Pranab (24) fra Nepal kom seg til Trondheim til slutt

Trondheim (Khrono): — Norge, eller Trondheim, er faktisk ikke så ulikt Nepal. Det regner omtrent like mye her, men det er færre fjell. Det er noe jeg savner med Nepal - fjell, sier Pranab Dhakal (24).

Pranab sitter i stua i kollektivet sitt på Tyholt i Trondheim. På de hvite gipsveggene henger det plakater med bilder av hvite strender, palmer og blå himmel. Noe annet enn «trønderværet» - mildvær, regn - og snø. 

Tok lån

I fjor høst flyttet Pranab Dhakal til Trondheim for å ta master i planlegging av vannkraftutbygging ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). For Pranab er det ingen selvfølge at han kan sitte ved spisebordet på Tyholt å snakke om studievennene han har blitt kjent med, og snakke om all pastaen fra Rema han har spist. 

For innen 1. juni i fjor måtte han sette inn over 100.000 kroner inn på en norsk konto som en garanti for at han kunne dekke levekostnader i Norge for et år. Det var et krav fra norske myndigheter for at han skulle få visum.

Da Khrono traff Pranab i Nepal i fjor vår, var han redd for at han ikke kom til å klare å ha skaffe seg 100.000. For en nepaleser er det ekstremt mye penger.

Heldigvis for han, kunne faren spytte inn penger til utdanningen. 

— Pappa tok lån sånn at jeg kunne sette pengene på den norske kontoen, i tillegg til at han hadde sparepenger. Det var veldig snilt av ham, sier Pranab. 

For nordmenn kan 100.000 kroner høres overkommelig ut. Men summen er svært liten for nordmenn, sammenlignet hva det er for en nepaleser. For en gjennomsnittlig nepaleser er 103.950 kroner flere årslønner.

Pranab anslår at en professor ved et av universitetene i Nepal kan tjene rundt 25.000 kroner i året, mens en vanlig årslønn er langt lavere. Nepals regjering fastsatte i fjor at minimumslønnen utenom teindustrien skal være 750 kr i måneden eller cirka 9000 kroner i året. For tearbeiderne er den lavere.

Jobb og lav husleie

Pengene Pranab Dhakal overførte til den norske kontoen får han tilbake når han er ferdig med mastergraden våren 2018. Pengene kan han bruke hvis han trenger det, men helst vil han late som at de pengene ikke finnes. 

Pranab sier han har vært heldig. Han har klart å skaffe seg en jobb, og han har svært billig månedsleie i kollektivet han bor i. Faren til en venn av ham eier boligen han bor i, så Pranab betaler rundt 1500 kroner i måneden for rommet i kollektivet, inkludert strøm. 

— Faren til kompisen min sa han ville hjelpe meg siden jeg er utenlandsstudent og ikke har de samme vilkårene som de aller fleste andre studentene. Hadde jeg fått lån slik som nordmennene, hadde det ikke vært noe problem økonomisk, sier Pranab. 

Da han kom til Norge fikk han seg jobb som assistent på et forskningsprosjekt ved NTNU. Prosjektet handler om næringsmiddelindustrien i Nepal.  

Gratis utdanning

I fjor kom Dhakal inn på flere vannkraftstudier, blant annet i Storbritannia. Hadde Norge tatt skolepenger for utenlandsstudenter hadde valget for hvor han skulle studere, vært vanskeligere. 

— Grunnen til at jeg valgte NTNU er fordi utdanningen er gratis. Det er den ikke i Storbritannia, sier Pranab og fortsetter:

— I tillegg vet jeg at NTNU har et godt rykte. Jeg er fornøyd med valget.

24-åringen fra Nepal var ett år for seint ute til å være kvotestudent. Fra 1994 til 2015 kunne Pranab blitt kvotestudent og fått økonomisk drahjelp fra Norge og Lånekassen. Da hadde han ikke trengt selv å garantere for livsopphold. Hvis han vendte tilbake til hjemlandet og brukte kompetansen sin der ville også lånet han fikk blitt omgjort til stipend. 

Men kvoteordningen er avviklet og de nye programmene som skal erstatte denne er ikke på beina ennå, og de vil ha en annen innretning enn den gamle, og dermed uansett ikke kunne hjelpe Pranab.

Hva 24-åringen fra Nepal skal gjøre etter studiene har han ikke tenkt så mye på. Han vil ha dørene åpne. 

— Man vet jo ikke hva som skjer i framtiden. Planen er å reise tilbake til Nepal, dersom ikke noe annet skjer, sier Pranab. 

Norsk språk

Da 24-åringen kom til Norge meldte han seg på norskkurs og klarte å fullføre eksamen, men dette semesteret måtte han droppe kurset siden det kolliderte med noen av de andre fagene han har på studiet. I tillegg krevde kurset 80 prosent oppmøte, så da var valget enkelt. 

Til tross for bare et halvt år med norskkurs kan han snakke norsk, men det går ikke så fort.

— Når jeg er på matbutikken, og spør etter noe, snakker jeg veldig… sakte, sier Pranab på norsk.

— Men da slår nordmennene over til engelsk, så det er ikke alltid like lett å praktisere det jeg har lært. Jeg kunne ha lært meg mye mer norsk hvis jeg hadde praktisert det med de norske vennene mine mer, fortsetter han på engelsk. 

De fleste studentene på studiet hans er utenlandske, og da går språket også på fellesspråket engelsk. Det samme gjelder hjemme i kollektivet på Tyholt. Faktisk har han en i samme klasse som er fra akkurat samme by som ham,  Pokhara. Men de har aldri tidligere møttes. 

— Trondheim er et sted der veldig mange kulturer møtes. En «melting pot» (smeltedigel), sier nepaleseren.  

Pastalivet

Pranab står på kjøkkenet i kollektivet på Tyholt. Han tar fram to kasseroller, pasta og en pose med frosne grønnsaker. En av hans samboere, som er fra Kina, rydder i matrestene. 

Rømmegrøt har han foreløpig ikke gitt seg i kast med. Men lutefisk og kålrabistabbe har han prøvd og sier maten var «not too bad». For det meste handler det om å leve så enkelt og billig som mulig. 

— Det blir mye pasta og ketchup. Og pesto i pastaen for å ha noe å variere smaken med, sier Pranab, og smaker på dagens middag: pasta, pesto og grønnsaker. 

— Selv om prisene er dyrere enn det jeg er vant til, er jeg glad for at utdanningen er gratis. Det er derfor jeg kom hit, sier Pranab Dhakal.