Viser vei til fransk åpning for norske forskere

Paris (Khrono): Marek Thue Kretschmer smiler fornøyd mens servitøren lar en kopp franskbrent espresso seile ned på bordet foran ham.

— Merci, sier han og tar en slurk, mens han lener seg tilbake.

— Norsk akademia ville ha vært fattigere og kjedeligere uten dette senteret.

Ordene kunne saktens ha vært myntet på kaffen. Kretschmer legger ikke skjul på at han trives med det parisiske livet, som forsker med fransk middelalderlitteratur som spesialfelt, men det handler ikke om noe så trivielt som en kopp kaffe, eller pariserlivet, det handler om et fransk-norsk universitetssenter han nå leder på tredje året.

Uten dette ville ikke bare akademia, men hele Norge, ha vært fattigere, mener han.

Røtter tilbake i tid

Det er i år 25 år siden universitetssenteret ble åpnet i hjertet av den franske hovedstaden, i Maison des Sciences de l'Homme, Boulevard Raspail, på «rive gauche», venstre bredd av Seinen, i et område der de akademiske institusjonene ligger tett som i en førjuls polkø.

I 25 år har senteret vært en fransk åpning for norske forskere, i et akademisk landskap der også fransk i stadig større grad må vike for engelsk. Så hvordan står det til med jubilanten?

Vi skal snart la Kretschmer forklare hvorfor han mener senteret gjør norsk akademia rikere, men la oss først ta et steg tilbake, til 1970- og 80-tallet. For selv om selve senteret ble åpnet først i 1998 har det røtter lenger tilbake, til en tid da Paris hadde en sterk tiltrekningskraft på unge akademikere fra blant annet Norge.

— Det var jo en storhetstid med franske teoretikere, med store navn som Roland Barthes, Pierre Bourdieu, Jacques Derrida, Michel Foucault, Jacques Le Goff og Claude Lévi-Strauss, som Kretschmer sier det.

Hva har skjedd med tiltrekningskraften? Er den der fortsatt?

Med «en aura av skumsprøyt»

Først litt historie. Det er ett navn det ikke er mulig å komme utenom i fortellingen om senteret, slår Kretschmer fast når han viser Khrono rundt på Maison des Sciences de l'Homme og dukker ned i historien over en lunsj i nabolaget.

Navnet er Elina Almasy, født Elina Engelsen, i Bergen i 1924.

Det er en «aura av skumsprøyt og fjerne strender» over navnet Engelsen, slo Aftenposten fast i 1996 og viste til at hun kom fra en slekt av sjøfarere. Anledningen var at hun ble hedret med St. Olavsmedaljen for arbeidet med å knytte bånd mellom norske og franske akademikere, etter initiativ fra et knippe norske forskere, som Jon Elster, Atle Kittang og Gunnar Skirbekk.

— Fransk byråkrati er ikke så ugjennomtrengelig som mange synes å tro, og norske forskere hadde klart seg utmerket uten meg. Men det hadde kanskje tatt litt lengre tid å oppnå kontakter som teller, sa hun til avisa.

Almasy studerte sosiologi, samarbeidet med Stein Rokkan på 1960- og 70-tallet, ble tilknyttet Fondation Maison des Sciences de l'Homme (FMSH) i Paris, der hun levde med Paul Almasy, fransk-ungarsk journalist og fotograf, var redaktør for tidsskriftet Social Science Information og tok imot norske forskere som kom til byen. Fra 1987 fikk hun lønn for jobben fra Forskningsrådet.

I 1998 ble altså Det norske universitetssenteret (DNUP) etablert, etter at franskfilolog Rolf Tobiassen ved Universitetet i Oslo diskuterte muligheten med den daværende direktør for FMSH, Maurice Aymard, der senteret fortsatt holder hus.

FMSH er en forskningsstiftelse for internasjonal og tverrfaglig forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap. Det er samlokalisert med École des hautes études en sciences sociales, som har hatt nevnte Barthes, Bourdieu, Derrida, Le Goff og Lévi-Strauss og nå økonomen Thomas Piketty på lista over ansatte.

Det kan legges til at stiftelsen også driver Maison Suger, et «forskerhotell» som i 1990 åpnet dørene for utenlandske forskere, med finansiering fra blant andre det norske kultur- og forskningsdepartementet.

— Det er fantastisk, du bor i hjertet av Paris, trenger ikke å tenke på noe som helst, alt ligger til rette for deg, sier Kretschmer, som selv har hatt et sabbatsår der.

Vil ikke bli en norsk forskningsøy

Et kvart århundre etter starten er det norske senteret i Paris eid av Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og UiT Norges arktiske universitet, med Universitetet i Stavanger og Universitetet i Agder som assosierte institusjoner.

Målet er å brøyte vei for mer fransk-norsk forskningssamarbeid innen humaniora og samfunnsfag, samt bidra til doktorgradsutdanningen ved eieruniversitetene.

Aktiviteten består ifølge Kretschmer hovedsaklig av vitenskapelige seminarer, inkludert ph.d.-kurs, med minst ett av medlemsuniversitetene som deltakere. De deler også ut stipender, til ph.d.-studenter, postdoktorer og fast vitenskapelig ansatte ved medlemsuniversitetene på jakt etter et forskningsopphold i Frankrike, og til opphold i Norge for franske forskere.

Kretschmer forteller at han brukte pandemien til å forsøke å meisle ut en strategi for sin periode som leder for senteret.

— Jeg ser det som min oppgave å gjøre oss enda mer integrert i Paris, unngå at vi blir en norsk forskningsøy i byen. Min oppgave er å sørge for at det er et reelt fransk-norsk samarbeid på alt vi gjør, sier han.

Det er som regel et fransk element i alt de gjør, sier han, før han legger til at han jobber for å sikre det om det mangler.

Mener noe er tapt

— Er dette en slags motvekt til anglifiseringen av akademia?

— Det er et supplement, et viktig supplement. Vi er jo veldig anglo-amerikanske i Norge, noen vil si vi er USAs 51e stat. Men vi er jo i Europa og Frankrike er et veldig viktig samarbeidsland.

Kretschmer trekker igjen linjene tilbake til 1970- og 80-tallet.

— Da var det generelt større franskkunnskaper i Norge. Det er ikke det samme i dag, så det er viktig å ivareta forbindelsen til franske miljøer.

— Har man mistet noe?

— Ja, jeg tror det. På 1970- og 80-tallet kunne du invitere franske forskere til Norge, og de kunne holde forelesninger på fransk. Det tror jeg ikke skjer lenger, med mindre det er et institutt for fransk, eller for romanske språk. Du kan ikke invitere Thomas Piketty til å holde en forelesning på fransk i Oslo i dag, så der har vi mistet noe, helt klart. Så vi må sørge for at vi holder flyten gående fra Norge til Frankrike, og omvendt.

Når de behandler søknader ser de etter reelle samarbeid, sier han.

— Det er sikkert inspirerende å komme til Paris for å skrive avhandlingen sin på en fortauskafé, men jo mer det redegjøres for integrering med aktiv deltagelse i et forskningsmiljø som for eksempel Sciences Po eller Sorbonne, desto større er sjansene for å komme i betraktning.

«First we take Paris...»

Du finner norske forskningsinstitusjoner også i andre byer, med det norske instituttet i Roma som det kanskje mest kjente, med røtter tilbake til 1959, et ordinært institutt ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo, med et eget hus på Gianicolohøyden, i sentrum av den italienske hovedstaden.

Du finner også et norsk institutt i Athen, for klassiske studier, arkeologi og kulturhistorie, som i sin tid var eid av de samme fire universitetene som eier senteret i Paris, men i dag er Universitetet i Bergen eneste eier.

Det var også et norsk universitetssenter i St. Petersburg, men det ble lagt ned i 2018.

I Frankrike finner du også et fransk-norsk studiesenter ved Universitetet i Caen, i Normandie.

Senteret i Paris skiller seg ut som et rent forskningssenter med «en bredere faglig vifte», som Kretschmer sier det. I den franske hovedstaden skiller det seg også ut som det eneste nordiske.

Det er det Kretschmer bestemte seg for å gjøre noe med da han under pandemien klekket ut en plan om et fransk-nordisk program, i samarbeid mellom det norske senteret og FMSH. «First we take Paris, then we take Stockholm», som det (nesten) heter. Slik ville han også knytte det norske senteret tettere til det franske miljøet.

Programmet kom seg gjennom det franske byråkratiet og skal starte opp i år, finansiert av det norske senteret og FMSH, med rundt 300.000 kroner i året på hver.

— Vi vil satse på prosjekter som er langsiktige, ikke bare seminarer over noen dager. Det er også av klimahensyn, disse prosjektene skal gå over minst to år.

Et påskudd for å være i Paris?

— Når du først nevner klimahensyn, hvor mange har dere innom i løpet av et år?

— Jeg skulle ikke ha nevnt det!

Han ler.

Spørsmålet er ikke tatt ut av løse lufta.

«Mange av kursene kunne like gjerne foregått i Norge. Er det nødvendig å reise til Paris?»

Spørsmålet ble stilt av Bjarne Rogan, tidligere leder for senteret, i et innlegg i Forskerforum i 2019. Han viste til at senteret hvert år tok imot rundt 500 forskere, fra Tromsø i nord til Agder i sør, til konferanser og kurs som gjerne varte en dag eller to, og slo fast at det krevde tusen flyreiser i året.

«Er konferanseaktiviteten verdt det betydelige CO2-utslippet som disse flyturene representerer? Mange av disse ph.d.-kursene har gode opplegg og bra faglig innhold. Andre er mer lik vanlige konferanser, der Paris kanskje er et påskudd mer enn en nødvendighet,» skrev Rogan, som også mente mange av kursene og konferansene hadde «en relativt svak kontaktflate mot fransk og internasjonal forskning».

Franske doktorander var ifølge Rogan nesten aldri med på konferansene, noe han forklarte med «den enorme forskjellen i status mellom doktoranden og professoren, i et akademisk hierarki og ut fra en elitistisk tenkning som vi har vanskelig for å forestille oss i Norge».

Ber folk ta tog

Det hører med til historien at Rogan på ingen måte argumenterte for å kutte båndene til Paris, tvert imot, men han ba styret diskutere «om tiden ikke er (over)moden for en omlegging av profilen, i retning av en virksomhet som ikke fordrer et tusentall flyreiser årlig».

Han fikk svar fra senterets styreleder, prodekan Gunn Enli ved Universitetet i Oslo, som mente at flybildet ikke var så mørkt. «Paris er for mange bare en togtur unna», slo hun fast og viste til at bare rundt halvparten av de 500 kom fra Norge. Mange kom fra andre byer i regionen, som ligger bare en togtur unna. Hun viste også til at senteret hadde tatt grep og redusert antallet administrative møter.

Ifølge Kretschmer hadde de 400 innom i fjor, men alle kom ikke fra Norge, de kom også fra naboland som Belgia og Tyskland, sier han.

— Nå vil vi jo oppfordre til å ta mer tog, det vil bli en realitet. Vi kan ikke slutte med internasjonalisering og ha internasjonale treff, men de seminarene som like gjerne kunne ha vært i Norge, det holder vi ikke lenger. Det skal være et reelt fransk-norsk samarbeid, som gjør det til noe mer. Det kommer veldig mye ut av ikke bare den faglige biten, men også det sosiale.

Det skal ifølge senterlederen også legges til rette for at de som kommer får en smak av det franske livet og knytter sosiale bånd til franske forskere.

Mange miljøer i en by

Det har som sagt skjedd noe siden 1970- og 80-tallet. Er Frankrike like ledende i akademia som den gang?

— Jeg tror det, men kanskje på en annen måte. Det er veldig stort mangfold, og en konsentrasjon av veldig mange gode, sterke miljøer i Paris. Du har kanskje ikke den samme situasjonen, med noen dominerende akademiske baroner, som Bourdieu og Derrida, du har kanskje større spekter. Nå er kanskje ikke dagens navn like toneangivende hjemme i Norge, men du har jo for eksempel Piketty.

Styrken til Paris er ifølge Kretschmer at såpass mange sterke miljøer er konsentrert til én by, mens det er vanlig med en jevnere fordeling i for eksempel Tyskland og Italia.

— Veldig mye er lagt til Paris, nettopp derfor er det så attraktivt at du har et sånt senter, du får tilgang til veldig mange miljøer.

Men har det samme tiltrekningskraft på norske forskere, i en tid da engelsk dominerer stadig mer og forskere jakter på å bli publisert i engelskspråklige tidsskrifter, med høy innflytelsesfaktor, som teller i jakten på midler og stillinger?

— Sammenlignet med 30-40 år siden, så har nok ikke fransk den samme posisjonen som forskningsspråk. Også franske forskere publiserer i dag relativt sett mer på engelsk enn før. Det vil alltid være noen norske forskere som er tiltrukket av franske miljøer og publiserer på fransk, men det er ikke representativt. Altså, jeg gjør det jo selv, men er nok et unntak.

Franske eliteskoler

Her rører vi også ved det Kretschmer mener er en fordom mot senteret i Paris.

— Man tenker kanskje at, «ja, ja, jeg snakker jo ikke fransk, så jeg har ikke noe der å gjøre», men sånn er det jo ikke lenger. Det meste vi gjør, de fleste seminarene, er jo på engelsk, fordi ikke alle de norske som kommer kan fransk.

Jobben hans er å få folk til å senke skuldrene, sier Kretschmer før han forteller at tidligere senterleder Arild Utaker, filosofiprofessor ved Universitet i Bergen, var såkalt «normalien», uteksaminert fra en av «les grandes écoles» i den franske hovedstaden.

Senere skulle Jonas Gahr Støre begynne på Sciences Po, en annen eliteskole i byen.

— En av de store forskjellene mellom Norge og Frankrike er jo at det er veldig elitistisk her, sier han og beskriver hvordan folk drilles til å komme inn på prestisjeskolene i et system som kritiseres for å bekrefte og styrke de sosiale forskjellene i landet.

Om du vil gjøre karriere i fransk politikk lønner det seg å ha vært innom en av disse.

— Det er jo veldig forskjellig i Norge, hvor du er heldig om du har en politiker med cand.mag.

Det er ikke helt det samme å skryte av en fransk eliteskole for en statsminister fra Arbeiderpartiet, mener han.

— I Norge vil du helst ikke snakke om det, det er tabu. I Frankrike er det en omvendt retorikk, eller mentalitet, her har du ikke kredibilitet hvis du ikke har gjort det. Det er veldig fransk, sier han og tar en slurk av en franskbrent espresso.