Akademia og arbeidslivet må fortsette samarbeidet

I 2011 ble universiteter og høgskoler pålagt å ha rådgivende organer for å styrke samarbeidet med arbeidslivet. En første evaluering av rådene er nå gjennomført.

Evalueringen viser at holdningen til å videreføre rådene er delt blant de som selv har vært rådsmedlemmer. Flertallet er positive til videreføring, men over en fjerdedel av universitets- og høgskolesektorens rådsmedlemmer mener at ordningen bør opphøre, og nesten en tredjedel mener andre organer bør overta funksjonen. Blant de eksterne medlemmene var det til sammenlikning bare 5-6 prosent som mente rådene burde opphøre eller at de er overflødige.

Evalueringen viser at rådene har bidratt til institusjonenes strategiutvikling og -iverksetting, til å formalisere eksisterende relasjoner, og til å forankre, styrke og legitimere samarbeidet mellom universiteter og høgskoler og arbeidsliv. Nye kontaktflater med arbeidslivet er etablert, særlig på strategisk nivå. Flere institusjoner har utviklet ordningen betydelig utover minimumskravene. Dette har de gjort dels ved å utvide mandatet fra utdanning til også å omfatte forskning og innovasjon, dels ved å etablere undergrupper og fora for å styrke samarbeidet ytterligere. Noen har også etablert eller endret studieprogrammer eller opptaksprosedyrer, eller innført praksis i noen studier.

De konkrete resultatene av rådenes arbeid for gradsutdanninger og etter- og videreutdanningstilbud må så langt betegnes som beskjedne. Det skyldes delvis at etableringsperioden for rådene har vært svært turbulent. Mange råd har blitt nedlagt, endret eller ligget i dvale som følge av påtenkte eller gjennomførte fusjoner.

Beskjedne konkrete resultater kan også knyttes til arbeidsformen. Rådenes fremste redskap har vært å gi råd og innspill til rektorater og strategier på institusjonsnivå.  Men universiteter og høgskoler er «bunn-tunge» og løst koplede organisasjoner, med stor faglig autonomi på nivået der studieprogrammer og enkeltemner utformes. Det er bred oppslutning om verdien av faglig autonomi, men det gjør samtidig at veien fra strategier på institusjonsnivå til endringer i det enkelte studieprogram kan være lang og forhandlingspreget.

Begge forhold gjør at man ikke kunne forvente store resultater av rådenes arbeid nå, selv om det er nesten seks år siden de skulle opprettes.

Mange arbeidslivsrepresentanter etterlyser mer konkrete resultater, og mange mente rådene bør knyttes tettere opp mot studieprogrammene, ikke bare til institusjonsledelsen. Samtidig ønsker de ikke å gi slipp på rådenes strategiske tilknytning til institusjonsledelsen. De interne representantene er mer tilbøyelige til å peke på andre organer, fora og tiltak som også skal styrke samarbeidet på ulike nivå.

Rådene er ett av en lang rekke virkemidler og samarbeidsfora. Ett av de viktigste tiltakene for å videreutvikle ordningen kan være å bygge ut rådenes nettverk og samarbeid til andre organer med samarbeid som del av formålet, både ved institusjonene selv og i arbeidslivet. Vårt råd er at institusjonene bør tilpasse rådene til institusjonens særegne fagportefølje og profil, størrelse og geografiske plassering, og vurdere å opprette undergrupper der relevante fora ikke finnes. Flere har gjort det allerede. Å utvikle en nettverksbasert arbeidsform kan supplere arbeidet med strategiutvikling, og skape bredere mobilisering for økt samarbeid.

Utålmodige representanter fra arbeidslivet bør ikke folde hendene og vente på beslutninger om dette fra departement eller institusjoner. De kan selv intensivere kontakten med eksterne representanter i studieprogramråd, instituttråd eller andre operative organer – og naturligvis med andre organer i arbeidslivet. De kan også videreutvikle nettverk mellom rådene. På den måten kan de medvirke til at rådene fungerer som knutepunkter i bredere nettverk, som kan skape et positivt forventningspress ovenfor institusjonenes arbeid med å tilby relevante gradsutdanninger og etter- og videreutdanningstilbud.

Kunnskapsdepartementet bør fortsatt gi institusjonene stor frihet til å tilpasse ordningen lokalt. Friheten bør likevel ikke bli så omfattende at institusjonene kan velge vekk organer som har strategisk dialog med institusjonene om deres samarbeid med arbeidslivet.

De konkrete resultatene som er oppnådd ved noen institusjoner indikerer at ordningen har et potensiale som så langt ikke er realisert, og både institusjonene og departementet bør legge til rette for gjensidig læring.

Framover kan rådene få flere oppgaver. I regionreformen er det lagt opp til at fylkeskommunene får et tydeligere ansvar for å kartlegge kompetansebehov og utvikle kompetansepolitiske strategier for egen region, i partnerskap med universiteter og høgskoler, arbeidsliv og andre aktører. Og partier både i opposisjon og posisjon lover styrking av etter- og videreutdanningsinnsatsen. Dette er områder hvor rådene bør kunne spille en rolle.

Fakta om Råd for samarbeid med arbeidslivet

I tildelingsbrevet 2011 ble alle universiteter og høgskoler pålagt å opprette Råd for samarbeid med arbeidslivet, og etablere strategier for samarbeid. Pålegget var en del av oppfølgingen fra St.meld. nr. 44 (2008–2009) Utdanningslinja. 

Tildelingsbrevet ga følgende føringer:

• Rådet må inkludere arbeidslivets parter og studentrepresentanter
• Rådet kan inkludere aktører fra andre sektorer, frivillige organisasjoner eller folkevalgte
• Rådet kan opprettes alene aller sammen med andre institusjoner
• Rådet kan legges til eksisterende fora
• Rådet må utarbeide en strategi for samarbeid med arbeidslivet som skal legges ved Rapport og planer (2011-2012)
• Strategien må forankres i institusjonens ledelse og ha klare mål og kriterier for måloppnåelse

Etableringen gikk ikke særlig fort. Riksrevisjonens gjennomgang våren 2013 vise at en femtedel av institusjonene ikke hadde etablert RSA, og halvparten hadde ikke utarbeidet noen strategi for samarbeid.

Kilde: Tildelingsbrevet til UiO 2011 (avsnittet om RSA er likelydende i tildelingsbrevene til alle institusjonene, men vi har bare lenket til UiO)

Se også - to andre innlegg om samme tema

• Se helheten, statsråd Isaksen
• Hva vil vi med Rådene for samarbeid med arbeidslivet