Stemplingsur? Ja, takk!

Ansatte i Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune må stemple inn når de kommer på jobb om morgenen, og stemple ut igjen når de er ferdige for dagen. De er ikke alene. Også i andre organisasjoner henger stemplingsuret igjen. Det virker håpløst gammeldags.

Ledelse og organisering av arbeid i våre dager forventes gjerne å basere seg på tillit. Registrering av arbeidstid virker som et lite tidsriktig signal. Det avgjørende må jo være at folk gjør jobben sin, ikke hvor lenge de er på plass i bygningen.

Med stempling kan folk bli ferdig med dagens oppgaver klokken tre, og deretter bli sittende og tvinne tommeltotter i et par timer, til de kan registrere nok arbeidstid på kortet. Det er ikke rart at folk himler med øynene når de får høre at slike avleggse systemer fremdeles brukes i norsk arbeidsliv. Stemplingsuret oppleves som et gufs fra fortiden.

I det siste har jeg lyttet til ledere og medarbeidere som har daglig erfaring med stempling. De forteller en annen historie. Dette er folk som verdsetter et system med et tydelig skille mellom jobb og privatliv. Det å stemple inn og ut fungerer som en markering av når på døgnet det er riktig å besvare henvendelser om jobb, og når det er tid for nyte omgang med familie og venner.

Med smarttelefonen i lommen er vi alltid tilgjengelige. Det vet kolleger og samarbeidspartnere.

Hver og en av oss er bare et par tastetrykk unna. Det kan kjennes uhøflig og vrangt ikke å svare. Under et stemplingsregime er det enklere å si til seg selv og andre at jeg ikke svarer på henvendelser jeg får om kvelden.

Jeg er faktisk ikke på jobb. Avsender får vente til i morgen, når jeg har stemplet inn igjen.

Prosessleder Espen Kvark Kvernbergh i Kulturkompaniet har lært meg at det er nødvendig å ha tydelige markeringer av start- og sluttpunkter i arbeidsprosesser.

Først trengs det en innsjekk, et anslag som forteller at nå er vi i gang. Sammen skal vi løse disse oppgavene og utfordringene. Så følger selve prosessen. Når vi nærmer oss slutten, kommer behovet for en markant og bestemt utsjekk. Den skaper enighet og forståelse om at nå er vi definitivt ferdige. Vi kan legge inn årene for denne gang.

Når prosessen rammes inn i tid, kan det bidra til konsentrasjon og tilstedeværelse fra deltagerne. Daglig inn- og utstempling kan ha den samme skjerpende og samlende effekten.

Det er også en misforståelse at stempling er et tegn på at ledelsen har mistillit til medarbeiderne sine. Prosessen foregår gjerne digitalt, enten på egen pc eller via en app. Det er enkelt å jukse og skape inntrykk av at man er lengre på jobb enn det som er tilfellet. Ledelsen stoler i utgangspunktet på at folk ikke misbruker det digitale stemplingsuret til å skaffe seg ufortjente timer. 

Jeg har snudd i synet på stemplingsur etter å ha hørt oppglødde folk fortelle om sine positive erfaringer med ordningen. Det trenger ikke være noen motsetning mellom profesjonell frihet og autonomi på den ene siden, og inn- og utstempling på den andre siden.

På sitt beste kan uret være et verktøy for å hindre utbrenthet og stress. Alle kan trenge en arbeidstid som er innrammet med bestemte klokkeslett, og en klart definert fritid. Stemplingen kan bidra til bedre fokus på det som skal skje på jobb, og mulighet for å lade batteriene mellom arbeidsinnsatser. 

Alt dette innser jeg, selv om denne artikkelen er blitt til i rykk og napp, dels på kveldstid og dels grytidlig om morgenen, før frokost. Ideer kverner i bakhodet hele tiden. Plutselig kan det dukke opp en tanke som det er verdt å skrive ned, før den forsvinner i glemselen. Dette kan sikkert oppleves av dem som stempler inn og ut på jobb også. Ting kan noteres ned, uten at man går inn i fullt jobbmodus. 

En siste tanke er at et stemplingsur ikke trenger å være en reell, fysisk innretning. Det kan være et mentalt ur, en indre strategi om å skjerme seg selv for usunt arbeidspress. Det kan holde å si til seg selv at nå er det nok. Kropp og sinn trenger hvile. Nå stempler jeg ut.

(Innlegget er først publisert i Dagens Næringsliv 10.april og BI Business Review)