ABE-reformen i sektoren må ikke bli en hvilepute

Regjeringen innførte fra budsjettåret 2015 avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) som en fast del av budsjettarbeidet, for å effektivisere og avbyråkratisere offentlig sektor. I Jeløya-plattformen viste regjeringen til at offentlig sektor må vise omstillingsevne og -vilje, og at reformen skal gi insentiver til mer effektiv statlig drift og skape handlingsrom til å finansiere satsinger, blant annet på viktige områder som trygghet og beredskap, helse, samferdsel og kunnskap.

Jeg skal straks innrømme at jeg kanskje var en av de få som ønsket reformen velkommen da den kom, selv om jeg da var rektor og ikke politiker. Dette fordi jeg etterlyste virkemidler for effektivisering av offentlig sektor, som bare syntes å ese utover år for år. Fordi det synes som om offentlig sektor, men også en del større private selskaper, har en iboende trang til ekspansjon. Dersom man blir pålagt nye oppgaver, kreves det straks nye ressurser og utvidet antall ansatte, og bare sjelden tar man jobben med å se på hvordan man kan jobbe smartere og mer effektivt, eller om det er oppgaver man ikke lenger trenger å utføre og derved hindre en utvidelse av staben.

I Granavolden-plattformen heter det at ABE-reformen skal videreføres, men samtidig «målrettes bedre for å oppnå målene om avbyråkratisering og effektivisering».

Danmark har siden 2016 hatt tilsvarende reform, hvor danske utdanningsinstitusjoner har måttet spare 2 prosent årlig, det såkalte omprioriteringsbidraget. Sett i forhold til nivået i 2015 er bevilgningene til de videregående utdanninger beskåret med cirka 1,3 milliarder danske kroner i 2019 som følge av omprioriteringsbidraget.

Nå har danske myndigheter derimot stoppet omprioritetsbidraget. De forklarer det med at gode utdanninger er en investering i fremtiden, og at utdanning til barn og unge er en viktig del velferden.

Samtidig er utdanning og forskning en av EUs viktigste prioriteringer. Hovedmålsettingen for EUs nye rammeprogram, Horisont Europa, er kunnskap for bærekraftig samfunnsutvikling, velferd og verdiskaping i Europa. Det er foreslått at budsjettmidlene for det nye rammeprogrammet økes til 97,9 milliarder euro, mens EUs mobilitetsprogram Erasmus+ er foreslått doblet.

Dersom Norges, og resten av de assosierte landene sine andeler blir som forventet, og Brexit ikke velter om på hele regnestykket, vil det totale budsjettet for Horisont Europa bli rundt 120 milliarder euro. EU vil i så fall bruke historisk mye penger på forskning og innovasjon. De slår likevel ikke Kina, som brukte hele 276 milliarder amerikanske dollar på forskning i fjor.

Det er liten grunn til å tro at Norge har mindre behov for kunnskapsutvikling og innovasjon enn EU, ikke minst i forhold til våre felles samfunnsutfordringer, og ambisjonene bør være deretter. Og det er heller ingen grunn til å tro at ikke ABE-reformen i sitt sjette år nå begynner å tære på både undervisnings- og forskningsressursene her i landet, som i Danmark.

Finansministeren uttalte mandag at hun tror ABE-reformen er her for å bli, og det er heller ingenting i opposisjonens alternative budsjetter som tilsier at opposisjonspartiene vil reversere kuttene, selv om de har protestert heftig på reformen.

Det blir også for enkelt å vise til at Riksrevisjonen kritiserer universiteter og høgskoler for samle penger i banken, når budsjettåret er slik innrettet som det er, med bevilgninger fra år til år på både utdanning og forskning. Det aller meste av avsatte midler er allerede bundet opp i gode tiltak, og kan ikke kompensere for ABE-kutt.

Jeg håper derfor at regjeringen vil evaluere konsekvensene av ABE-reformen i universitets- og høgskolesektoren, og bruke den kunnskapen til å kutte der det bør kuttes, og plusse på der det bør plusses på. For jeg tror at Norge kan forme sin fremtid gjennom forskning og utdanning, men da er ostehøvelkutt lite målrettet.