Akademia i patriotismens skruestikke

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ordskiftet om britiske universiteter gir et fascinerende innblikk i den større konflikten om verdispørsmål som kom til uttrykk ved brexit-avstemningen sommeren 2016. Brexit representerte et oppgjør mellom patriotisme og internasjonalisering, mellom de som ville take back control og de som mente at Storbritannias styrke lå i åpnere grenser og tett europeisk samarbeid.

I denne debatten landet et knapt folkeflertall (og etter hvert eliten i det konservative partiet) på den patriotiske siden av spørsmålet. Underveis hadde debatten gått varm om den frie bevegelsen av arbeidskraft som følger av EUs indre marked. Flertallet for brexit ble tolket som et mandat til å gjenvinne kontroll over egne grenser og kobles fri fra overnasjonale forpliktelser.

I et slikt perspektiv var det ikke overraskende at store deler av akademia havnet på motsatt side av det rådende brexit-flertallet i det konservative partiet. Ved folkeavstemningen var utdanningsnivå en kraftfull forklaringsvariabel bak ståsted i brexit-spørsmålet. Særlig var kontrasten stor mellom ytterpunktene: mellom velgere med universitetsgrad, som ønsket fortsatt EU-medlemskap og motparten med grunnskoleutdanning. Verdikonflikten kom også tydelig til uttrykk i sektoren som helhet. Sterke stemmer i akademia viste til den absolutte nødvendigheten av europeisk samarbeid for britiske universiteter.

Konkret dreide det seg særlig om de enorme mulighetene for forskningssamarbeid gjennom Horisont Europa. EUs rammeprogram for forskning og innovasjon har vært en viktig finansieringskilde og en spore til samarbeid med europeiske forskningsmiljøer. Suksessen som britiske toppuniversiteter har hatt med Horisont Europa har gitt gunstige rammer for fortsatt vekst gjennom et kaotisk tiår i hjemlig politikk. Det er utvilsomt at samarbeidet også har bidratt til britenes imponerende samling om høye posisjoner i internasjonale universitetsrangeringer. Fri bevegelse av arbeidskraft har dessuten bidratt til enkle vilkår for rekruttering og forskermobilitet.

Verdidebatt og bunnlinje

I en debatt som setter det nasjonale og innadvendte opp mot det transnasjonale, åpne og kreative er det ingen tvil om hvilken side universitetssektoren vil forsvare. Dog skal det sies at brexit har vist seg å være mer enn en enkel motsetning mellom åpen og lukket. Et brudd med Europa kan bety et renere nasjonalt fokus, men det kan også tolkes som et åpnere vindu mot verden, og kanskje særlig mot venner og allierte i andre verdensdeler. Perspektivet har vært brukt om ulike sektorer av britisk økonomi – kanskje det aller mest opplagte eksempelet er finanssektoren.

Tilsvarende kan forskningssamarbeid også finne andre veier enn det europeiske hovedsporet, ikke minst i møte med amerikanske institusjoner. Og i studentrekruttering har asiatiske land vært en hovedleverandør av godt betalende studenter ved britiske universiteter – og her i hele sektoren, ikke kun de 24 toppuniversitetene som er samlet i the Russell Group.

Utfordringen er at dette forsøket på å tenke målrettet og globalt gir nokså magre muligheter sammenlignet med hva britiske universiteter har oppnådd gjennom intenst europeisk samarbeid. Forskningsfeltene der britene står sterkest er lenket sammen med fagfeller i en lang rekke EU-land. Horisont-finansieringen har gitt en trygg plattform for dette tett integrerte samarbeidet, som også har vært støttet opp av de enkle vilkårene for mobilitet medlemsland imellom. Åpningen mot verden gir mulighet for å satse målrettet på indiske forskningstalenter og amerikansk samarbeid. Men for universitetene vil det innebære en smertefull omstilling med betydelig risiko for lavt utbytte.

Den britiske regjeringen viser til at utenforskap også vil frigi midler til forskningsfinansiering nasjonalt. Men også her er det lite som tyder på at resultatet kommer i pluss for et land som i så stor grad har vært en vinner i Horisont-tildelinger. Innen sektoren hevdes det at regjeringen er mer opptatt av symbolpolitikk enn av konkrete resultater. Et lett tilgjengelig, eksempel er innføringen av Turing-programmet som erstatning for studentutveksling gjennom Erasmus.

Ny statsminister med vedvarende problem

Liz Truss eller Rishi Sunak er de to kandidatene når Boris Johnsons etterfølger denne måneden pekes ut gjennom en uravstemning i det konservative partiet. De har holdt de to tyngste postene i i Johnsons regjering; Truss som utenriksminister, Sunak som finansminister. Den 5. september får vi vite hvem av dem som nå tar over ledelsen av regjeringen. Hva betyr valget for verdikampen om universitetene og Europa?

En inngang til det spørsmålet går gjennom den største uløste floken i brexit-oppgjøret: den irske grensen og særvilkårene for Nord-Irland som ble lagt inn i britenes handelsavtale med EU. Avtalen sikrer at grensen til Irland har liten substansiell betydning, ettersom Nord-Irland holdes innenfor EUs tollunion og hoveddelene av det indre marked. Det har til gjengjeld skapt en «indre grense» mellom det britiske fastlandet og Nord-Irland som den britiske regjeringen anser som uholdbar. Truslene om å oppheve denne delen av avtalen har blitt hardt imøtegått av Brussel, og underveis i striden om Nord-Irland-protokollen har britenes plan om assosiert medlemskap i Horisont Europa blitt lagt på is. Dersom den britiske regjeringen bryter avtalen i et forsøk på å åpne Nord-Irland for resten av Storbritannia, vil døren trolig lukkes for fortsatt forskningssamarbeid.

Dermed blir det springende punktet hva slags brexit-posisjon den nye statsministeren til innta. Så langt er det lite som tyder på en forsonlig innstilling, enten valget faller på Truss eller Sunak.

Utenriksminister Truss er den som har gått hardest til verks. Hun er ansvarlig minister for et lovforslag som vil sette regjeringen i stand til å overkjøre Nord-Irland-protokollen. I den pågående valgkampen har Truss tatt til orde for en fortsatt hard linje overfor Brussel. -Vi har lært fra historien at det bare er en ting EU forstår, og det er styrke, uttalte hun i en debatt tidligere denne uken. Hun fikk et typisk tilsvar fra Frankrikes tidligere europaminister Nathalie Loiseau: -Det er en ting Liz Truss ikke synes å forstå, og det er EU.

Kampen om oppslutning fra fotfolket i eget parti har nok bidratt til at både Truss og Sunak har skrudd opp volumet på egen EU-kritikk. Underveis har de imidlertid også bidratt til å forsterke den gjensidige skepsisen mellom Brussel og London. Nå som vi venter på Boris’ etterfølger, er det grunn til å frykte for en enda mer dysfunksjonell diskusjon om disse spørsmålene. Den innkommende statsministeren får maks to år frem til neste valg på å sette i verk et politisk program. Langs den tidslinjen er det begrenset plass til pragmatisme, forhandling og kompromiss. Viktigere synes det å være at en ny statsminister kan markere symbolske seire utad, og gjerne med EU som motpart.

Det som setter saken ytterligere på spissen er at akademia oftere er et fiendebilde enn en medspiller i koalisjonen som Boris Johnson med så stort hell skrudde sammen ved forrige valg. I velgergruppene som det konservative partiet hegner om og vil forsøke å bygge en ny seier rundt har akademia liten betydning. Kulturelt representerer akademia alt for mange «citizens of nowhere», for å låne begrepet Johsons etterfølger Theresa May lanserte. De utadrettede byene med store universiteter er dominert av Labour-velgere og fremmede.

Og også som økonomisk sektor lyttes universitetene til i begrenset grad.

Enten det blir Truss eller Sunak får britene enda en Oxford-utdannet statsminister når Johnsons etterfølger utpekes. Det har gjerne vært slik. Tre år ved Oxford er imidlertid langt mer av en inngangsbillett til eliten enn en garanti for hensyntagen til forskning og høyere utdanning. Politiske vindretninger i Storbritannia gir liten grunn til å tro at den nye sjefen vil komme en utadrettet, kunnskapsbasert og verdiliberal universitetssektor i møte.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!