På flukt med mobilen

Tirsdag lanserte professor ved Institutt for journalistikk og mediefag på Høgskolen i Oslo og Akershus, Elisabeth Eide, sin nye bok «På flukt med mobiltelefonen — En dyrebar følgesvenn», med medforfatterne Afshin Ismaeli og Amin Senatorzade.

Boken presenterer historiene til atten flyktninger som nylig har ankommet Norge. Og det er spesielt mobiltelefonen, og hvordan den har vært til hjelp og trøst, historiene beskriver.

De tre forfatterne møtte tirsdag på Fritt Ord i Oslo for å diskutere tema.

Når mobilen blir en venn

— For mange av de som flykter, er mobilen en livlinje, både til de som er etterlatt hjemme, og de som hjelper dem å flykte, sier Eide.

Hun sier at for mange på flukt, er mobilen noe de nødig ville klart seg uten.

— Mange ser på de på flukt med mobiltelefoner som priviligerte, og kritiserer dem for å ha de nyeste og fineste modellene. Men det er viktig å huske at flere som flykter, ikke flykter fra fattigdom, men krig og undertrykkelse.

Det er først når de kommer til Norge, etter å ha solgt det meste de eier for å ha råd til reisen, at de er fattige, påpeker Eide.

Videre understreker hun at det er ikke alltid slik at de har de nyeste telefonene, heller. Mange av mobilene som flyktningene har, er piratutgaver.

— Flere beskriver mobilen som nærmest en venn. Den er en veiviser, rådgiver, oversetter, forsvarer og den dokumenterer.

Fra minner til forsvar

Både Ismaeli og Senatorzade, som er tilstede under boklansering for å dele sine historier, kom til Norge for omlag ti år siden.

De forteller at flykninger i dag bruker mobiltelefonen underveis til mer enn det de selv kunne da de flyktet.

— Mange har minner på mobilen sin, sier Senatorzade, og legger til:

— Det er bilder av familien hjemme, og bilder av seg selv underveis. Mange tar også selfies på stranden når de har krysset Middelhavet, og overlevd. De tenker at det vanskeligste er over, og de vil feire det.

Men mobilen er mer enn bare en trøst og en minnebank, påpeker Ismaeli.

— Vi snakket med en mann som fortalte at tyrkiske kystvakter forsøkte å stoppe dem mens de krysset Middelhavet. Da tok han fram mobiltelefonen og begynte å filme dem, og vaktene sluttet umiddelbart og lot dem være.

Ismaeli forteller det samme når politi har insistert på å ta fingeravtrykk av folk på flukt underveis. Slik kan mobiltelefonen også være et forsvarsvåpen for flyktningene.

Trøst for familien

Den gangen Ismaeli og Senatorzade flyktet, var ikke smarttelefon utbredt som den er i dag, og de påpeker begge at de brukte mobilen først og fremst som kommunikasjonsmiddel.

— Mange som flykter i dag forteller at GPS-en på mobiltelefonen deres har reddet dem. Da jeg flyktet i 2008 hadde jeg bare en gammeldags telefon, så jeg hadde ikke noe GPS eller noe for å hjelpe meg, sier Ismaeli.

Han valgte ikke å ta fly, ettersom det var for risikabelt, men satt heller 26 timer under en trailer for å komme til Europa.

— Da ringte jeg min kone, mens jeg satt under traileren, og fortalte henne at jeg var trygg, og på vei til Italia, sier han.

Også smuglerne bruker mobiltelefonen effektivt, opplyser de to. Blant annet bruker de mobilen for å sikre nettverk med kontakter de har i andre byer, og på denne måten kan de forsikre betaling fra flykningene når de har kommet frem.

— Det er to sider av mobilbruken når det kommer til å være på flukt, påpeker Eide.

Ismaeli opplyser også at smuglerne er på Facebook, og at der reklamerer de for luksusruter med luksusbåter og luksustoalett. For de aller fleste som flykter, er denne luksusen aldri en realitet.

— Det er to sider av denne saken. På den ene måten hjelper de jo flykningene, og flyktningene trenger folk som kan hjelpe. Men samtidig må de også straffes, for de gjør jo noe ulovlig, og mange av de som driver rutene har ikke kontroll over hva som skjer på dem, sier Ismaeli.

Ikke alle har mobil

Under boklanseringen var også Tuva Raanes Bogsnes, kommunikasjonsleder for Flyktninghjelpen, og Gerd Fleischer, leder for Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger (SEIF) med i panelet.

— Historiene som disse flyktningene har delt, starter med å handle om mobiltelefonene, men ender med å handle om det å være på flukt mot Europa, sier Bogsnes.

Hun påpeker at boken til Eide illustrerer at mobiltelefonen kan være et våpen såvel som et hjelpemiddel for de som er på flukt.

— Mobilen kan fortelle flyktningene at der kan jeg få hjelp. Men det kan også bli fremstilt som at alle som flykter har mobiltelefon. Det er ikke tilfellet, og det er det viktig å huske, fortsetter hun.

Fleischer, på sin side, påpeker at mobilen heller ikke bare blir brukt til positive ting.

— Blant annet hørte vi en historie om en 14 år gammel jente som var giftet bort til en mann i Hellas, og han brukte mobiltelefonen for å guide henne til landet slik at hun kom rett til han, sier hun.

Eide understreker at slike historier også finner sted, men utdyper at mobilen også kan være en hjelp i slike situasjoner.

— Vi har også tilfeller hvor flyktningene har ringt ambassader i landet de er i for å få hjelp i vanskelige situasjoner, sier hun.

Hjelp også i Norge

Det er heller ikke bare slik at mobilen bare er et hjelpemiddel underveis på reisen. Også når flyktningene har kommet frem er mobilen er nær følgesvenn.

— Vi ser at mobiltelefonen også brukes til rekreasjon, som gaming, sier Eide.

Ismaeli viser en film han har lager under intervjuene med flere av flyktningene, og en av de intervjuede viser hvordan han har hengt opp mobiltelefonen slik at barnet hans kan se på den som om det var en liten TV.

Mange holder også kontakt med hverandre via mobiltelefonen etter at de har kommet til Norge.

— Det er ikke slik at de som flykter sammen havner på samme asylmottak, og da kan mobilen og Skype være et trøstemiddel og et verktøy for å holde kontakt her i Norge, sier Eide.

Strøm underveis er ofte er problem, men flyktningene løser dette på forskjellige måter, for eksempel ved å låne ladere av de som har, eller lade i lokale butikker de kommer over.

— Noen av flyktningene har spøkefullt sagt at det er ikke jeg som er sulten, det er mobilen min, avslutter Eide.