Debatt Elise Håkull Klungtveit

Å bli lærer, med korona som innsats

Så lenge det er institusjonene som bestemmer når praksisperiodene skal være, må også de være ansvarlige for våre liv, og vår helse.

Elise Håkull Klungtveit er leder Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet.
Elise Håkull Klungtveit er leder Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For oss som er lærerstudenter er praksis en helt avgjørende komponent i vår lærerutdanning. Her skal vi møte barn og elever og kjenne på de ekte dilemmaene som vi som en gang skal møte hver dag. Vi skal oppleve at vi tar sjanser, prøver og feiler. Praksis kan oppleves svært krevende – læringskurven er bratt, menneskene er nye og rollen som lærer er også ny. Denne våren er det å gjennomføre praksis mer krevende enn noen gang. Ikke fordi læringskurven er brattere enn før, men fordi at koronapandemien herjer.

Når vi skal bli lærere gjør vi det med full innsats, fordi vi vil gjøre en forskjell. Det siste året har også vi stått i pandemiens mange konsekvenser. Som alle andre studenter har vi vært mye alene og noen av oss har mistet store deler av levebrødet vårt. Mange har måttet flytte fra studiebyen og hjem på ungdomsrommet. Noen har mistet mye motivasjon, andre har nok mistet den helt. Det har også vist seg at studiene våre ikke har gitt oss det samme utbytte som det pleier. Så mange som 7/10 av oss opplever redusert kvalitet og det byr på ekstra utfordringer når kvalitet i utdanningene våre er helt avhengig av kvalitet i praksis.

Det er stor variasjon i hvordan vi opplever situasjonen vår. Noen av oss opplever å miste mye verdifull praksis helt, og at kompensasjonsoppgavene som blir gitt ikke gir det samme læringsutbytte som reell praksis. Andre opplever også at de må være i fysisk praksis, men at risikoen er for høy. Torsdag denne uken kunne vi lese i VG om OsloMet-studenter som ble smitta i praksis, og som ikke opplevde seg ivaretatt av hverken universitetet sitt, eller skolen de hadde praksis ved. Selv om regjeringen har sagt at vi skal anses som ansatte når vi er i praksis, og at den derfor kan gjennomføres også på rødt nivå, er vi i praksis med risikoen for å både få, og smitte andre med koronavirus. Hva skjer om vi får senskader, lange sykdomsforløp, som byr på fravær og forsinkelser i studiet? Og hva skjer når vi må i karantene og ikke kan møte opp i praksis? På NRKs Debatten torsdag kveld kunne vi igjen høre de bekymra lærerne i barnehage og skole, denne bekymringen deler vi! Vi vet at mange lærerstudenter mangler svar på disse spørsmålene. Slik kan det ikke fortsette!

Det må tydeliggjøres hvilket ansvar institusjonene, og praksisstedene våre har, før, under, og etter praksis. Derfor spør vi myndighetene: Hva betyr det egentlig at vi skal anses som ansatte når vi er i praksis? Betyr det at barnehage- eller skoleleder har ansvar for vår trygghet? Har de også ansvar for at vi ikke sprer smitte eller blir smitta når vi er i praksis? Om svaret på dette er ja, tror vi det er avgjørende at dette ikke blir en hvilepute for institusjonene våre. Så lenge det er de som bestemmer når praksisperiodene skal være, må også de være ansvarlige for våre liv, og vår helse. Vi vet at lærerutdanningene våre ikke har rammer til å følge oss studenter så tett som både vi, og de ønsker. Nå håper vi det finnes et ekstra gir. Lytt til oss, vi blir nemlig lærere med korona som innsats.

Powered by Labrador CMS