Hva med et vitenskapsombud?

Styret ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) skal nå vedta regler for behandling av enkeltsaker knyttet til vitenskapelig uredelighet og mandat for Forskningsetisk utvalg. Det er viktig å få strukturen på plass.

I Lov om organisering av forskningsetisk arbeid, som trådte i kraft 1. mai 2017 kommer institusjonenes ansvar tydelig fram. Men forskeres aktsomhetsplikt står også sentralt i loven. Det er ikke nok med god organisering etter at konflikter er oppstått eller uredelighet er begått. Helst skal det ikke komme saker til forskningsetisk utvalg, og for å unngå disse må det forebyggende arbeidet prioriteres.

Dette kan skje på flere måte. Erfaring fra Universitetet i Oslo viser at av en stor del av sakene som havnet hos tidligere forskningsombud omhandlet konflikter mellom veileder og stipendiat, og mange skyldtes uvitenhet. Med et økende antall stipendiater ved HiOA vil et viktig forebyggende tiltak være felles obligatorisk opplæring for stipendiater og veiledere.

En velkjent kilde til konflikt er forfatterskap på vitenskapelige publikasjoner. Mange er kjent med Vancouverreglene, som opprinnelig ble utarbeidet av redaktører for medisinske tidsskrifter. Disse reglene følges i økende grad i andre fagområder enn de medisinske.

Men ikke alle er klar over det fjerde punktet som ble lagt til i 2013: «Agreement to be accountable for all aspects of the work in ensuring that questions related to the accuracy or integrity of any part of the work are appropriately investigated and resolved.»

Det innebærer at alle medforfattere skal kunne stå inne for artikkelen.

Dette er blitt smertelig erfart av forskere ved Karolinska Institutet, som har hatt en alvorlig sak hengende over seg i lang tid, den såkalte Macchiarini-saken.

Kirurgen Paolo Macchiarini ble anklaget for uredelighet og avskjediget som gjesteforsker i 2016. Nylig har en svensk ekspertgruppe konkludert med at over 40 medforfattere på noen av hans publikasjoner har opptrådt vitenskapelig uredelig.

Det hjelper ikke å hevde i ettertid at man ikke har blitt forevist manuskripter eller er blitt feilinformert om innhold i artiklene, slik det var mulig før det fjerde punktet kom på plass. Det er nå Karolinska institutet som må vurdere hvordan det skal følges opp.

Få måneder etter at Ole Petter Ottersen tiltrådte som rektor ved Karolinska institutet har styret besluttet å opprette vitenskapsombud. Ottersen påpeker hvor viktig det er å oppdage en konflikt før den får utvikle seg til et stort problem for både institusjon og forskere. Det er lett å forstå denne prioriteringen ved Karolinska Institutet.

Men hva med andre institusjoner som ikke har vært rammet av store skandaler? Et vitenskapsombud som forskere kan henvende seg til hvis de blir trukket inn i konflikter eller blir vitne til uredelighet, ville kunne redusere saker til forskningsetisk utvalg – i beste fall gjøre utvalget arbeidsløst.

Noe å tenke på for HiOA?

​