Bare seks av ti opplever ytringsfrihet ved HiOA

Totalt sett svarer 61 prosent av alle studenter og ansatte ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) at de opplever å ha ytringsfrihet i noen grad eller svært stor grad. 11 prosent (ansatte og studenter totalt) svarer at de opplever at ytringsfriheten eksisterer i liten eller svært liten grad.

16 prosent både blant de faglige ansatte og de teknisk administrativt ansatte svarer at de i liten grad opplever reell ytringsfrihet eller at de står fritt til å si offentlig det de mener. Flest studenter er usikre i spørsmålet, men også flest studenter svarer at de opplever ytringsfrihet på høgskolen.

Dette kommer fram i en meningsmåling Sentio utførte for Khrono i mai/juni 2013.

— Bekymringsfulle tall for høgskolen

Helge Rønning er professor ved Universitetet i Oslo (UiO), ved Institutt for medier og kommunikasjon. Ved studiestart holdt han innledning på Fakultet for samfunnsfag ved høgskolen, nettopp om ytringsfrihet.

— Litt over halvparten av de ansatte føler at de har ytringsfrihet i stor eller i noen grad. Er dette mange eller få?

— Jeg må ta forbehold om at tallene du presenterer er representative, men hvis vi tar det for gitt synes jeg andelen som svarer at de opplever at de i stor eller noen grad har ytringsfrihet, er liten. Det er ikke stilt noe oppfølgingsspørsmål om hvorfor respondentene føler at de ikke har denne friheten. Jeg vil likevel anta at det handler om at ansatte på HiOA som har ytret seg enten om faglige eller administrative forhold ved høgskolen offentlig, ofte har fått påpakk fra ledelsen, uttaler Rønning.

— Burde alle ansatte på en utdanningsinstitusjon føle at de hadde ytringsfrihet og at de sto fritt til å mene det de ville?

— Svaret på dette er et uttrykkelig ja. Det sentrale fundamentet for høgskoler og universitet er kritisk tenking. Sånn sett er tallene bekymringsfulle for høgskolens ledelse, sier Rønning.

— Hvilke råd vil du gi ledelsen ved høgskolen?

— Jeg ville gått ut og kommunisert direkte til mine ansatte og studenter at man er sterk tilhenger av at alle har full ytringsfrihet, og at ledelsen ønsker at ansatte og studenter skal tørre å si offentlig det de mener, særlig om forhold som angår høgskolen, poengterer Rønning.

Rønning trekker fram at man i større grad i universitets- og høgskolesektoren ser en utvikling der ledelse er modellert etter New Public Management-prinsipper, på bekostningen av en ledelse som ser sektoren som et sete for kritisk tenkning.

Han bemerker også at de i Ytringsfrihetskommisjonen nettopp trakk fram at denne sektoren historisk sett har hatt en sentral stilling i utviklingen av ytringsfrihet i Norge.

— Alle burde svart at de hadde ytringsfrihet

Anine Kierulf er stipendiat på Institutt for offentlig rett på Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo. 

I varslingsaken som har blitt offentlig gjennom Khrono, trekker varslingsnemnda ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) fram feiden mellom Slagstad og Veiden og daværende Høgskolen i Oslo (HiO). Men Varslingsnemnda nevner også Nedkvitne-saken. Det var en oppsigelsessak ved Universitet i Oslo som ble forsøkt tatt helt opp til høyesterett. Høyesterett avslo å behandle saken, men Nedkvitne påberopte seg ytringsfrihet og akademisk frihet i sin sak, men fikk ikke medhold i noen rettsinstanser. Kierulf var en av de som ytret seg offentlig i saken og skrev blant annet en kronikk i Aftenposten i 2011 med tittelen «Takk, Nedkvitne». Kierulf er gift med Rune Slagstad som inntil nylig var ansatt professor ved HiOA, men som sluttet i protest mot blant annet dårlig ledelse. Han har flere ganger ytret seg kritisk offentlig om høgskolens ledelse og universitetsstrategi blant annet. 

— Ytringsfrihet og akademisk frihet er helt grunnleggende for institusjoner som Høgskolen i Oslo og Akershus. Når du spør meg om alle burde svart ja på om de opplevde at de hadde reell ytringsfrihet er mitt klare svar på det nettopp ja, sier Kierulf.

— Når såpass mange svarer at de ikke føler at de har en slik rett er dette urovekkende og bekymringsfullt. De ansatte burde føle en betingelsesløs rett til å ytre seg, mener Kierulf.

Store variasjoner

— På Universitetet i Oslo (UiO) ser vi at det varierer fra institutt til institutt og fra fakultet og fakultet i hvor stor grad de ansatte bruker sin ytringsfrihet. Det er og blir en utfordring for ledelsen å legge forholdene til rette for at de ansatte skal føle seg frie til å ytre seg. Har man en åpen og transparent ledelse, får man lettere en organisasjon der ansatte deltar med sine meninger i det offentlige rom, påpeker Kierulf. 

— Hvordan ville du håndtert tallene Khrono har kommet fram til hvis du var ledelsen ved HiOA?

— Jeg ville gått i meg selv og spurt: Skjønner jeg virkelig betydningen av akademisk frihet og reell ytringsfrihet? Er vi tilstrekkelig gode til å kommunisere at dette er et grunnleggende prinsipp - kanskje det viktigste - ved vår institusjon? Det er opp til ledelsen å kommunisere til sine ansatte og drive opplæring for å skape en institusjon der de ansatte føler de har den friheten en akademisk institusjon er avhengig av, sier Kierulf.

— Vårt ansvar som akademikere er til samfunnet og offentligheten, ikke til vår utdanningsinstitusjon, avslutter Kierulf.

Demokratisk dannelse og ytringsfrihet

Høgskolen har arrangert en serie med møter om dannelse ved institusjonen det siste åre. Et tema i vår var demokratisk dannelse og ytringsfrihet. Det var Fakultet for samfunnsfag som hadde ansvaret for dette seminaret. Tilsvarende hadde fakultet et oppstartsseminar i høst der de satte ytringsfrihet på dagsorden. Professor Helge Rønning fra Universitet i Oslo (UiO) var hovedinnleder. 

— I tillegg skal vi neste år i forbindelse med 1814-jubileet ha et større seminar om ytringsfrihet, forteller dekan, og øverste leder på Fakultet for samfunnsfag, Dag Jenssen.

En varslersak der Dag Jenssen selv er innblandet pågår for tiden på høgskolen. Varslingsnemnda gir varsleren, førsteamanuensis Einar Belsom, medhold i at han har fått begrenset sin ytringsfrihet mer enn han burde. I tillegg peker de på at høgskolen har en vei å gå med tanke på å bli bedre på å håndtere forskjellen på arbeidsgivers styringsrett og de ansattes ytringsfrihet og akademiske frihet. Dekan Dag Jenssen er en av de som får sitt pass påskrevet av varslingsnemnda.

— Jeg har tidligere sagt at jeg er overrasket over varslingsnemndas konklusjoner. Det gjelder også punktet om ytringsfrihet. Det blir imidlertid feil å gå nærmere inn på spørsmålet her, siden varslingssaken også er en personalsak, sier Jenssen.

Skulle ønsket at alle svarte ja

— Ytringsfrihet er ikke en følelse, men en grunnlovsfestet frihet. Det er altså en rett vi har og som vi kan bruke, slår Jenssen fast.

— På den ene siden er det viktig at organisasjoner og ledelse legger til rette for at denne friheten kan brukes, på den andre siden er det viktig at den enkelte bruker den, peker Jenssen på.

— En del av denne friheten er også ikke å ytre seg, legger han til.

— I Khronos undersøkelse er det ganske mange som svarer at de ikke har reell ytringsfrihet og ikke kan si høyt det de mener?

Ser etablering av Khrono som viktig

— Hvordan bør høgskolen jobbe med å bedre forholdene for akademisk frihet og ytringsfriheten generelt?

— Jeg ser etableringen av nettopp Khrono som et sentralt tiltak fra høgskoleledelse nettopp for å legge til rette for åpenhet og debatt ved HiOA, sier Jenssen.

— Det er valgt en løsning med en uavhengig nettavis som er redigert etter redaktørplakaten, og dette er et solid innspill for å gi god åpenhet, mener Jenssen.

Ulike tradisjoner

Jenssen trekker også fram et helt annet poeng. Mens universitetene har lange demokratiske tradisjoner tilbake til både 1814 og enda tidligere, er ikke høgskolene født inn i samme tradisjon med akademisk frihet.

— Dette er altså et viktig område som en institusjon av vår type og med vår historie må jobbe med og en tradisjon som vi sammen må utvikle, mener Jenssen.

— Ytringsfrihetens grenser er et notorisk vanskelig felt. Som Helge Rønning framhevet på ytringsfrihetsseminaret, viser undersøkelser at folk er ganske restriktive for hvor de mener grensen skal gå for hva man skal kunne ytre, samtidig som de alle støtter prinsippet om ytringsfrihet. Det er interessant å løfte dette fram fordi det viser til noe av det som er vanskelig med ytringsfriheten, sier Jenssen.

Forskjell på teori og praksis

— Det er ingen som bestrider den formelle retten vi har til å ytre oss fritt. Det er ingen som tar til motmæle så formelt er alle enige om at vi har en stor grad av ytringsfrihet, poengterer redaktør i Ukeavisen Ledelse, Magne Lerø.

— Men når man spør sånn som Khrono har gjort her, hvordan den enkelte oppfatter det helt konkret i sin hverdag, får man et helt annet svar.

— 61 prosent svarer at de har stor grad eller noen grad av reell ytringsfrihet, er det mange eller burde prosentandelen vært høyere?

— Det er ikke så lett å svare på om det er få eller mange som opplever ytringsfrihet i stor eller noen grad på høgskolen, men det er åpenbart at dere har satt fokus på et problem når det er såpass mange som svarer at de oppfatter at de ikke har reell frihet til å ytre seg, svarer Lerø.

Lerø poengterer at han tror folk opplever det som strevsom eller heftet med plunder å si sin mening offentlig.

— De siste ti år har det skjedd en disiplinering av etatene i offentlig sektor. De øverste lederne er opptatt av å ha et godt ansikt utad og levere det politikerne vil ha. Organisasjonene blir mer striglet og strømlinjeformede. De ansatte som ikke er helt enig i solskinnshistoriene føler nok mindre rom til å ytre sin mening på tvers av ledelsen, og de føler at de har mye å tape på å ta til motmæle. Vi har altså ytringsfrihet på papiret, men det er ikke så lett å bruke den i den praktiske virkeligheten, sier Lerø.