Om evidensbaserte programmer og Oslo Atferdskonferanse 2018

Målet for Oslo Atferdsvitenskapelige konferanse i 2018 var en kritisk drøfting av hva som ligger i evidensbasering og empirisk støttede tiltak. Dette ble gjort ved å problematisere begreper og kriterier for valid kunnskap. Deretter ble noen av de mest utbredte programmene i Norge presentert. Samtlige innledere tok forbehold om tiltakenes kontekstavhengighet og behovet for skreddersøm. Hvordan dette kan tolkes som salgsframstøt er vanskelig å forstå.

Jeg hadde ansvar for å sette sammen programmet på den fagkonferansen Vegard Kjendsli deltok på den 22. november, og jeg vil gjerne kommentere innlegget han i Khrono. Fjorårets konferanse presenterte bidrag fra ulike fagmiljøer som arbeider for å finne ut hva som virker – enten det er innen offentlig virksomhet, i opplæring eller i behandling. Blant annet fikk vi høre professor Gerd Kvale fra UiB, som snakket om B4DT – et program der de i løpet av 4 dager behandler tvangslidelser, vi fikk høre dr. Anthony Biglan snakke om tiltak på gruppenivå for å redusere barnemishandling, og vi fikk høre statssekretær Paul Chaffey snakke om behovet for virksomme løsninger på problemer innenfor offentlig sektor. I år gikk vi litt mer beskjedent ut, med bare en dags program, og med vekt på tiltak rettet mot forebygging og behandling av atferdsproblematikk hos barn og unge.

Tiltakene som ble presentert på konferansen i år har en del felles trekk: de er lite inngripende, basert på systemforståelse og tolkning av barnets adferd i kontekst, og de blir satt stor pris på både av barna og foreldrene deres, spesielt fordi de snur uheldige samhandlingsmønstre til gode.

Når jeg leser det Kjendsli skriver avsnitt for avsnitt er det vanskelig å være uenig med ham i de generelle betraktningene. Ja, forskning er viktig. Programmene han omtaler er ofte svært målgruppespesifikke. Nei, ingenting virker alltid. Og man skal ha et våkent øye for uønskede utilsiktede effekter av det man gjør. Jeg vil dessuten minne om at disse poengene ble understreket av samtlige foredragsholdere, slik at det neppe finnes noen særlig uenighet her. At lærerne har metodeansvar er opplagt; for barn og unge som ikke har spesielle behov er det et utall mulige veier frem til målet. Og det er krevende å sette seg inn i all forskningen, og det kan trengs veivisere, både i praktisk arbeid og i akademia.

Les også: Lærerne, programmene og akademia