Les den like aktuelle, 20 år gamle kronikken om dagpenger og Nav

Denne kronikken ble først trykket i Aftenposten for 20 år siden, i 1999.

Normalt er det slik i den utbygde norske velferdsstaten at arbeidsledige personer som tidligere har hatt arbeidsinntekt, er berettiget til dagpenger eller arbeidsledighetstrygd. Denne regelen gjelder også doktorgradsstipendiater som er blitt arbeidsledige. Men betingelsen for å motta dagpenger krever underskrift på et skjema som har ansporet overskriften på denne kronikken.

Doktorgradsstipendiater utgjør til enhver tid en meget begrenset gruppe mennesker i kongeriket. Det skyldes at universiteter og forskningsråd har et begrenset antall stipendier som dyktige unge akademikere kan konkurrere om. Stipendene varer tre-fire år, og gir ingen garanti om fast stilling etter avsluttet doktorgrad.

Karrièreveien er usikker, og lønnen er relativt lav i forhold til hva dyktige kandidater med embedseksamen kan oppnå utenfor universitetene. Nedbetalingen av studielån - vanligvis minst 250 000 kroner - opparbeidet gjennom seks-syv års embedsstudier, begynner normalt i stipendperioden.

Å starte et doktorgradsstudium krever sterk motivasjon og ikke så lite idealisme. Universitetene og samfunnet i stort skal være glad for at det fortsatt finnes unge mennesker som mot vanskelige odds tør satse på en forskerkarrière.

Nå hender det at ikke alle medlemmer av denne eksklusive gruppen doktorgradsstipendiater blir ferdige med sin doktorgrad innen utløpet av stipendperioden. Dette er ikke unikt for norske stipendiater. Det skjer i ethvert land med organisert forskerutdannelse.

For ikke lenge siden ble listen over doktorgradsstudenter i statsvitenskap ved Stockholms universitet sanert. De eldste hadde vært innskrevet som «doktorstudent» siden midten på 1970-tallet, og nærmet seg altså alvorlig tiden for normal førtidspensjonering.

Ved European University Institute i Firenze skjedde nylig den lykkelige begivenheten at en som begynte doktorstudiet på begynnelsen av 1980-tallet, forsvarte sin doktorgrad. I tilfeller som dette har personene selvsagt vært i lønnet arbeid i mellomtiden, og universitet, familie og kandidat er normalt glade for at ambisjonen om å bli ferdig med doktorgraden ikke ble oppgitt, selv om det har betydd forsakelse av normalt familieliv gjennom ekstra studieinnsats utover kvelder, netter og helger over mange år.

Slike eksempler understreker også at arbeidet med en doktorgrad ikke er en 8-16-jobb, heller ikke i en stipendperiode, som nok enhver doktorgradsstipendiat og veileder i fellesskap kan skrive under på.

Å være doktorgradsstipendiat/student er en spesiell type tilværelse, der arbeidet - tenkning, fremfinning av litteratur, referanser, data, skriving, omskriving, veiledning - kan foregå like naturlig kl. 23.00 om kvelden som på en langfredag som en vanlig mandagsmorgen kl. 08.00.

Belønningen for å være doktorgradsstipendiat er moderat, belønningen etterpå usikker og sjelden høy. Selv om alle stipendiater naturlig tar mål av seg å bli ferdig innen betalt stipendperiode, går ikke dette alltid.

Det kan skyldes mange faktorer. For ambisiøst prosjekt, uforutsette problemer med datainnsamling, urealistisk korte stipendier for arbeid med doktorgrader innen visse fag, dårlig veiledning eller andre faktorer.

Det er neppe noen - iallfall ikke mange - som bevisst tar mål av seg å forlenge perioden frem til en doktorgrad ved å spekulere i at man ved stipendperiodens slutt er berettiget til arbeidsledighetstrygd for en periode - til et nivå av 62 prosent av tidligere lønn.

Doktorgradsstipendiater som ikke er ferdige med doktorgraden innen utløpet av stipendperioden, har rett til dagpenger ved arbeidsledighet. De har opptjent rettigheter som enhver regulær arbeidstager. Vilkårene er at eks-stipendiatene må være reelle arbeidssøkere og villige til å ta arbeid som blir tilbudt.

Igjen på like vilkår som andre eks-arbeidstagere. Folketrygden har ingen særregler som gjelder doktorgradsstipendiater, men har siden 1. januar 1997 hatt en lovbestemmelse om at «det ytes ikke dagpenger til trygdet som gjennomgår utdanning eller opplæring, eller deltar i ulønnet arbeid».

Men det heter også at departementet kan gi forskrifter om unntak fra denne bestemmelse blant annet når det gjelder utdannelse eller opplæring utenfor normal arbeidstid eller utdannelse eller opplæring av kortere varighet innenfor normal arbeidstid. Eks-doktorgradsstipendiater kommer åpenbart ikke inn under unntaksbestemmelsene.

For å kunne motta dagpenger under arbeidsledighet kreves det derfor at de melder seg ut av doktorgradsprogrammet de er deltagere i, og det kreves skriftlig bekreftelse fra veileder (eller berørt institutt) om at veiledningsforholdet er opphørt.

I tillegg krever arbeidsmarkedsetaten at eks-stipendiaten skriver under på følgende erklæring:

«Standarderklæring som må undertegnes av tidligere doktorgradskandidater som ikke har innlevert avhandlingen og søker om dagpenger ved arbeidsledighet: Jeg forplikter meg herved til ikke å utføre noe arbeid med min doktoravhandling så lenge jeg mottar dagpenger ved arbeidsledighet, heller ikke i helger eller utenfor vanlig arbeidstid. Jeg er klar over at jeg må melde fra til arbeidskontoret straks, dersom jeg gjenopptar arbeidet med avhandlingen. Jeg er klar over at dersom det i ettertid sannsynliggjøres at jeg, i strid med ovennevnte erklæring, har arbeidet med avhandlingen samtidig med at jeg har mottatt dagpenger, vil jeg få krav om tilbakebetaling av feilutbetalte dagpenger, eventuelt vedtak om utestengning fra retten til dagpenger og påtale kan bli begjært.»

Selv om eks-stipendiaten, som gjennom flere år har betalt skatt og trygdepremier med like stor eller liten glede som enhver annen arbeidstager, erklærer seg som reell arbeidssøker, aktivt søker jobber, og er villig til å ta imot relevante arbeidstilbud fra arbeidsmarkedsetaten, skal eks-stipendiaten altså ikke få lov til å tenke mer på sin avhandling - selv ikke i helger eller utenfor vanlig arbeidstid.

Enhver kan vel forestille seg at det kan være slitsomt å være aktiv jobbsøker åtte timer pr. dag, fem dager i uken, og det ville neppe være en stor samfunnsulykke om en ikke-ferdig, dagpengemottagende doktorkandidat iblant tenkte på sin uferdige avhandling selv på dagtid.

Det avgjørende målet på å være «reell arbeidssøker» må være at personen på et hvilket som helst tidspunkt vil og kan ta imot et tilbud om jobb, og eventuelt ellers kunne dokumentere at relevante jobber er søkt. Men at en statlig myndighet kan nekte noen å utdanne seg selv på egen fritid, kveld eller helger, kan umulig være tillatt, hverken etter Grunnloven eller folketrygdloven.

Arbeidsmarkedsetaten har altså fastslått at ikke-ferdige doktorkandidater gjør noe kriminelt dersom de arbeider videre på sin avhandling på fritiden. Det samme gjør vel en eks-veileder som kommer i skade for å nevne det uferdige avhandlingsarbeidet i en samtale med en eks-stipendiat.

Forhåpentlig er stipendiatavdelingen i trygdepolitiet fortsatt underutviklet. Men mistilliten mot - og kontrollen med - en gruppe mennesker er trukket til den ytterste grense, og satt i skjematisk system.

Dette er ikke bare trakassering, men opplegg til kriminalisering av en gruppe mennesker, og samtidig en åpenbar sløsing med enkeltmenneskers og samfunnets ressurser. Jeg kaller dette institusjonell kriminalisering, og vil, tross mangel på juridisk kompetanse, påstå at dette er en ulovlig kriminalisering.

For det kan vel ikke være ulovlig at arbeidsledige - av enhver kategori - utvikler sin egenkompetanse - i det minste på fritiden - til beste for egen fremtidig yrkesutøvelse og for samfunnets kompetansebehov? Og lov eller ikke, det kan vel ikke være en ulempe for samfunnet at de faktisk utvikler egenkompetansen?

Skal en arbeidsledig kokk som mottar dagpenger ikke kunne eksperimentere med noen nye sauser på en søndag, eller en arbeidsledig snekker ikke kunne lage seg en bokhylle i løpet av en ettermiddag etter en økt med åtte timers aktiv jobbsøking?

Skal ikke en arbeidsledig doktorgradsstipendiat kunne opprettholde ambisjonen om - og incentivet til - å gjøre en avhandling ferdig på sin fritid all den tid det kan godtgjøres at han eller hun er reell arbeidssøker?

Skal ikke en konsulent i arbeidsmarkedsetaten som blir arbeidsledig få lov til å lese seg opp på trygderett, kanskje følge et kurs om samme for egne midler, på egen fritid?

Så lenge alle disse mennesker står til disposisjon for arbeidsmarkedet, ikke arbeider svart og er villige til å ta mer eller mindre relevant tilbudt arbeid, bør vi vel alle være glade for at de bruker ventetiden - til arbeid kan skaffes - på å utvikle sin egenkompetanse?