Det er rimelig at staten involverer seg, og sørger for at samfunnsoppdraget også gjelder for Helgeland

Konstituert rektor ved Nord universitet, Hanne Solheim Hansen, og tidligere rektor ved Universitetet i Nordland, Pål Pedersen, svarer i flere aviser på min kritikk av Solheim Hansens rapport til styret med forslag om å legge ned Campus Nesna og studiested Sandnessjøen. I sitt svar gir de inntrykk av å gjengi innholdet i min kritikk, men unngår behendig å vise til eller kommentere det som var hovedsaken i min artikkel: at det aldri har vært hensikten til ledelsen ved Nord universitet å følge opp fusjonsavtalen med Høgskolen i Nesna (HiNe), der alle studiesteder ble sagt å skulle utvikles og styrkes.

Jeg viste til tre forhold:

• Avviklingen av sykepleierutdanningen i Sandnessjøen begynte umiddelbart etter fusjonen, og fra 2016 skulle det ikke lenger tas opp studenter ved denne sykepleierutdanningen.
• Nedskaleringen av Campus Nesna har foregått over tre år, og studentrekrutterende samarbeid med bl.a. Studiesenter.no. ble avviklet. Til tross for at Nesna har flere søkere og mest fornøyde studenter (jf. Studiebarometret) foreslås denne lærerutdanningen overført til Bodø.
• Jeg viste også til en bekymringsmelding fra 11 tidligere ledere ved HiNe fra mai 2016, få måneder etter opprettelsen av Nord universitet. I denne meldingen ble brudd på fusjonsavtalen påpekt, men den ble aldri besvart av ledelsen.

Svaret fra Solheim Hansen og Pedersen bekrefter dette inntrykket, for de tar ikke opp det min kritikk handler om, nemlig at ledelsen ved Nord universitet aldri hadde til hensikt å innfri fusjonsavtalen, og startet nedbygging av HiNes virksomhetsområder umiddelbart. I stedet viser Solheim Hansen og Pedersen til forhold som skal ha oppstått seinere, og som ledelsen ikke kunne forutse konsekvensene av da avtalene ble inngått:

• Regjeringens økning av karakterkrav ved opptak til lærerutdanninger.
• Karakterkrav i norsk og matematikk også for sykepleierutdanninger.
• Nye krav til forskningsbasert utdanning, med større krav til forskningsbaserte fagmiljø.
• Redusert basisbevilgning fra Kunnskapsdepartementet som ledd i statlig effektivisering.

Les også:

Forslaget er et resultat av endrede rammebetingelser og endrede utdanninger

De sier om dette: «Disse endringene sier noe om den omstillingen som sektoren har vært inne i de siste årene og som ingen kjente de fulle konsekvensene av før endringene ble innført». De svarer følgelig på min kritikk av at avviklingen av Campus Nesna og Sandnessjøen som studiested begynte umiddelbart etter etableringen i 2016 med at det har skjedd ting seinere som nå gjør dette nødvendig i 2019. Dette svaret illustrerer hvordan man ved ledelsen ved Nord universitet forholder seg til kritikk hva angår Høgskolen i Nesna (HiNe); man snakker om noe annet, ser bort og lar være å svare på innholdet i kritikken. Og dette fra Pedersen, som allerede i 2014 gikk inn for å flytte lærerutdanningen fra Nesna til Bodø (Avisa Nordland, 19.07.2014). Pedersens forslag hadde åpenbart som konsekvens at HiNe da ville bli nedlagt, selv om Pedersen velvillig antydet Nesna kunne få noe annet, som han unnlot å gå nærmere inn på.

Det er en tydelig sammenheng mellom mangelen på svar på tidligere ledere ved HiNes bekymringsmelding fra mai 2016 og Solheim Hansen og Pedersen svar på min kritikk. De forholder seg ikke til den, og synes å anta at i slike spørsmål er taushet gull. La oss likevel se på de fire hovedpunktene som de etterlyser tatt opp i min artikkel. Disse fire hovedpunktene sier de er grunnen til at endringene i struktur nå er nødvendig, og noe som heller ikke kunne forutsees da avtalene ble inngått i 2015 om opprettelse av Nord universitet fra 01.01.2016. Disse fire forholdene skal ha endret forutsetningene for fusjonen. De skal dermed heller ikke ha vært aktuelle da Pål Pedersen i 2014 foreslo å overføre lærerutdanningen fra Nesna til Bodø.

Karakterkrav i norsk og matematikk ble innført for opptak ved lærerutdanninger i 2005, og innebar at søkere som ellers var kvalifisert, men som hadde lavere karakter i norsk og matematikk enn 3, ikke var kvalifisert. Regjeringens skjerpet karakterkravet i matematikk fra 3 til 4 allerede i 2014, jf. pressemelding fra Kunnskapsdepartementet 26.09.14. Det nye kravet i matematikk skulle gjelde fra og med opptak i 2016. Det var derfor godt kjent under fusjonsavtalen ble inngått i 2015. Dette framstiller Solheim Hansen og Pedersen som et nytt moment, med konsekvenser som ikke kunne forutsees før i 2019. Pussig nok får deres bekymring større betydning for studiested Nesna enn Bodø, som i år hadde færre søkere til lærerutdanning enn Nesna.

Les også:

Nedlegging av Campus Nesna og studiested Sandnessjøen

Solheim Hansen og Pedersen legger til at det er urimelig å sammenligne søkere til samlingsbasert utdanning med søkere til ordinære heltids studietilbud ved andre læresteder. Samtidig ser de for seg en omlegging av studietilbud innen lærerutdanning og viser til at «forslaget til ny studiestedsstruktur innebærer en satsing på distribuerte utdanningstilbud framover, spesielt samlingsbaserte og nettstøttede tilbud». Det viktigste da er tydeligvis at det ikke skjer ved en institusjonen med lang erfaring på dette området, men heller legges til en «robust» campus med større rekrutteringsproblem innen lærerutdanning.

Karakterkrav i matematikk til sykepleierutdanningen ble varslet av regjeringen 03.11.17, og vil tre i kraft fra og med opptak i 2019. Dette skjedde følgelig to år etter at Nord universitet begynte avviklingen av sykepleierutdanningen i Sandnessjøen. Avviklingen ble altså foretatt før ledelsen ved Nord universitet kunne forutse at karakterkrav i norsk og matematikk ville bli innført, og man kan undre seg hva som da var begrunnelsen? Det var åpenbart ikke fordi ledelsen ved Nord universitet i 2019 «må innse realitetene» og forholde seg til endringer i forutsetningene da fusjonsavtalen ble inngått. Ledelsen ved Nord universitet hadde andre planer, og startet avviklingen parallelt med at Universitetet i Nordland (UiN) inngikk avtale med HiNe om å styrke alle studiesteder. Det er derfor jeg kaller historien om fusjonen for Nesnas del en historie om falske og brutte løfter, og ingen ting i Solheim Hansen og Pedersens svar gir inntrykk av noe annet.

Når karakterkravet i norsk og matematikk ble varslet i 2017 stiller det selvsagt sykepleierutdanninger også ved Nord universitet overfor store utfordringer. Men en slik utfordring kom aldri til å gjelde sykepleierutdanningen i Sandnessjøen, for her var avviklingen for lengst satt i gang fra 2016. Med et taktisk grep skulle man for opptak i 2016 vente med å bestemme studiested (Bodø, Mo eller Sandnessjøen) til man så søkernes bosted. Blant søkerne til sykepleierutdanningen ved Nord universitet i 2016 hadde 55 søkere bostedsadresse med tilknytning til studiested Sandnessjøen. Studiene ble likevel lagt til Mo og Bodø. (Se min forrige artikkel om rektors forslag). Denne endringen var neppe tilfeldig, for den hadde strategisk betydning i striden om nytt hovedsykehus på Helgeland, der Mo og Sandnessjøen har stått fram som hovedalternativene. Rekruttering av nye sykepleiere til Sandnessjøen sykehus ble dermed svekket ved nedlegging av sykepleierutdanningen. Å påvirke sykehusprosessen på Helgeland ligger tydeligvis innenfor Nord universitets ansvarsområde.

Innføring av nye krav til forskningsbasert utdanning, med en større vektlegging på at fagmiljøene skal være forskningsaktive.

Da Høgskolen i Nesna (HiNe) gikk med i fusjonen hadde Høgskolen i Nesna en positiv utvikling, og lå i 2015 like over landsgjennomsnittet med 0,48 publiseringspoeng per vitenskapelig ansatte (jf. NOKUTs rapport ved etableringen av Nord universitet). Ved de tre lærestedene som tilbød lærerutdanning i Nord universitet, Bodø, Levanger og Nesna, var gjennomsnittlig publiseringspoeng per vitenskapelig ansatte innenfor fagområdet Lærer, pedagogikk, idrett og kultur hhv. 0,39, 0,26 og 0,48. Det viser den grunnleggende betydningen lærerutdanning har for Nesna som studiested, og at forskningsmessige svakheter på dette fagområdet ikke primært var knytta til Nesna. Nedskaleringen av studier og fagmiljø har selvsagt seinere svekket forskningsaktiviteten ved Campus Nesna. Mitt poeng er at dette har vært en villet utvikling, som startet før det Solheim Hansen og Pedersen nå kaller endrete forutsetninger. Jeg kan ikke se at ledelsen ved Nord universitet på noen åpenbar måte har stimulert det som var en gunstig forskningsutviklingen ved Campus Nesna. Og grunnen har vært åpenbar siden 2014, lærerutdanningen ved Campus Nesna skulle på sikt overføres til Bodø.

Ett av de områder forskningsmiljøer på Nesna utviklet spennende forskning var innenfor det som kalles et utvidet kunnskapsbegrep, der lokale og stedsspesifikke forhold i læringsprosesser ble utforsket og lagt til grunn for lærerutdanninger. Dette var nært knyttet til regionen HiNe har utdannet for, og som har gitt Helgeland nye tilskudd av lærere med en tydelig tilknytning til regionen selv. Nedbyggingen av fagmiljøer startet likevel umiddelbart, og forskningsaktiviteten er redusert i stedet for stimulert fra det nivå det var på ved fusjonen. Det er av slike grunner, og det faktum at de fleste som har tatt lærer- og sykepleierutdanning ved HiNe er allerede bosatt eller bosetter seg i Helgelandsregionen, at konsekvensene er så alvorlige for regionen. Men de modige forsvarerne av styrets rett til å avgjøre studiestedsstruktur uten politisk innblanding hefter seg ikke ved slike problemstillinger. Det kalles distriktspolitikk, og er derfor klassifisert som utenfor et universitet eller høgskoles ansvarsområde. For det som kalles samfunnsoppdraget, kravet om å utdanne kvalifisert arbeidskraft til hele landet, gjelder tydeligvis ikke for Helgeland. Eller det man med lett skjult forakt kaller distrikter.

Solheim Hansen og Pedersen viser til at i 2015 startet en prosess med å effektivisere staten. Det innebar at

• «alle institusjonene, blant annet universitets- og høgskolesektoren, fikk inndratt en prosentandel av basisbevilgningen. () Samtidig la en om budsjettmodellen for institusjonene slik at en fikk mer midler for utdannede kandidater, og mindre for de som gikk kortere studier. Selv om det prosentvise kuttet hvert år ikke har vært så veldig stort, er konsekvensen av disse endringene at basisbevilgningen for Nord universitet er redusert med 50 millioner i perioden 2015-2019».

Dette kjente følgelig ledelsen ved UiN og seinere Nord universitet til under fusjonsforhandlingene og den seinere etableringen av Nord universitet. At denne omleggingen fikk større konsekvenser enn man forutså er selvsagt mulig. Men for Nesna del begynte nedskaleringen umiddelbart. Dette har blant annet ført til at:

• studietilbud som tidligere ble gitt på studiested Nesna er blitt kuttet fra studieporteføljen når tilsvarende studietilbud er blitt tilbudt ved andre studiesteder.
• reduksjon av videreutdanningstilbud, fordi emner innenfor Grunnskolelærerutdanninger (GLU) ikke lenger ble samkjørt med videreutdanningstilbudene.
• Enkeltstudier med opptak på mindre enn 20 studenter ble ikke lenger tilbudt, og det synes i sterkere grad å ha hatt utslag for Nesna enn andre studiesteder.

Solheim Hansen og Pedersen virker heller ikke å være helt på linje med Kunnskapsminister Nybø i spørsmålet om reduserte bevilgninger. I Rana Blad 19.05.19 skriver Nybø: «Faktum er at Nord har fått styrket sin økonomi de siste årene. Universitetet får i år 1,4 milliarder kroner har siden reformen 2015 og frem til i dag hatt en realvekst på 6,1 prosent».

Solheim Hansen og Pedersen unnlater å svare på innholdet i min kritikk av rektors forslag til styret om strukturendringer, og later som det er helt nye og endrete forutsetninger som gjør strukturendring nødvendig. Hvis dette skulle være rett, er det merkelig at Pedersen allerede i 2014 i realiteten foreslå Nesna nedlagt ved å gå inn for at lærerutdanningen burde bli overført til Bodø, et forslag som er i tråd med det fungerende rektor nå foreslår. Alt tyder på at dette har vært strategien til ledelsen ved UiN også under fusjonsforhandlingene, og at den ble fulgt opp av ledelsen ved Nord universitet med umiddelbar nedskalering av Nesna og avvikling av studiested Sandnessjøen, tross løfter om det motsatte. Det er lite som tyder på at styret ved Nord universitet har sett dette som problematisk eller på noen måte stilt spørsmål ved hvordan fusjonsavtalen ble fulgt opp.

Det er derfor rimelig at staten som eier involverer seg, og sørger for at samfunnsoppdrag innen høyere utdanning også gjelder for Helgeland. Konklusjonen i min første artikkel gjelder fortsatt: «Hvis avtaler mellom offentlige institusjoner skal ha troverdighet må staten som eier gripe inn og sørge for at de avtaler som ble inngått ved opprettelsen av Nord universitet også følges opp».