken vender ryggen til dere og til saken fordi de synes dere er sprø?

— Det handler ikke om at noen skal få sympati med oss. Vi er aktivister og vil prøve å få diskusjonen til å handle om de nødvendige skrittene vi må ta for å redde menneskeheten. Vi gjør noe kontroversielt for å starte en slik diskusjon, sier Visakorpi.

— Hjelper det med slike aksjoner?

— Det er mye kunnskap om at ikke-voldelige aksjoner virker og kan endre folks holdninger, sier hun.

Professor aksjonerte mot Equinor

— Museer blir festninger

Det har vært flere framstøt mot kunstverk i det siste. Vincent van Goghs Solsikker fikk kastet tomatsuppe på seg. Maleriet Høystakk av Monet ble påført potetstappe. Begge var sikret med glass.

Kunsthistoriker Margrethe C. Stang ved NTNU ser med bekymring på det som skjer når vi ber henne kommentere fredagens aksjon.

— Effekten av slike angrep på kunst er ikke at klimaet blir bedre, men at kunsten blir mer utilgjengelig, advarer hun.

Stang forteller at hun deler bekymringene for klimatrusselen. Hun forstår også at det er en enorm frustrasjon og utålmodighet over at de viktige grepene tilsynelatende ikke blir tatt. Dessuten er slike angrep effektfulle og gir overskrifter.

— Det som vil skje, er at veldig mange flere kunstverk får sikkerhetsglass på seg og tilgjengeligheten til dem blir vanskeligere. Vi får museer som blir mer som festninger. Det gagner på ingen måte klima og miljø og gjør verden mer fattig.

— Destruktiv aksjonsform

Ifølge Stang vil også konsekvensen bli at mer av kulturpengene vil gå til sikring av kunst.

— Det er en destruktiv aksjonsform. Jeg foretrekker heller at de legger seg foran bilene i rushtrafikken. Det gir mer mening å aksjonere mot noe som kan knyttes til klimasaken.

Som forsker finner hun det interessant å se hvilke kunstverk det er aksjonistene peker seg ut og hvordan responsen er fra folk. Både Michelangelos David og Mona Lisa ble angrepet for flere år siden. Det gjorde dem mer berømte og ikoniske, sier Stang.

— Egentlig er jeg mest fortvilt. Det er kjempesynd og veldig leit at det blir brukt slike virkemidler for å fremme en sak jeg oppfatter som god og legitim.

— Skulle ønske vi slapp å gjøre dette

Da Khrono skrev om fredagens aksjon, lot ikke reaksjonene vente på seg. I kommentarfeltet på Facebook var én reaksjon som følger:

«Det at tilsynelatende velutdanna folk må drive vandalisme på uerstattelige verk for å «argumentere» for si sak seier alt om dei.»

En annen skrev: «En flau forestilling.»

— Mange blir sinte og reagerer ganske voldsomt på aksjonen deres, hva sier dere til det?

— Det er en del av den emosjonelle reaksjonen. Først oppstår frustrasjon, sinne og kanskje hat, deretter begynner man å tenke og reflektere. Kanskje vil det resultere i økt forståelse, og at folk tenker hva er mest verdt: kunst eller liv? sier Lena Mair.

— Blir det nye aksjoner snart?

— Vi vil gjøre alt for å bli hørt, svarer hun.

— Vi vet ikke hva som vil skje i framtida, men vi vil gjøre alt vi kan som er ikkevoldelig for å beskytte framtida. Det handler om livet vårt. Jeg er 24 år, er ung og redd for framtida. Jeg vil gjøre alt som må til.

Begge understreker at det er svært viktig for dem at aksjonene er ikke-voldelige.

Forventer reaksjoner

De to aksjonistene har så vidt satt sine føtter på NTNUs campus denne mandagen når Khrono intervjuer dem. De har ikke møtt noen reaksjoner fra kolleger og medstudenter ennå. De forventer å få både støtte og motstand.

— Dere spiller jo en slags teaterforestilling for å få mer oppmerksomhet. Er det en baktanke om at dere må gjøre det for å nå ut i media?

— Klimakrisen er ikke en av mange kriser. Det er hovedkatastrofen som vi står overfor nå. Det er ikke noe media er nok opptatt av, sier Lena Mair.

— Vi skulle ønske vi slapp. Klimakrisen burde vært hovedoppslag i media uten at vi måtte gjøre dette, sier Kristiina Visakorpi.