Vitenskapelige tidsskrifter foran stupet?

Vil åpen tilgang - Open Access - bety at de vitenskapelige tidsskriftene står på kanten av stupet? Dette var ikke et spørsmål, men en påstand fra  Norsk  Tidsskriftforening og Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening, da de inviterte til frokostmøte tirsdag 20. september.

Bakgrunnen er bl.a. Brekkeutvalgets innstilling som ble levert til Kunnskapsdepartementet 23. juni i år samt økt trykk fra Forskningsrådet om at norske tidsskrifter som mottar støtte skal publiseres med åpen tilgang for alle.  NFF og Tidsskriftforeningen hadde invitert  med Ellen Rees (redaktør i Edda) Rune Karlsen (redaktør i Tidsskrift for samfunnsforskning), Terje Colbjørnsen (redaksjonssekretær i Norsk medietidsskrift), og Narve Fulsås (redaktør i Historisk tidsskrift). Norsk Medietidsskrift ble åpent for 2 år siden, de andre står på terskelen til å bli det. Ingen av dem tok til ordet mot åpen tilgang, men var sammen med møteleder Tore Slaatta opptatt av hvordan kvaliteten i det redaksjonelle arbeidet kunne sikres i et OA-regime.

Bakgrunnen for OA-bevegelsen ble oppsummert av Nils Petter Gleditsch: OA har fått vind i seilene i kampen mot røver-kapitalister som har skrudd opp prisene på abonnementer slik at det har tatt knekken på bibliotekenes budsjetter. - Men, sa Gleditsch, - dette er ikke situasjonen for humanistiske tidsskrifter i Norge! Her er utgiverne foreninger, institusjoner og forlag med svak økonomi.

Terje Colbjørnsen representerte en slik forening, Norsk Medieforskerlag. En av fordelene ved å være medlem, var at medlemmene fikk tidsskriftet tilsendt. Etter to år som åpent tidsskrift var medlemstallet gått noe ned, men ikke betydelig. Han savnet imidlertid også en sikrere økonomi. Ingen i panelet ønsket seg en finansiering basert på forfatterbetaling. Det vil bety et betydelig administrasjonsarbeid både for tidsskriftene og for forfatterne. Å skulle kunne konkurrere om gode manus med utenlandske tidsskrift som fortsatt ikke har innført forfatterbetaling, er vanskelig, sa Rune Karlsen fra Tidsskrift for Samfunnsforskning.

Det som trer fram som en fornuftig modell er derfor en konsortiemodell der tidsskriftene samarbeider f.eks. med CRIStin. Finansieringa kan bestå av tilskudd fra Forskningsrådet, samt etterskuddsvis betaling fra institusjonene i UH-sektoren basert på antall publikasjoner som gir uttelling i Tellekantsystemet. Personlig er jeg overbevist om at det er en fornuftig modell. Forskningsrådets bevilgning må også sikre redaksjonelt stoff som ikke gir tellekant-betaling slik som bokanmeldelser som er viktig fordi bøker fortsatt er det sentrale i norsk humanistisk forskning.

Dessuten - hvis tidsskriftene skal holde et høyt vitenskapelig og faglig nivå - må de kunne publisere artikler også fra forfattere som ikke har tilknytning til en norsk UH-institusjon, enten det er utenlandske forskere eller frie norske forskere. Men det reises spørsmål om penger fra Forskningsrådet og bibliotekenes abonnementsbudsjett overført til publiseringsfond, er tilstrekkelig. Da kan det argumenteres for at åpen tilgang først og fremst er et stort løft for kunnskaps- og kulturtilgang for den norske allmennheten. Åpen tilgang betyr jo at alle kan lese artiklene, ikke bare ansatte i UH-institusjoner. Denne merverdien bør Staten kunne bidra til gjennom oppretting av et OA-fond, etter min mening.

Janne Beate Reitan fortalte om  FORMakademisk som er et vitenskapelig OA-tidsskrift innenfor design og forskning innen designutdanning. Bladet sliter med økonomien med en bevilgning fra Forskningsrådet og et krav om tilsvarende egenfinansiering. Den teknologiske plattformen driftes av HIOA-biblioteket. FORMakademisk er et eksempel på et tidsskrift som burde kunne bli med i et OA-konsortium og dermed få inntjening til drift av redaksjonelle oppgaver

Flere - både i panelet og i salen - reagerte på det negative utgangspunktet for møtet. Å publisere åpent betyr ikke at forfatteren gir fra seg rettigheter. Tvert i mot: Det er dagens tradisjonelle vitenskapelige publisering som innebærer at forfatteren gir fra seg retten til en artikkel til et forlag som ikke gjør det mulig for han å dele artikkelen med sine nærmeste kolleger. Hvis artikkelen blir publisert åpent, vil forfatteren kunne spre og dele og bidra til økt faglig anseelse og oppmerksomhet.