Avistegninger og karikaturer

Også kalt «sannhetens nålestikk» - satire, karikaturer, skisser, observasjoner. De er ofte publisert på framtredende redaksjonell plass i avisene og kan sies å  tilhøre kommentarsjangeren. En forskjell fra tekst er at de kan være forståelige over lande- og språkgrenser. Men ofte krever de at leseren kjenner konteksten, politisk og sosialt, for at hun skal fatte betydningen av dem. En del av dem har også medfølgende tekst, som replikker, noen også en fast liten kommentator i et hjørne av selve tegningen.

Les også: Skuffet over bortgjemt utstilling

I Norge har avistegninger en lang tradisjon, med arbeiderbevegelsens tidsskrift «Hvepsen» - og satiriske Ragnvald Blix under krigen. Quisling? Og navnet var?

Roar Hagen i VG sier det slik: Journalister og redaktører skal vite at av alle i pressen som glemmes fort når de forsvinner, er tegnerne de som huskes lengst. Og ikke minst: De er vel de kunstnerne som når ut til flest mennesker med sine arbeider.»

Ytringsfriheten i Norge har vært praktisert romslig når det gjelder nyere avistegninger. For eksempel ble Dagbladets Finn Graff påklaget, men ikke dømt etter sin tegning av Israels tidligere leder Ehud Barak som leirkommandant. Ei heller ble han straffeforfulgt for sin tegning av nåværende statsminister som ku, inseminert av Carl I. Hagen med Sponheim som hjelper. I Norge gjelder langt på vei regelen: folk må tåle. Men ytringsfriheten har grenser, først og fremst når det gjelder trusler mot personer, og rasisme. Harselas med religion regnes ikke som rasisme, men rasistiske angrep på enkeltpersoner kan sees slik.

Jyllandspostens publisering av 12 tegninger av profeten Mohammed i september 2005, med påfølgende republisering og demonstrasjoner, til dels også voldelige episoder, ble fulgt av en stor debatt, som med pauser har strakt seg mot nåtiden, og som blusset kraftig opp igjen etter de brutale henrettelsene av Charlie Hebdo’s tegnere og andre mennesker i Paris 7. januar og ytterligere fire på et jødisk handlesenter 9. januar. Vi blir påminnet om disse erkjennelsene, gamle som nyere:

• Av at ytringsfriheten trenger diskuteres og forsvares i nye sammenhenger.
• At verden preges av transnasjonale forbindelser og lojaliteter, og at tegninger flyter fritt over grensene, mens kontekstene de publiseres i, ikke gjør det.
• At politiske krefter utnytter den krenkelsen mange muslimer føler, for sine egne formål. Indonesia et eksempel nylig, Jakarta Post. Hvis det å kritisere voldelige ekstremister som påberoper seg Islam, skal være på kanten av ytringsfriheten, er et samfunn ille ute. Da tillegger man på et vis ekstremistene en autoritativ tilhørighet i denne religionen, og det vil hovedstrømmen av religiøse knapt være med på.
• At krenkelse av religion ikke er argument for å begrense ytringsfriheten.
• At blasfemiparagrafer er utdaterte – og at de kan brukes til å ramme kritiske opposisjonelle hardt i mange land. Et eksempel er Jakarta Post i Indonesia, som publiserte en IS-kritisk tegning og pådro seg demonstrasjoner og anklager om å ha fornærmet islam, og dernest beklaget publikasjonen
• At det må finnes rom for nyanser: Å forsvare tegneres ytringsfrihet betyr ikke nødvendigvis at en må erklære seg enig i all deres kommentatorvirksomhet.
• At debatten om dobbeltmoralske praksiser vil blusse opp igjen og igjen: slik den har gjort det i etterkant av henrettelsene i Paris, idet en rekke ytrere med til dels ekstreme meninger, er blitt arrestert.
• At de ulike tegning-kontroversene ikke er uttrykk for «clash of civilizations», men likevel: noen prøver å utnytte kontroversene til å fremme et slikt verdensbilde. Det skjer fra enkelte politiske hold i USA og Europa, og det skjer fra ekstreme krefter i andre deler av verden.

Mange avistegnere lever farlig. I Norge finnes gjennom ICORN-nettverket fribyer for forfulgte forfattere, men også en friby for forfulgte avistegnere, nemlig Drøbak. At denne byen, der avistegnernes museum ligger, åpnet seg for denne gruppen, var betimelig, og to tegnere med tilhørighet der, er representert her på utstillingen sammen med en rekke andre internasjonale tegnere.

Dermed markerer utstillingen et bredt, transnasjonalt perspektiv som løfter en utsatt gruppe av samfunnets «nålestikkere».

Denne utstillingen burde vært mer åpen, og hengt i vestibylen, slik at alle kunne se den! Gratulerer med dette viktige initiativet!