Ikke-pensjonert pensjonist og hedersmann

Den nybakte 90-åringen humrer litt. I media snakkes det om at LO varsler streik, mot et forslag om økt pensjonsalder som den blå-blå regjeringen har lagt fram - og som til forveksling er likt det forslaget Lund fremmet gjennom pensjonsutvalget han ledet for 20 år siden.

Det er mange merkedager Khrono er på besøk på Smestad i Oslo for. I august fylte han 90, han feirer 50 år siden hans kone gikk ut fra Norges Kommunal- og Sosialskole, der han var rektor, og 20 år siden pensjonsutvalget. En slags tiårenes kulminering for Lund i 2014. Og han tar oss imot hjemme i Tuengveien.

Skjønner ikke Høyre og Frp

Arbeiderpartimann og statsviter, tidligere lektor, rektor, sykehusbyråd, finansbyråd, departementsråd og ambassadør Bernt H. Lund sier han er ute av politikken. Men han er fremdeles borger.

— Jeg skjønner ikke at Høyre ville gå sammen med Frp. De sank en del i min aktelse da, sier Lund.

Så hever han øyenbrynene og våkner fra godstolen, spurter til kjøkkenet som bare en 90-åring kan, og henter et serveringsbrett med brus og julekaker.

— Riktignok er jeg forbauset over hvor godt Frp har klart å distansere seg fra sin fortid, med den fremmedfrykten de representerer.

Lund tenker.

— Du skjønner hva jeg mener. Høyre burde heller ha gått mot sentrum, konstaterer han.

Sosialt engasjement

Som tidligere rektor ved Norges Kommunal- og Sosialskole (1963-1967) var Lund med og formet dagens sosionomutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). I første halvdel av 60-tallet ble det gjennomført en stor utredning om norsk sosialadministrasjon og -politikk:

— For en gangs skyld hadde jeg god faglig bakgrunn i et utredningsarbeid, forteller Lund. Han har en spøkefull tone, men ansiktet har et glimt av stolthet.

— Etter krigen forsøkte jeg meg på sosialøkonomi, men det inneholdt altfor mye matematikk. Så jeg dro til Stockholm og tok statsvitenskap. Kombinasjonen av det og min erfaring fra krigen ga meg tyngde i sosiale spørsmål, sier han.

«Lov om fattigvesenet» av 1900 var fortsatt gjeldende og det var på høy tid med reform. Den nye loven ble hetende «Lov om sosiale tjenester» som i seg selv beskriver vesensforskjellen.

Gjennom sine gamle venner ser han nå mest på en eldreomsorg med store svakheter.

— Både jeg og min kone kjenner etterhvert de fleste sykehjemmene i Oslo ganske godt og ser at ting ikke fungerer skikkelig.

Lund mener at privatisering er noe av problemet gjennom at riktig ledelse ikke kommer på plass.

— Det er ikke akkurat prestisje i å jobbe på sykehjem og det er gjerne her utenlandsk arbeidskraft havner. Det er ikke negativt i seg selv, men fordrer en ledelse som tar tak i utfordringer som språk og kultur, sier han.

Gode gener

Til Khronos store skuffelse har fru Lund sneket seg ut av leiligheten i løpet av intervjuet. Et gjensyn med henne får man imidlertid i Khrono, da vi snakket med henne om 50-årsjubileet på sosialskolen. Det var der hun traff mannen sin. Hun student og han rektor.

Les også: Fortsatt forelska i lærer’n

— Hvordan føles det å bli 90?

— Tja, helt greit? Jeg begynner kanskje å føle meg eldre. Men mor ble 95 år og far ble 97 år gammel og døde i en ulykke, så jeg har gode gener på den fronten.

Som et av få gjenlevende tidsvitner fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland har Lund vært tilknyttet stiftelsen Hvite Busser i en årrekke og sitter nå i styret.

— Jeg er for gammel for selve bussturen nå, men jeg foreleser og har omvisninger i Sachsenhausen fortsatt, forteller han.

Han mener at Hvite Busser absolutt er relevant fortsatt, ikke bare i et historisk perspektiv.

— Det som skjer i verden og rasehatet som fortsatt er på fremmarsj. Det er viktig å vise fram hva slikt kan lede til.

Amatører i krigstid

Unntakstilstanden av 1941 var det som først vekket 17 år gamle Lund politisk. «Viggo Hansteen, Rolf Wickstrøm. De første offer i Norges frihetskamp 1940–45. Skutt av tyskerne 10. september 1941», står det på minnebautaen på Årvoll i Oslo. De to hadde kjempet mot at Nasjonal Samling skulle ta kontroll over LO. Henrettelsene av de to gjorde inntrykk. Sammen med tre klassekamerater bestemte Bernt H. Lund seg for å gjøre noe.

— Det satt en støkk i oss, og flere andre. Mye illegalt arbeid ble sparket i gang som en følge av det alvoret som plutselig ble så tydelig, sier han.

Aftenposten og Fritt Ord var under tysk kontroll og radioer ble samlet inn:

— Familien min hadde to radioer, så vi beholdt den ene. Den gjemte vi i et gammelt drivhus og hørte på den norske sendingen fra London 19:30 hver kveld.

Illegal avis

Guttene fant ut at det de kunne gjøre var å skape en motvekt til den tyske pressen og begynte å distribuere en avis i nabolaget på Majorstuen med videreformidling av nyhetene fra London.

— Problemet var at vi ikke hadde peiling på hva vi drev med. Første regel ved slikt arbeid er å ikke kjenne de andre man jobber med. Det er riktignok utfordrende i lille Norge, men vi var nære barndomsvenner.

En eldre fetter av Lund holdt på med noe tilsvarende nede i byen og gruppene slo seg sammen. Så ble én av dem arrestert.

— Og da ble vi tatt, en etter en. Det var i slutten av april 1942 og etter en måned ble jeg arrestert, forteller Lund.

— Forsto ikke alvoret

Da Lund ble arrestert så sent kunne han røpe navn på de som allerede var arrestert. Dette var en strategi som ble viktig for Lunds motstandsarbeid senere. Etter avhør i Oslo kretsfengsel 15.juni var bussen til Grini full av Lunds venner:

— Vi syntes det vi hadde gjort var lite og uskyldig, og vi forventet ikke noe lengre fengselsopphold.

Men de fikk ikke noen rettssak. Etter hvert fikk Lund jobb på sivilistkammeret hvor alt av private klær ble oppbevart. Der var det korte åpningstider og intet vakthold. Ved kollektiv avstraffelse ble alt av bøker konfiskert og levert dit. Fengselsdirektøren var innom en dag og så stabelen av konfiskerte bøker. «Og disse har du lest?» spurte han Lund:

— «Ikke alle» svarte jeg. Heldigvis hadde han humoristisk sans, sier Lund.

Illegal aktivitet på Grini

— Alt av illegale aktiviteter på Grini ble organisert fra det kontoret. Vi hadde gode forbindelser til Hjemmefronten og meldte til dem hvem som hadde vært i forhør og hvem som var avslørt.

Grini ble stadig fullere og ble utvidet kontinuerlig.

— Med lastebilen som hentet brakkematerialer var det alltid et knippe fanger til å losse og slikt. Vi smuglet ut informasjon til motstandsbevegelsen i en liten glasskapsel i endetarmen til en av dem. Fangene måtte nesten alltid på toalettet hos materialleverandøren, forteller Lund.

Leverandøren hadde et godt forhold til fengselet og var ofte innom med en eske sigaretter til direktøren:

— «Om ikke det var greit om sekretæren får en pakke også?» pleide han å si. Den ene sigaretten i pakken inneholdt navn på flyktede motstandsfolk. Disse kunne fanger da peke fingeren på i avhør uten å sette dem i fare, forteller han.

Lappene ble så firet ned gjennom ventilasjonen fra sanitet ned til glattcellene. Til kvinneavdelingen kommuniserte de med tegnspråk.

Priviligert krigsfange

I 1943 ble store grupper fanger sendt til Sachsenhausen i Tyskland. Flere av Lunds venner ble da sendt nedover.

— Det var helt uforståelig. Vi hadde jo knapt gjort noe galt.

I mars ble Lund også sendt til Sachsenhausen etter ett år på Grini. Da foreldrene hans var kjente kommunistsympatisører og tidligere hadde hjulpet kommunister i Norge sørget kommunistfanger i konsentrasjonsleiren blant annet for at Lund fikk jobbe innendørs.

Ifølge et intervju i Vårt Land var den første jobben han fikk å flette korger, noe som kunne høres romantisk ut, men som ble brukt til å oppbevare tyske håndgranater. Lund likte ikke å jobbe med noe som var så direkte knyttet til tyskernes krigsinnsats.

Som et av få gjenlevende norske tidsvitner fra Sachsenhausen bevitnet Lund tortur og drap på medfanger, blant annet en av fangene som skulle henges, og som ble slått 20 ganger med stokk før hengingen. Da en nederlandsk fange skrek at dette var ren sadisme, førte det til at han fikk samme behandling, fortalte Lund til Vårt Land.

Viktig lærdom

— Da vi kom tilbake til Norge etter krigen var vi enda mer venstrevridde og ville endre verden. Vi hadde kunnskapen vi trengte og politisk plattform til å bygge det opp, sier han.

Europa var delt og arbeidet med å forhindre at noe slikt skulle skje igjen startet for fullt:

— Jeg var provosert. NATO og EU ville kun bidra til å splitte verden ytterligere. Forståelse og åpenhet om forskjeller var det vi trengte, ikke en ytterligere blokkdannelse. Det ville ende galt, sier han til Khrono.

Lund beholdt ett politisk engasjement gjennom alle sine politiske og upolitiske roller, og det var arbeidet mot EF og folkeavstemningen i 1972. Her var han leder i Arbeidernes Informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF (AIK), som samlet de medlemmene av Arbeiderpartiet som gikk mot eget parti i denne saken. Da en del av AIK brøt ut av partiet våren 1973 og ble en del av Sosialistisk Valgforbund, hørte Lund til dem som forble trofaste mot Arbeiderpartiet.

Men etter at Berlinmuren falt ble saken helt annerledes:

— Da kunne et forent Europa faktisk skje. Så jeg stemte helt klart for medlemskap i 1994.

Lojal leder

På grunn av både pasifismen, EF og NATO-motstand var det ikke aktuelt for Arbeiderpartiet å gi Lund ledende rikspolitiske verv. Så han engasjerte seg i lokalpolitikken og satt i Oslo bystyre i 11 år fra 1956.

Da han var ferdig som rektor ved Norges Kommunal- og Sosialskole i 1967 ville han inn i sosialledelse, spesifikt som sosialrådmann i Oslo. Stillingen ble imidlertid aldri ledig så han ble først sykehusrådmann og hadde deretter stillingen som finansrådmann i 15 år. Her tiltrådte han under et sterkt borgerlig flertall, men viste seg raskt å være lojal uavhengig av politisk ståsted.

— Men jeg opplevde at arbeidet vi gjorde forsvant i de politiske prosessene. Så vi arbeidet for å gå over til statlig modell også i Oslo.

Idét rådsstillingene gikk over fra å være tilsatte til å bli politisk valgt slik de er i dag fratrådte imidlertid Lund i 1985.

Hele sin politiske karrière har Lund vært en ressursperson i utvikling av norsk politikk. Han hadde egentlig sjeldent faglige forutsetninger, men ledelse var jo nødvendig og Lund ble brukt til det.

— Jeg har alltid likt å administrere. Derfor har jeg søkt posisjoner hvor det å ta avgjørelser er viktig, sa Lund i et intervju med avisen Nationen i 1984.

Et tips om en andregangsutlysning (oversatt: ingen intern kandidat) som departementsråd for bistand og utviklingshjelp ble Lunds vei videre etter Oslo kommune. Den gang var Norad en avdeling i departementet:

— Som departementsråd måtte jeg ut og besøke bistandsmottakerne og det var en fantastisk mulighet til å oppleve verden, sier han.

Blåkopi

Da Lund nærmet seg pensjonsalder i 1990 ville han ut av Norge og arbeide. Konen hans Ebba valgte mellom tre potensielle land:

— Far hadde arbeidet i New Delhi og hadde kontakter der helt opp til Indira Gandhi. Washington DC var en mulighet. Og så Namibia.

For fru Lund var valget enkelt: Washington var for kjedelig og dit kunne man reise uansett, India var altfor stort og det ville bli for vanskelig å få til noe. Men Namibia som rykende fersk uavhengig stat, dét var spennende.

— Så da ble det Namibia. Departementet hadde i tillegg sett på det å ha både Norad-representant og ambassadør i utallige land og fant det uhensiktsmessig. Så jeg ble sendt dit som prøvekanin med begge ansvarsområder, forteller Lund.

Aldersgrensen for ambassadører var 68 år, så Lund fikk bare to år i Namibia. I vinduskarmen står en flodhest og brøler lydløst. De var to som gikk av samtidig, begge fikk en flodhest i gave. Lund fikk den med kjeften på vidt gap. Ikke bare var han selv langt ifra klar til å legge fra seg arbeidslivet i 1992, han ledet deretter pensjonsutvalget som avga sin rapport i 1994:

— Ja, det er nå 20 år siden vi sa at pensjonsalderen burde økes. Du får ta en titt på detaljene, sier han, igjen med det lure smilet fremme.

I 1994 viste det seg at på tross av at pensjonsalderen var 67 så var den reelle gjennomsnittlige pensjonsalderen bare på 61 år.

— Vi foreslo en rekke tiltak for å øke denne. Motargumentene var de samme da som nå.

Forslaget om å øke pensjonsalderen fra 67 til 68 år var bare en siste utvei dersom de andre tiltakene feilet, utredningen pekte mer på utstøtingsmekanismer i arbeidslivet.

— Men vi konstaterte at for å unngå umulig høye pensjonskonstander for Norge så måtte pensjonsalderen økes til 70 år innen 2015, smiler Lund, rett før inngangen til 2015.

Det neste hjulet

Selv om «hva var det jeg sa?» ligger i kortene er det tydelig at hans siste utredningsarbeid er langt viktigere for Lund:

— Grønn skattekommisjon derimot.

Han reiser seg og innleder en pause. Fotografen er med på notene. Fram til nå har de maleridekkede veggene kun vært illustrasjoner i bakgrunnen.

— Mine foreldre flyktet fra Norge tidlig i 1944. Heldigvis fikk naboen ut maleriene før sikkerhetspolitiet tok huset, forteller han og viser fram kunstverk med mangfoldige historier og aldre.

Ærefrykten er slående da det viser seg at spisestolene er fra 1830.

— Grønn skattekommisjon ja.

Vi har havnet i salongen. En kurv med løkblomster på bordet vitner om at gruppen hans fra tiden som finansrådmann fremdeles har kontakt.

Utvalget for den grøne skattekommisjonen skulle utrede å flytte beskatning fra arbeidskraft til forurensende virksomhet. Det endte med at Lund stilte offentlig spørsmål ved om departementene burde delta i utredningsarbeid på grunn av manglende skille mellom fag og politikk.

Hjemme igjen

Bernt Henrik Lund ble født 14. august 1924 i barndomshjemmet 200 meter bort i Tuengveien og har bodd her hele livet. Da sønnen kom tilbake fra studier i USA overtok han huset og Bernt og hans kone Ebba bygget nytt på eiendommen. Da datteren fikk barn meldte hun også et behov for å komme seg ut av sentrum.

— Vi gikk tur bortover gaten her da vi tilfeldigvis så at det ble bygget nye leiligheter et par hundre meter unna. De var altfor dyre. Heldigvis var de altfor dyre for alle andre også, så da fikk vi oss ny leilighet og min datter hus og hage i forstaden, forteller han spøkefullt.

Leilighetene skulle være tilpasset eldre da det ikke var særlig hage, og kun helårsgrønne busker:

— Men det står masse løvtrær hos naboen, sier han sarkastisk.

Telefonen ringer mot slutten av intervjuet. En rask titt og skribling i avtaleboken og Lund er tilbake.

— Det var en barndomsvenn av meg som ville få til en julelunch. Mens jeg var fra en liten familie var han fra en diger en og han pleide alltid å være med oss til Sørlandet på sommeren. Vi er uenige om alt, sier Lund.

Khrono takker for julekakene. De var ikke hjemmebakte, men smakte godt. Enda bedre er det å tenke på at vi har vært på besøk i et hjem der det å bake til jul er sekundært til det å hjelpe verden.