Abbas (45) var «Norges farligste mann». Nå er han student i sosialt arbeid

— Utdanning er utrolig viktig. En svært viktig kapital. Jeg innså det etter hvert som jeg begynte å se den «virkelige verden» og forstå ting bedre.

— Og innsikten kom da du sonet dommen din på fem års fengsel for mafiavirksomhet?

– Ja. Jeg var et helt annet sted i livet da. Alt var så mørkt, jeg så ikke noe lys i tunnelen, sier 45-åringen med sin karakteristiske lave stemme.

– Jeg er utrolig takknemlig for at jeg kom inn på en høgskole og at jeg nå har muligheten til å studere.

«Gudfaren» i gjengmiljøet

Abbas var «Gudfaren» i det beinharde og kriminelle gjengmiljøet i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet.

Han var eldst av seks brødre i den norsk-pakistanske Rasool-familien og leder av den beryktede B-gjengen. I flere år lå de bokstavelig talt i krig med andre gjenger i byen.

Av politiet ble han i flere år karakterisert som «Norges farligste mann».

Dyre biler, merkeklær, hauger med damer, sex, dop og uendelig mye penger, var hverdagen. Og etter hvert: Daglig ritual med skuddsikker vest, høyt risiko- og stressnivå, mengder med våpen og dekkleiligheter land og strand rundt.

I boken Gudfaren, som kom ut tidligere i høst, forteller han historien sin til journalist Kjetil Østlie. Boken gir et unikt innblikk i en verden med et rotterace av vold, hevn, makt og ære.

Det er også fortellingen om utenforskap, om en slags form for «brorskap» — og for mafiabossen Abbas sin del slik vi leser boken — også mangel på ekte vennskap.

Abbas både brukte, importerte og solgte narkotika i stor stil, gjennom gode kontakter i Norge og resten Europa. Etter hvert gikk han også over til kjøp og salg av eiendommer i Brasil.

Han ble, også ifølge politiet, regelrett forsøkt henrettet utenfor hjemmet sitt i 2007, og gjengmedlemmet fra Young Guns som sto bak drapsforsøket ble dømt til 11 års fengsel.

Abbas har ikke mange dommer, han kom seg ofte unna. I 2003 ble han dømt til 1 år og 3 måneder i fengsel for salg av 1,6 kg amfetamin. Men til slutt røk han inn til fem års fengsel, hvorav tre av dem ble tilbrakt i varetekt. Hele familien hans ble dømt i lagmannsretten i 2010. Abbas og flere ble dømt for mafiavirksomhet, tyveri og heleri og fikk inndratt 17 millioner kroner til fordel for statskassa.

Det er mye de kunne ha dømt meg for, sier Abbas i boken, og fortsetter:

«De fikk meg slik de tok Al Capone. De gikk løs på pengene, skatt, heleri og hvitvasking. Nemesis-saken var et skuespill, spør du meg, og staten brukte mangfoldige millioner på å iscenesette det. »

Beredskapstroppen kom

30 mann fra beredskapstroppen — også kalt Delta — troppet opp i leiligheten til familien på Furuset i Groruddalen i Oslo grytidlig en morgen kort tid etter at Abbas var ute av sykehuset og lappet sammen igjen etter skuddskadene.

«Operasjon Nemesis» i Norge og «Operasjon Paradis» i Brasil var iverksatt. Gudfaren selv, B-gjengen og Rasool-familien skulle tas en gang for alle. Og slik ble det.

Til og med moren og faren hans, som han selv mener er uskyldige i alt, havnet i varetekt og ble etter hvert dømt. Og Abbas utpekt som den ansvarlige for alt. Det var da han knakk sammen og begynte å tenke ut hvordan han kunne bombe politistasjonen på Grønland i Oslo.

Vil gi noe tilbake

En hustrig oktoberdag i 2022 møter vi Abbas på campusen til den kristne høgskolen VID (forkortelsen står for Vitenskapelig, Internasjonal og Diakonal red.mrk) ved Diakonhjemmet i Oslo.

Her er han i gang med tredje året som deltids bachelorstudent i sosialt arbeid.

Det er lite som minner om mafiaboss der han kommer ruslende mot oss i treningsbukse og hettejakke med skolesekken på ryggen.

Ved siden av studiene jobber han heltid som miljøarbeider på Furuset.

— Jeg vil gi noen tilbake, forklarer han: — Jeg vil bli den personen for barn og unge som ikke var der for meg den gangen jeg hadde trengt dem som mest, sier han.

«Karrieren» som toppet seg med makt og status som gudfaren i gjengmiljøet i hovedstaden startet han i det små allerede som 12-åring.

— Var det da du begynte å droppe ut og skulke skolen?

— Ja, det var i sjuende klasse. Noen burde jo ha sett meg, fanget meg opp den gangen.

— Du burde den gangen ha møtt noen som er som deg i dag?

— Ja. Det var ingen miljøarbeidere på Furuset skole på den tiden. Det kom en eller to når jeg gikk i niende, men da var det for sent for min del, sier han.

Da hadde han allerede lurt foreldrene sine i flere år med at han gikk på skolen, mens han i realiteten hang på senteret i bydelen og etter hvert rundt Oslo City i sentrum.

Først var det snakk om en vennegjeng som sto sammen og slo tilbake mot rasismen de møtte og ble utsatt for daglig, som så utviklet seg til interne stridigheter og ble den voldelige B-gjengen, som igjen førte til konflikter med A-gjengen og Young Guns og andre.

Ifølge boken hans var det ofte bagateller som førte til slåsskamper og oppgjør på først tørre nevene, så med balltrær og til slutt med skarpladde våpen.

Karrierestart i fengsel

Karrieren opp mot å bli utdannet i sosialt arbeid i godt voksen alder, startet han mens han sonet dommen på fem år for mafiavirksomhet. Da fikk han ro og tid nok til å tenke seg om, ifølge ham selv.

— Jeg tok videregående i fengselet. Først og fremst var det for å komme meg ut av cella og få luftet meg oftere. Jeg var ikke en spesielt motivert elev i begynnelsen. Men så syntes jeg det ble morsomt, og jeg gjorde en innsats, begynte å lese.

Ifølge boken fikk han seks i naturfag, femmere i både norsk 2, historie og samfunnsfag. Men han flagger ikke like høyt med toeren i matte. Men hør: «ingen merknader» i orden og atferd.

— Jeg strøyk ikke i hvert fall. En stund var jeg redd for å ikke komme inn på høyere utdanning, men så skjønte jeg at jeg kunne klare snittet på VID, så jeg søkte bare her, sier han, som vel er inne i løpet for «livslang læring» som det snakkes mye om i kunnskapssektoren om dagen.

— Du har allerede jobb som miljøarbeider blant de unge på dagens Furuset, hvorfor vil du utdanne deg videre?

— Jeg har behov for å få inn det teoretiske perspektivet for å jobbe med sosialt arbeid og barn og unge. Jeg vil forstå årsakene, og jeg vet av erfaring at jeg aldri vet nok. Jeg har rett og slett behov for økt kunnskap, og er glad for at jeg fikk denne sjansen.

I tillegg til full jobb har han dette året også fulltid undervisning før han skal skrive bacheloroppgaven neste år. Og han har også tre barn hjemme på 5, 6 og 7 år.

Vil at stemmen hans skal bli hørt

I høst turnerer han også landet rundt med lansering av Gudfaren og har registret enkeltpersonforetaket Gatekapital for å begynne med foredragsvirksomhet.

Den dagen vi møter ham skal han i tillegg i studio for å lese inn sin egen bok som lydbok.

— Jeg vil jo at stemmen min skal bli hørt, bokstavelig talt også. Og jeg har gjort opptaksprøver og forlaget mente jeg leste godt nok. Men mye jobb, ja, sier han, og legger til:

— Jeg trenger kanskje å være veldig opptatt? Jeg er redd for å være mye alene. Selvfølgelig blir jeg sliten, men jeg sier det ikke til noen.

— Og nå øver jeg meg i å bli bedre på scenen, og lykkes litt mer for hver gang. Jeg sliter med å gjøre normale ting, sier han selvkritisk.

— Hva mener du med «normale ting»?

— Et vanlig møte på jobben for eksempel, det er vanskelig for meg. Jeg er sjenert. Jeg mister fort litt fatningen, og det kan bare handle om helt enkle spørsmål.

— I tillegg kjenner jeg på tvilen som folk har om meg, selv 10 år etter at jeg kom ut fra fengselet. Mener han virkelig det han sier? Kan vi stole på den mannen?

Viktigst å være pappa

— Hva er det viktigste for deg i ditt «nye» liv?

— Det er å være pappa. Jeg prøver å være en tilstedeværende pappa og følge opp.

— Ifølge boken din virker det som om du er en skikkelig «haukepappa»?

— Jeg er nok det. Følger med på alt de gjør, hele tiden. Jeg er redd for at ungene mine skal bli som meg, sier han, og håper at frykten vil avta etter hvert.

Derfor vil han også hjelpe andre barn og unge til ikke å ende opp i utenforskapet, kriminalitet og belastede miljøer hvor han selv har vært.

Som voksen på deltidsstudier og miljøarbeiderlønn og en Nissan Leaf er det langt fra luksuslivet han en gang levde med Rolex, råe biler og klær verdt en million.

— Jeg er jo for gammel til å få noe særlig stipend fra Lånekassa, og jeg tjener for mye til å få mye studielån. Dessuten hadde jeg 1 million i gjeld når jeg kom ut av fengsel, forteller han.

I tillegg til milliongjelden hadde han en stor ubetalt regning i barnebidrag for de fem barna han har fra to tidligere forhold, og som han ikke får lov til å treffe. Åttebarnsfaren tapte begge barnefordelingssakene etter endt soning i 2011.

Og de beslaglagte merkeklærne hans, som han selv mener var verdt opp mot en million kroner, ble donert til Fretex i Polen.

— Det er ikke lett å komme ut av fengsel på et så betydelig økonomisk minus. Folk skal i utgangspunktet ikke straffes to ganger, men for meg føltes det sånn. Nå lever jeg på den laveste satsen for livsopphold. Det er ikke bare jeg som har det sånn. Og det kan friste mange til å gjenoppta kriminalitet, sier han.

Behov for lovendringer

Og nå hever han stemmen litt og blir engasjert.

— Det kan være behov for noen lovendringer. Men politikerne som sitter og bestemmer, de kjenner ikke oss. Og statsminister Støre? Hvordan kan han med sin bakgrunn vite hva dette handler om? De fleste politikerne har ikke barn som faller utenfor.

— Men hva må til, mener du?

— Alle tiltak må begynne mye tidligere. Allerede i barnehagen. Det må jobbes mer tverrfaglig. Og skolen? Ja, hva med skolen? Hvor mange fag og studieretninger finnes det? Hvor mange blir man presentert for av muligheter? Maks 10. Og da er vi på rørlegger og elektriker, uten at det er noe galt i seg selv.

Ungdom i drift bør kunne settes i arbeid og få lov til å tjene penger, og ikke bare bli mast på om å få gode karakterer, mener Abbas.

— Penger er en stor motivasjonsfaktor for dem som ikke har mye penger. Hva hvis man fikk lov til å jobbe litt først, og så etter hvert ta videregående studier og utdanning når man er klar for det? Det må bli enklere å utdanne seg i voksen alder, sier han.

— Jeg kommer til å klare meg, men det er mange der ute som trenger hjelp, som sliter og at det tenkes alternativt om utdanningssystemet, mener Abbas.

Psykolog og bønn

Og hjelpeapparatet for øvrig? Han ventet to år på å få komme til psykolog, og når han endelig fikk en time, var beskjeden klar:

— Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg.

— Jeg har lest at du mener at det å skrive denne boken du har gitt ut, og som du sammen med forfatteren har brukt flere år på, kunne bli din «psykolog». Har den blitt det?

— Psykologen sa at hun ikke trodde at det fantes noen hjelp for meg. Jeg husker at jeg sa det med boken som psykolog en gang, men trodde ikke så mye på det. Men nå tror jeg litt mer på det. Bokutgivelse, jobben min, studiene, ungene og de der hjemme har hjulpet meg. Og så har jeg glemt, eller fortrengt mye. Det hjelper også, sier han.

— Du går på en kristen høgskole, du har begynt å be, det gjorde du ikke som Gudfaren?

— Nå ber jeg fem ganger om dagen, ja. Våre religioner med gudstro er veldig like. Vi liker å ha fokus på ulikheten, heller enn det som forener oss. Å be hjalp meg, og en viktig veiledning for meg nå, ligger i religionen min.

Han ser på klokka, som definitivt ikke er en Rolex. Innlesning av lydbok venter.

— Men bare helt til slutt: Hva heter du egentlig? Abbas Ghulam eller Ghulam Abbas? Det brukes om hverandre.

— Jeg heter Ghulam Abbas, men jeg ble skrevet feil inn i folkeregisteret som Abbas Ghulam. Det er endret og rettet opp nå. Men jeg har alltid vært, og er fortsatt, bare Abbas.