Signalene vi får om karakterer er uklare

I artikkelen i Khrono Færre får A på masteren sin uttrykker Universitets- og høgskolerådet (UHR) og Kunnskapsdepartementet (KD) bekymringer for karaktersetting i norsk høyere utdanning.

Noen av bekymringene er rimelige. Det er god grunn til å gå kritisk gjennom praktiseringen av en så skjønnsbasert virksomhet som vurdering. Forskning på vurdering har dokumentert at det ofte er sprik mellom lærere/sensorer, mellom institusjoner, mellom fag og mellom land. I argumentasjonen fra UHR og KD kommer det imidlertid fram noen holdninger til vurdering som er ytterst problematisk, noe Curt Rice også peker på i innlegg i Khrono.

Problemet er ikke at UHR og KD er bekymret for vurderingspraksisen i høyere utdanning. Problemet er det er uklart hva målet er og hva tiltakene kan og bør være.

For mange A og B? Det kan godt være at for mange studenter får A og B på sin Master- eller Bacheloroppgave. Men er det mulig å si det ut fra hvor mange prosent som får A eller B? I vurderingsterminologien kan svaret være JA hvis man praktiserer normbasert vurdering og NEI hvis man praktiserer kriteriebasert vurdering.

Normbasert eller kriteriebasert – det er de to prinsippene for vurdering. Normbasert har rangering av studentene innbyrdes som primær hensikt. Kriteriebasert har vurdering av prestasjoner opp mot faglig kriterier som primær hensikt. I det første tilfellet kan man fastsette hva gjennomsnittet eller fordeling skal bli, men neppe i det siste tilfellet. Kvalifikasjonsrammeverket er basert på kriterier og oppnåelse av læringsutbytte. Kan man da «bestille» en bestemt fordeling av nivået på prestasjonene?

Ja takk, begge deler? UHR og KD ser ut til å ønske normbasert vurderingen av studentene, mens de ønsker kriteriebasert for å sikre mest mulig lik vurdering på tvers av institusjoner og fag.

Kanskje er tanken at tydeligere kriterier vil styrke en jevn fordeling av karakterene. Vurderingsforskningen er imidlertid klar: tydelige kriterier for hva som forventes av studenten gir bedre prestasjoner.

Hvorfor ikke omvendt? I et kurs jeg hadde ved Universitetet i Bergen hadde vi et år en fordeling som så ut som en skjevfordelt omvendt normalfordeling. Det var hjemmeeksamen med ekstern sensur: mange A og B, en del stryk, få C og nesten ingen D/E. Jeg har vært stolt av det resultatet. Skal jeg være det?

Alle «C-studenter» er potensielle «A»- eller «B»-studenter». Det «store» kvalitetsarbeidet i høyere utdanning er å gi et studietilbud som er lagt opp slik at den antatt stor gruppen «C-studenter» kvalifiserer for B eller A. De samme tiltakene vil sannsynligvis også redusere strykprosenten.

Styrking av kvalitet i høyere utdanning har bedring av resultat som mål og bedring av studentenes læring som tiltak. Studentenes blir bedt om å yte stor innsats i studiene, da vil resultatene også bli bedre. Bør det også speiles i vurderingen av resultatene – altså studentenes resultater, det de tar med seg fra utdanningen?  Er en slik politikk bærekraftig hvis det ikke skjer?

Kvalitet, streng vurdering og det viktigste: læring. «Alle vet» at vurderingen gir retning for studentenes læring og er et mål for lærernes undervisning (ikke det eneste). Klare kriterier og streng vurdering i form av krav til prestasjonene, kombinert med god undervisning, oppfølging og tilbakemelding til studentene er trolig den sikreste strategien for å styrke kvaliteten i utdanningene.

En slik form for «strenghet» som har bedre karakterer om noe UHR og KD kan profilere i kvalitetsarbeidet? Strenghet i form av å gi studentene dårligere karakterer – er det god medisin? For hva?