Stjernø: Helt absurd å true Nord med å miste universitetsstatusen

Trondheim (Khrono): Overraskende mye i høyere utdanning har blitt slik nåværende professor emeritus ved OsloMet – storbyuniversitetet, Steinar Stjernø, så det for seg allerede for over 10 år siden: Færre høyere utdanningsinstitusjoner og flere universiteter - og ikke minst:

Følg dagens strukturdebatt her

Veien videre. De har blitt færre og de fleste større. Kanskje sterkere? Men har de blitt bedre? Du kan følge dagens debatt om situasjonen ved landets universiteter og høgskoler etter strukturreformen direkte her fra klokken 10.00 i dag.

Stjernø-utvalget mente også at flere mindre studiesteder måtte vurderes nedlagt, og nå er dette aktuelle debatter flere steder, som ved Nord universitet og Universitetet i Sørøst-Norge.

Khrono snakket med Stjernø før han gikk på talerstolen under mandagens strukturkonferanse i Trondheim, der han tok folk med tilbake i tid - til den gangen i 1990 hvor det var 90 høyere utdanningsinstitusjoner i Norge.

Rapport om struktur i 2008

I 2008 leverte Stjernø fra seg rapporten fra Stjernø-utvalget på oppdrag fra sin tidligere partifelle i SV, kunnskapsminister Øystein Djupedal. Stjernøs mandat for utvalgsarbeidet var å foreslå en ny struktur for høyere utdanning i 2020. Og nå er vi snart der.

I tillegg til færre institusjoner og færre mindre studiesteder foreslo Stjernø-utvalget også:

• Den nye loven hadde krevd forskningsbasert undervisning, men uten nye ressurser til de korte profesjonsutdanningene som var blitt pålagt plikt til å drive forskning: Program for kompetansehevning i de treårige med årlig 50 millioner kroner.
• Et finansieringssystem med reduserte insentiv-effekter (mer samarbeid, mindre konkurranse).
• Ikke ett eliteuniversitet, men å styrke ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF).
• Introduksjon av Sentre for fremragende utdanning (SFU).

Og selv om Stjernøs spådom om at det i 2020 ville være 12 universiteter i Norge ikke ser ut til å kunne slå til - så er han like klar på at noen av forutsetningene som utvalget la til grunn i sin tid, definitivt ikke er oppfylt.

Utfordringer for UHR

Stjernø advarer også mot noen av følgene og og faresignalene ved fusjonsbølgen som har gått over landet.

— Det er selvfølgelig ingen enkel sammenheng mellom struktur og kvalitet i forskning og utdanning. Mangfoldet blant universitetene gjør det vanskeligere, og i noen tilfeller umulig, for Universitets- og høgskolerådet (UHR) å representere alle universiteters interesser, sier han til Khrono og lister opp en rekke utfordringer:

Sammenslåinger kan skape byråkratisering med nye hierarkiske nivåer, med flere administrativt ansatte i forhold til de faglige. Det kan øke avstanden mellom dem som står for kjernevirksomheten på den ene siden – undervisning og forskning – og ledelsen og administrasjonen på den andre. Der høgskoler blir del av «gamle» universiteter skapes det forskjeller i tid til forskning, undervisningsplikt og lønnsplassering, blant annet.

— Dette krever strategier for å mestre misnøye og konflikter, sier Stjernø og fortsetter:

— Det er blitt og vil bli flere flercampus-universiteter med store avstander og kvalitets- og nivåforskjeller mellom studiestedene. De møter utfordringer om hvordan de skal forene intern konsentrasjon, arbeidsdeling og hensynet til lokale interesser, sier han.

— Absurd situasjon rundt Nord universitet

— Hva tenker du om prosessen ved Nord universitet, der de allerede nå trues med å bli fratatt akkrediteringen som universitetsstatus?

— Jeg synes at det er en absurd situasjon. Hvis et universitet skulle miste akkrediteringen, ville det jo sette i gang på nytt for å bli akkreditert om noen år igjen. Det ville skade fagmiljøene - også de gode. Og det ville koste enormt, mener han, både i kroner og politiske reaksjoner om omkostninger.

Stjernø minner om at utvalget hans også hadde et sekundært forslag, der akkreditering som universitet var mer tilpasset europeisk standard. Det vil si å bruke den definisjonen som European University Association den gang brukte - at et universitet er en høyere utdanningsinstitusjon som også driver forskerutdanning. Det vil si krav om én PhD-utdanning.

— Det mente vi burde kombineres med et krav om stabilitet og en nærmere definert størrelse på institusjonen, sier han og viser til at Departementets rådgivende organ - Norgesnettrådet, hadde foreslått dette i 1999. De daværende Høgskolerådet og Universitetsrådet, og Stoltenbergs regjering, hadde gått inn for det samme i 2000.

— Men hvorfor ble kravet fire PhD-programmer og ikke bare ett?

— Det norske systemet med krav om akkurat fire PhD-utdanninger er et særnorsk påfunn som var skreddersydd for at høgskolene i Stavanger og Agder skulle greie kravet, men helst ingen andre, sier Stjernø.

Etterlyser hjelp i overgangen høgskole til universitet

Stjernø berømmer sine partipolitiske motstandere i den blåblå regjeringen, med kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og statssekretær Bjørn Haugstad i spissen, for at de tok Stjernø-utvalgets rapport opp av skuffen etter valget i 2013 for så å gjennomføre en strukturreform.

Og fasit p.t. er at det er 10 universiteter i Norge, søknad om det 11. er sendt fra Høgskolen i Innlandet og Høgskulen på Vestlandet kan om ikke så lenge være klar for å sende søknaden om å bli det 12. norske universitetet.

Stjernø har i et tidligere intervju i Khrono i anledning 70-årsdagen hans sagt at han synes det var en fin bursdagsgave at Høyre-/Frp-regjeringen gjennomførte SV-Stjernøs forslag til struktur i høyere utdanning.

Les også: En flik av en Stjernø

Men Stjernø etterlyser flere av tiltakene de foreslo for å avhjelpe overgangen fra høgskoler til universiteter:

— Det ble ikke noe program for å løfte kompetansen i profesjonsutdanningene og heller ikke styrking av basisfinansieringen, med tilsvarende svekking av de konkurranseutsatte midlene, sa han.

Stjernøs foredrag ble en opplysende «skoletime» for de som ikke hadde vært en del av kunnskapssektoren like lenge som han selv.

Mjøs-utvalget i 2000

Han tok også en rask gjennomgang av bakgrunnen for at Stjernøs strukturutvalg i sin tid ble opprettet.

I 2000 kom det såkalte Mjøs-utvalget med utredningen «Frihet med ansvar». Her ble bruken av New Public Management (NPM) på høyere utdanning lansert. Daværende UiT-professor Ole Danbolt Mjøs og hans utvalg forsøkte seg, ifølge Stjernø, på et kompromiss mellom økonomenes ønske om at økonomiske insentiver skulle styre de høyere utdanningsinstitusjonenes strategier og atferd, og ønskene til høgskolene i Stavanger og Kristiansand om å bli universiteter.

Mjøs-utredningen ble grunnlaget for den såkalte kvalitetsreformen og de endringer som kunnskapsminstre fra ulike partier, Jon Lilletun (Krf), Kristin Clemet (H) og Trond Giske (Ap) gjennomførte i de følgende åra.

— Alle disse tre påla høgskolene å drive forskning, men uten å bidra til nye midler til forskningen, sa Stjernø, som selv var rektor ved Høgskolen i Oslo fra 1994-2000.

Det var også da det ble foreslått at institusjonene kunne få bli universitet, dersom de skaffet seg fire doktorgradsutdanninger.

— Det innebar et avgjørende skubb i overgangen fra et binært til et hierarkisk system for høyere utdanning i Norge.

Da Stjernø-utvalget ble nedsatt i 2006 bestemte, ifølge Stjernø, konkurranse utviklingen i høyere utdanning, og 38 statlige institusjoner konkurrerte om studenter, ansatte, forskningsmidler osv.

«Politisk tafatthet».

Han viste også til det han kalte en «politisk tafatthet».

— Regjeringen og Kunnskapsdepartementet hadde ingen nasjonal strategi for høyere utdanning i 2006, sier han.

Høgskolene opprettet en lang rekke masterstudier, og de fleste store høgskolene arbeidet for å skaffe seg PhD-utdanninger. Det ble de fleste steder hovedsakelig finansiert ved å overføre ressurser fra bachelorstudiene.

— Jeg var imot ordningen og advarte i Dagbladet om at det ville føre til et kappløp mellom mange andre store høgskoler. Slik gikk det også, sier han.

Mot de flestes forventning satte en rekke høgskoler i gang prosesser for å skaffe seg de fire doktorgradsprogrammene for å bli universitet.

— De etablerte universitetene likte det ikke, og verken universitetene eller offentligheten skjønte hvorfor høgskolene ville bli universiteter, sier Stjernø, men viste til at fordelene var så klare at det ville være «uansvarlig overfor egen institusjon» hvis rektorene i høgskolene ikke deltok i kappløpet.

— Fordelene var prestisje og attraktivitet blant potensielle studenter og flinke fagfolk, lettere å utvikle egen forskning, lettere å skaffe seg gode utenlandske samarbeidspartnere – og ikke minst økt autonomi og rett til å utvikle masterstudier og nye doktorgradsprogrammer.

— Men hva skjedde så?

— Det var bred tilslutning til utvalgets analyse, men ikke til forslagene. Motstanden var stor særlig blant de gamle universitetene, men mer positive holdninger i høgskolene, mens det var den gang liten politisk vilje til en ny omfattende reform.

— Og hvordan ser han for seg framtiden?

— Om få år er det to, eller kanskje ingen statlige høgskoler, igjen. Overgangen fra en binær til en hierarkisk struktur i norsk høyere utdanning vil da i praksis være fullført, sa Steinar Stjernø.

Fra 33 til 21

På relativt kort tid har 33 statlige høyere utdanningsinstitusjoner blitt til 21.

Hardest har det gått utover det statlige høgskolene, av 18 statlige høgskoler før strukturreformen er det fem igjen - men to av disse har planer om å bli universitet: Høgskolen i Innlandet har allerede sendt sin søknad og Høgskulen på Vestlandet har planer om å bli universitet om få år.

Så er det tre igjen som fortsetter singellivet: Høgskulen i Volda, Høgskolen i Østfold og Samisk høgskole. I tillegg er det seks statlige vitenskapelige høgskoler: Norges handelshøyskole, Høgskolen i Molde, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Kunsthøgskolen i Oslo, Norges idrettshøgskole og Norges musikkhøgskole, men av disse er det kun Høgskolen i Molde som er på utkikk etter en fusjonspartner.