Reagerer på «sleivspark» fra Stjernø

I en artikkel av Tove Lie publisert 10. februar 2019 siteres Steinar Stjernø på at «Det norske systemet med krav om akkurat fire PhD-utdanninger er et særnorsk påfunn som var skreddersydd for at høgskolene i Stavanger og Agder skulle greie kravet, men helst ingen andre.» Underforstått at Mjøsutvalgets forslag til regler for opprykk fra høgskole til universitet var tilrettelegging for Stavanger og Agder. Kanskje var det ment som et sleivspark - uansett så er det galt.

Jeg var rektor på Høgskolen i Agder (nå Universitetet i Agder) fra 1994 til 2000 og var også medlem av Mjøsutvalget. Utvalget ble opprettet i april 1998 og avga innstilling i mai 2000. To viktige forslag som ble realitet, var innføring av ny gradsstruktur (bachelorgrad og mastergrad) samt karakterskalaen A til F. Når det gjaldt organisering og tilknytningsform i høgre utdanning, var det heldigvis forslaget fra utvalgets mindretall som fikk medhold politisk. Det samme var tilfelle med forslaget om finansiering av høgre utdanning og forskning.

Når det gjaldt mulighet for en høgskole til å søke om opprykk til et universitet, ønsket utvalget ikke å drøfte konkrete tilfeller.

Det man ble enige om var å sette opp et sett med generelle krav som måtte oppfylles for at et lærested skal kunne betegnes om et universitet. At Norge som en kulturnasjon har en avklaring på hva man mener med et universitet, mener jeg fremdeles er riktig.

Hvilke spesifikke krav som måtte stilles som et minstekrav for å kunne bli vurdert som universitet ble også satt opp av utvalget. I tillegg til de generelle krav, innebar forslaget selvstendig ansvar for minst fem utdanninger på masternivå, samt å ha blitt tildelt ansvar for forskerutdanning (Ph.d.) på minst fire fagområder. To av fagområdene måtte være sentrale i forhold til regionale virksomheters fagområder samtidig som de hadde nasjonal betydning. For Mjøsutvalget var det avgjørende at tildeling skulle skje etter en ekstern faglig vurdering. Hvis denne vurderingen var negativ, skulle den ikke kunne overprøves politisk.

Det er klart at dette ga en retning på hva man måtte strebe etter for de institusjonene som hadde ambisjoner. Først høsten 1998 ga departementet høgskoler mulighet for å få vurdert søknader om egne doktorgrader. Agder fikk sin første doktorgrad i nordisk språk og litteratur i 2000 og sin andre doktorgrad innen emnet matematikk/didaktikk i 2002. Begge var forøvrig sentrale fagområder i lærerutdanningen.

For å innfri kravet om emner sentrale i forhold til regionale virksomheters fagområder, måtte man virkelig streve. I Agder hadde man en viktig IT-klynge og fikk etter iherdig arbeid tildelt ansvar for doktorgrad i «Mobile kommunikasjonssystemer» i 2005. Sørlandet hadde også en betydelig produksjon av avansert utstyr til den internasjonale oljeindustrien og fikk samme år doktorgradsrett i emnet «Internasjonal organisasjon og ledelse».

Mjøsutvalget kriterier var derfor ingen skreddersøm. Det krevde betydelig og systematisk innsats over flere år før man lykkes med å oppnå universitetsstatus i 2007.

Ambisjoner om at man ønsket seg universitet i en landsdel, har egentlig ikke noe med Mjøsutvalget å gjøre.

I de to Agder-fylkene ble seks statlige høgskoler slått sammen til en institusjon i 1994. En av institusjonene var Agder distriktshøgskole. Særlig i distriktshøgskolen lå det ønske om og vilje til å drive med forskning. Rent organisatorisk ble den sammenslåtte høgskolen organisert etter en fakultetsmodell. Man lot altså ikke de gamle høgskolene forbli egne avdelinger under en felles ledelse. Fakultetsmodellen bidro til å styrke fagene både i displinstudiene og profesjonsstudiene.

Allerede i 1995 satte man seg som mål å arbeide for å bli et universitet. Landsdelen støttet dette. Både vertskommuner, fylkene og regionale fond bidro til satsingen. Sørlandet lå langt tilbake når det gjaldt forskning og tildeling av forskningsmidler. Man så hvilken stimulans Nord-Norge fikk som følge av etableringen av Universitetet i Tromsø. Lov om universiteter og høyskoler av 1995 åpnet fullt ut for forskning også ved høgskolene. Det ble en inspirasjonskilde.

Man skjønte selvsagt at det å kunne ha så sterke miljøer at man kunne ta ansvar for doktorgradsutdanning ville bli viktig. Det var en intern vilje til systematisk å styrke miljøene for å fostre både en utdanningskultur og forskningskultur. Man så også at det i Sverige i 1998 ble åpnet for mulighet til opprykk fra høgskole til universitet etter ekstern vurdering. Høgskolene i Växjö, Örebro og Karlstad fikk sin godkjenning fra 1. januar 1999. Samme våren hadde Agder besøk og samtaler med ledelsen ved Karlstads universitet.

Universitetsambisjonen på Agder var altså forankret internt på lærestedet og aktivt støttet av landsdelen. Ambisjonene måtte tilpasse seg kriteriene til Mjøsutvalget – ikke omvendt.