Ønsker mer dialog og flere stemmer fra Sør

Denne høsten markerte utviklingstudiene på Høgskolen i Oslo og Akershus sitt 30 års jubileum. Blant innlederne professor Anders Breidlid. Dette er hans bidrag:

Det er kanskje merkelig at jeg som vel mer enn noen andre representer utviklingsstudiets fortid skal  si noe om utviklingsstudiets framtid, men sånn er det. Uten makt og myndighet på utviklingsstudiet lenger må en si ja til de oppgaver en får tildelt. Men å snakke om utviklingsstudiets framtid og samarbeid uten å  tenke tilbake på begynnelsen, noe Karen Brit har vært innom, er umulig.

Da jeg kom hjem fra Sudan i 1985 og begynte på Sagene lærerhøgskole var jeg ganske bestemt på at dersom vi greidde å etablere et u-landsstudium  fra scratch skulle det ikke  bare være som et hvilket som helst annet studium. Å komme hjem fra et av verdens fattigste land, endog å bli evakuert pga den begynnende borgerkrigen, var vanskelig og jeg følte en veldig sterk grad av avmakt. Noe måtte gjøres, og det lå i bunn da u-landsstudiet (som det het den gang) begynte at det var et ideologisk så vel som et akademisk prosjekt og studium. Samtidig var utdanning som utvikling en bærebjelke i studiet. Studentene skulle få kunnskap, men de skulle også forandre verden.  De første studentene var blant de aller beste, mange med hovedfag bak seg, og det var et utrolig engasjement blant dem. Jeg tror jeg aldri før eller seinere har hatt så fantastiske diskusjoner som på de to første u-landskullene. Men kanskje var jeg bedre til å provosere studentene da enn nå.   Og hva med oss lærere? Vi var relativt unge og svært entusiastiske. Men etter hvert fikk vi doktorgrader og ble professorer, og spørsmålet vi kan og bør stille oss er om vi tapte noe av vår sjel i jaget etter akademisk anerkjennelse og prestisje?

Nå skal vi altså se framover. Men som en vis mann en gang sa, det er vanskelig å spå, og ikke minst om fremtiden.

Likevel er det noe som jeg med ganske stor sikkerhet kan spå om. Det er nemlig ganske sikkert at u-landsstudiet går inn i en ny fase.

U-landsstudiet har lenge bestått av grunnfag og bachelor, men vi er nå i ferd å utvikle en revisjon av Master i flerkulturell og internasjonal utdanning som for øvrig har 20-årsjubileum i høst. Utviklingsstudiet har fått mange professorer de siste årene og endog et par PhD studenter, så det er vel på tide at studiet også får være med på en Master. Jeg regner  vel med at grunnfaget og bachelorstudiet vil framstå på samme måte som nå, men kanskje med et sterke innslag av utdanning,  og jeg tror nok bachelorstudiet får et ekstra løft og drive når et masterstudium lokker i det ikke altfor fjerne. La meg derfor si litt om revisjonen av det nåværende  masterstudiet.  

Arbeidet med det nye Masterstudiet startet like før sommeren, og er vi heldige kan Masteren i internasjonal utdanning og utvikling starte fra høsten 2018. Arbeidet i arbeidsgruppa med representanter fra både utviklingsstudier og masteren i flerkulturell og int. utdanning har godt forbausende bra, og jeg håper at den skepsisen mot utdanning som har kommet til uttrykk i noen sammenhenger er i ferd med å forsvinne.

Målgruppen for programmet er både de som er blitt tatt opp på den nåværende  Masteren, studenter med utdanningsbakgrunn som vil arbeide med utdanning og utvikling i Sør, studenter som har en bachelorgrad i utviklingsstudier eller tilsvarende  og studenter fra profesjonsstudier som sikter mot en utviklingsfaglig spesialisering. Vi tilbyr studiet til studenter både fra Nord og Sør.

Det nåværende Masterstudiet har vært en suksess, spesielt for de som har spesialisert seg utdanning og utvikling i det globale Sør. Studentene på det reviderte  Masterstudiet vil bli undervist i samlet klasse i tre av de fire modulene/emnene  første året, og der utdanningskomponenten i en utviklingskontekst er en bærebjelke. Det første emnet er en  introduksjon til studiet utdanning og utvikling, deretter emnet Utdanningens rolle i samfunnsutviklingen i det globale Sør og det siste emnet Vitenskapsteori og metode. Så spesialiserer studentene seg i emne/modul 3, enten i Utdanning og utvikling i Sør eller det mer utviklingsrettede Ulikhet, makt og endring i det globale Sør. Så skriver studentene en masteroppgave med basis i en av fordypningene, og gjerne med feltarbeid i det globale Sør.

Vi tror det blir et spennende Masterstudium med et stort potensial, og som vil være unikt i Norge.  Mens u-landsstudiet primært har vært for norske studenter har masterstudiet hatt et stort innslag av studenter fra det globale Sør, ikke minst fra Afrika, inntil kvoteordningen opphørte i 2016.

En av de største utfordringene slik jeg ser når det gjelder det nye masterstudiet er å kjempe for at kvoteordningen kommer tilbake. Som Marianne Aasen, Arbeiderpartiet sa til meg  før valget: «Jeg mener denne kvoteordningen er en svært smart måte å drive bistand på. Og vi er ikke komfortable med denne ordningen.» Også Venstre, SV og Kr F har uttrykt lignende holdninger, så her det bare å stå på. Lobbyvirksomhet er noen ganger nødvendig selv om det kan gå utover framdriften av en artikkel eller to.

Konsekvensene av bortfallet av kvoteordningen er neppe slik mange partier på Stortinget hadde sett for seg med dreining av studentmassen vekk fra de aller fattigste landene. Det betyr at bl.a. afrikanske studenter etter hvert vil falle helt ut.  Det har allerede skjedd på det nåværende Masterstudiet i flerkulturell og internasjonal utdanning hvor det ikke har vært en eneste afrikansk student på de to siste opptakene, 2016-17 og 2017- 18. Jeg er gjesteforeleser på et lignende studium på Blindern- ingen afrikanske studenter der heller på  de to siste opptakene.

På  Global helse, dvs.  forskerskolen med master og integrert phd-mulighet i Bergen, var det 350 gode søkere i fjor, men det var ingen søkere  fra Afrika og fattige land i Asia. Alle kommer nå med egenbetaling, dvs. fra rike folk i land som ikke er prioritert tidligere,  uten institusjonsforpliktelse og uten interesse av å reise hjem. Her er det altså en viktig kamp å kjempe som jeg overlater til mine etterkommere.

Hva mer kan jeg spå om? Jeg håper i hvert fall at det vil bli institusjons-, lærer -og studentsamarbeid langs en Nord-Sør akse mer enn en Nord-Nordakse dersom Masterstudiet skal bli et vitalt studium med direkte kontakt med de landene vi underviser og forsker om .

Slike kontakter er allerede etablert i flere land i Afrika, og er veldig nyttige når både studentene og lærerne bl.a. drar på feltarbeid. Det jubilerende Masterstudiet har ved flere anledninger fått anledning å introdusere deler av Masterstudiet til universiteter i Sør gjennom NOMA og NUCOOP- samarbeidet. Lokaliserte utgaver av masterstudiet i utdanning og utvikling fungerer nå i beste velgående ved Ahfad university for Women i Khartoum og ved University of Zambia  i Lusaka.

Selvsagt har vi mye å lære av våre partnere i Sør, og kanskje har vi ikke så langt vært flinke nok til å være i dialog med dem som daglig arbeider i det globale Sør.

Noen ganger kan vi  også være så ubeskjedne å mene at endog forskere fra Nord har noe å tilføre det globale Sør ved bl.a. mer aktivt å bruke akademikere og forfattere i sør på pensumlistene. Det er nemlig et faktum at mange universitetsmiljøer i det globale sør er veldig vestligorienterte og hvor få stemmer fra Sør kommer til orde. Her mener jeg vi har bidratt og kan bidra på en konstruktiv måte. Om det ikke er riktig slik noen av våre  studenter fra Sør har sagt at «we had to come to Norway to be decolonised» mener jeg at vi spiller og bør spille en ideologisk rolle på en ikke-orientalistsk  måte og der det globale Sør selvsagt må kritiseres og strengt vurderes, men hvor vi fremhever respekten for de kontinenter og de mennesker i det globale sør som vi som Nordinger underviser om. Spørsmålet er altså  om vi er dialogorientert nok, og om stemmene fra Sør  er nok til stede i vår undervisning. Og så tror jeg at stemmer fra Sør også kan ha noe å si om vår norske virkelighet.

Jeg ønsker utviklingsstudiet på Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier og i nært samarbeid med utdanningsfolkene på instituttet nye vitale 30 år der lærere og studenter kan og vil  gjøre en forskjell.

Les også: Innledningen til Tore Linné Eriksen