Sebastian Stephansen, tidligere lærerstudent ved HiOA - nå OsloMet. Foto: Evelyn Pecori
Sebastian Stephansen, tidligere lærerstudent ved HiOA - nå OsloMet. Foto: Evelyn Pecori

Lærerne, programmene og akademia

Forskning. Hadde jeg vært på en vitenskapelig konferanse, eller på en innsalgskonferanse for evidensbaserte programmer, spør Vegard Kjendsli, etter å ha deltatt på adferdsvitenskapelig konferanse på OsloMet.

Publisert

Forskning må være en sentral del av profesjonsutøvelse. Dette er et syn som deles av profesjonene, myndigheter, politikere og akademia. Vi må alle være varsomme med å trekke for sterke konklusjoner av den forskningen vi har tilgjengelig, og tenke nøye gjennom hvordan vi velger å presentere og anvende den.

Som nyansatt i Utdanningsforbundet, med ansvar for å drifte og vedlikeholde organisasjonens forskningsportal Utdanningsforskning.no, deltok jeg torsdag 22. november på Oslo Adferdsvitenskapelige Konferanse 2018 (OAK2018) på OsloMet. Her var representanter for universitet og høgskole, forskningssentre og ulike adferdstrenings-programmer for barnehage og skole. Konferansen ble presentert som et vitenskapelig arrangement, som skulle sette søkelys på evidensbasert praksis i barnehage og skole. Jeg satt igjen med en litt uklar opplevelse i etterkant. Hadde jeg vært på en vitenskapelig konferanse, eller på en innsalgskonferanse for evidensbaserte programmer?

Det var påfallende i hvor stor grad de forskningsbaserte adferdsprogrammene som ble presentert på konferansen ble lansert som «det som virker». Det som skulle være vitenskapelige presentasjoner framsto for meg som rene salgsfremstøt, og det virket som om dette var konferansens egentlige mål. Her er det på sin plass å mane til akademisk redelighet. Dette innebærer å være ydmyk i formidlingen av hva studiene faktisk kan fortelle om «hva som virker» i en mangfoldig praksis. Vitenskapinstitusjonene, som stiller sin legitimitet til disposisjon for disse programmene, må ta dette ansvaret på alvor.

Det som skulle være vitenskapelige presentasjoner framsto for meg som rene salgsfremstøt, og det virket som om dette var konferansens egentlige mål.
Vegard Kjendsli
Lærer og ansatt i Utdanningsforbundet

Hvordan bør koblingen mellom evidensbasert forskning og praksis i pedagogiske- og adferdsvitenskapelige sammenhenger framstilles? Min legmannsoppfatning (jeg er ikke forsker selv) er at forskere med ganske stor sikkerhet kan fastslå at de har observert en effekt i en gitt kontekst. Utfordringen, som med all forskning, er at det kan være vanskelig å identifisere nøyaktig hva som skaper en gitt effekt, og hvorfor. Som forsker, og kanskje særlig forsker i vårt fagfelt, skal man være svært varsom med å fremsette postulater av typen «fordi vi vet dette virker».

Ikke dermed sagt at forskningen ikke er god. Forskningen, og programmene som følger av den, kan være kjempegod og representere et viktig bidrag til profesjonsutøvelsen. Det som er viktig er at vitenskapsinstitusjonene må være tydelige på at det de har funnet er kontekstavhengig, at virkeligheten er svært kompleks og at det derfor alltid vil hefte usikkerhet ved hvordan, og om, tiltak vil virke i andre praksiskontekster. Potensielle uønskede effekter bør også tas med i betraktningen.

Dette perspektivet må ligge til grunn når forskning presenteres. Forskere og andre bør altså ikke formidle forskning og forskningsbaserte programmer som om de selger produkter. Skole og barnehage må ikke reduseres til butikk. I en situasjon hvor kontaktpunktene mellom profesjon og akademia er begrenset må de representantene for akademia som har kontakt med profesjonen være seg dette ansvaret bevisst.

Hvor står det at dette er tiltak som ikke nødvendigvis virker?

Underveis i konferansen ble det også hevdet at lærere ikke ønsker å bruke metoder som det ligger forskning bak. Videre ble det anført at dette var grunnen til at enkelte av deltakerne i den påfølgende paneldebatten stilte seg kritisk til elementer ved disse programmene og forskningen bak. For meg som lærer er dette en kjent forestilling. Til det vil jeg innvende to ting. For det første bør alle vitenskapsfolk være åpne for kritikk. Kritikk utgjør essensen av vestlig vitenskapelig tradisjon. For det andre så er forestillingen om at lærere ikke ønsker å jobbe forskningsinformert etter min oppfatning gal. Anvendelse av forskning i profesjonsutøvelsen er en forutsetning for at lærere og barnehagelærere oppfyller sitt samfunnsoppdrag, og dette er et ansvar profesjonen tar på alvor.

Siden oppstarten i 2015 har forskningsportalen Utdanningsforskning.no vokst fra 0 til 40.000 månedlige brukere og vi vokser med rundt 25 prosent i året. Dette vitner om en profesjon som ønsker kontakt med akademia og tilgang til forskning. Det som er klart, er at lærere selv vil ha ansvaret for å vurdere effekten og anvendelsen av metodene. Å gi lærerne tillit i form av metodeansvar er god forvaltning og vil gi bedre barnehager og skoler.

Lærernes metodeansvar innebærer retten til å velge den metoden, eller det tiltaket, som er riktig i en gitt kontekst. Ansvaret medfører også å velge bort metoder og arbeidsmåter som læreren ser at ikke fungerer i den gruppa, eller for det enkelte barnet, hen har ansvar for. Slike beslutninger fattes på grunnlag av faglig kunnskap og erfaring, og på bakgrunn av felles vurderinger i et kollegium.

Utdanningsforbundet er opptatt av at det skal finnes et mangfold av vitenskapelige institusjoner som jobber med forskning på skole- og barnehagefeltet. Forbundet oppfordrer i sin profesjonspolitikk alle profesjonsutøvere i utdanningssektoren til å jobbe forskningsinformert. Forskningsinformert praksis fordrer stor kunnskap, deriblant kunnskap om kriterier for god forskning. Derfor er det så viktig at forskere i møte med lærere, ledere og skoleeiere i utdanningssektoren holder de akademiske idealene høyt.