Vil hjem til Gaza når de har fullført medisin­utdanningen.— Vi gir aldri opp

I høst kom ti studenter fra Gaza til Universitetet i Oslo (UiO) for å fortsette medisinstudiene sine. Al-Azhar-universitetet, der de studerte før angrepet 7. oktober, var bombet. 

Utvekslingsstudenter kan ta det femte semesteret av medisinstudiet ved UiO. Derfor organiserte Det medisinske fakultetet det dekan Hanne Flinstad Harbo kalte akademisk nødhjelp: nødvendig finansiering, bolig og studierett slik at ti palestinske studenter kunne komme til Norge. Det ga studentene sårt tiltrengt progresjon, men ingen garanti for å bli ferdig studert. 

To av disse studentene er Mohammed Yosri Abuselmiya og Ahmed Shbair, begge 23 år gamle. Usikkerheten om studiet kan de slå fra seg: de har fått plass på legestudium i Sør-Afrika, og vil være ferdig utdannede leger om 1-2 år. Khrono har snakket med dem om tiden i Norge og hva framtiden rommer. 

— Har dere håp fremdeles? 

Humøret er godt, når Khrono møter de to før jul. Abuselmiya kan omtrent ikke si en setning uten å le hjertelig, han er en tydelig nysgjerrig og livsglad mann. Begge studentene er sterkt motivert til å fullføre utdanningen sin fordi det er stort behov for leger i Gaza. Flere av deres medstudenter, professorer og legekollegaer har blitt drept i krigen. Kontrastene er store mellom livet de etterlot seg i Gaza og legestudiene i Norge. 

— Jeg snakket med en lege her om at vi skal utdanne oss og så dra hjem for å hjelpe. Han svarte, Åh, har dere håp fremdeles? Kom igjen, sier Abuselmiya, lettere oppgitt.

Abuselmiya forstår ikke helt tankegangen, han er opptatt av å se framover. En gang møtte studentene på et ambulanseteam i studiene, med sitt vanlige gode humør, lo og vitset, slik de gjør med Khrono. Da sa en av ambulansearbeiderne, tenk at dere ler og vitser, dere som er fra Gaza og har opplevd krig. 

— Så da sa jeg, men dere er ambulansearbeidere, sant? Dere rykker ut når noen har skadet seg, til alvorlige situasjoner. Dere ser folk dø foran familiene sine, dere ser mødre med skadede barn. Det er intimt og nært, det er rørende situasjoner. Men dere ler også! Å oppleve vanskelige situasjoner endrer ikke sinnet, det endrer ikke livet, sier han. 

— De spurte oss om vi hadde mistet håpet, sier Abuselmiya, nesten i sjokk. Det er utenkelig for ham.

— Vi har fremdeles håp. Vi gir aldri opp, sier Shbair. 

MEDISINSTUDENTER FRA GAZA

Gaza-studentene har kommet til Norge

24 timer er ikke nok

Det har vært svært travelt for medisinstudentene fra Gaza. Da de ankom Norge hadde de allerede fått mye oppmerksomhet i media. Selv om studietilbudet ble gitt i juni, var ikke visum på plass før i august. UDI sa først nei, men måtte snu. Det har ført til støtte, oppmerksomhet og mange invitasjoner.

Studentene har gjort alt fra ski i Valdres, tur til Sandnessjøen, bowling, ski og snøballkasting, fotball med de norske medisinstudentene. I tillegg til intense studier.

Det er hyggelig, syns studentene, men studiene har førsteprioritet. Sosialt kombineres med opp til 12 timers dager på biblioteket. Shbair har vært mye på medisinsk bibliotek, han har booket alle rommene her for kollokviegrupper. 

— Det er kjempehyggelig å bli invitert med på så mye, men det er vanskelig å få tid til alt. Døgnet har bare 24 timer, og jeg skulle gjerne hatt 48, sier Shbair. 

De aller fleste kom sammen, men Shbair ventet på passet sitt og rakk akkurat studiestart 19. august. Alle ti har fått plass på legestudium i Sør-Afrika.

PALESTINA

UiO tar imot ti medisin­studenter fra Gaza

Første snø 

Khrono møter de to studentene på det medisinske biblioteket ved Universitetet i Oslo (UiO). Rundt i lokalene er det sittegrupper, julepynt (inkludert et skjelett med nisseluen på), kjeks og kaffe til studentene. Lokalet er tomt. 

Ute er det kaldt og glatt, og det er få spor av snøen som dalte ned natten før. Verken Shbair eller Abuselmiya vært ute av Gaza før de dro til Egypt tidligere i år, og så til Norge. De nye opplevelsene har stått i kø. 

— Det er første gang vi ser snø, og for oss begge er det første gangen vi reiser ut av Gaza, sier Abuselmiya. 

— Hva syns dere om snøen?

— Først og fremst er det kaldt! Det føles nesten som fingrene mine amputeres. Men det er veldig fint. Vi har vært i Valdres sammen, der var det FOR mye snø. Vi har lekt i snøen, stått på ski, sklidd, sier Abuselmiya, og Shbair bryter inn:

— Og kjørt scooter! Det er morsomt med snø. En veldig ny opplevelse. Vi sto også på ski, men helt på nybegynnernivå, en veldig slak bakke. Jeg brakk nesten hånda, sier Shbair, og de to ler enda mer. 

Fra taxi til trikk

Det er ikke bare snøen som er ny. Alt i Norge er annerledes enn det de to studentene er vant til. Hjemme er det taxi som gjelder, billig og tilgjengelig, men i Oslo har studentene pugget rutetabellene til T-banen. Studentkort, boligkort, kollektiv-kort, bankkort - ikke ting de bruker hjemme. Shbair prøvde bowling for første gang i Egypt, og igjen i Norge (de ble mange strikes, han er snart ekspert, vitser han). 

Abuselmiya er dypt imponert over medisinstudiene og praksisen ved norske sykehus.

— Det er et fantastisk helsevesen og medisinfelt her i Norge. Jeg har sett pasienttilfeller jeg kun trodde var mulige i teorien. I tillegg er det mye mer utstyr her enn hjemme, sier Abuselmiya. 

— Han elsker kardiologi! Hjemme var han i kardiologi-avdelingen hele tiden, og har tatt flere fag, sier kompisen Shbair. 

Abuselmiya fikk blant annet se hjertekateterisering under praksis i Norge. I framtiden håper han å utføre disse prosedyrene selv, men i Gaza mangler man mye grunnleggende utstyr på sykehusene. Enkle prosedyrer kan være umulige å få gjennomført, mange sykehus er bombet. Deres eget universitet, og de fleste andre i Gaza, er også bombet. 

MEDISINSTUDENTENE FRA GAZA

Jublet og gråt da de fikk gladmeldingen fra Norge. — Det er helt surrealistisk

— Vanskelig å forlate alt du har 

Det er to studenter og framtidige leger med en motivasjon som neppe slipper taket, nemlig å hjelpe sine medmennesker hjemme i Gaza. Men selv med et så positivt perspektiv på livet, er det mye som er tøft. Studentene har måttet ofre for å fortsette utdanningen sin. 

— Familien min sa jeg burde forlate Gaza for å fullføre utdanningen min. Det er et vanskelig valg å forlate alt du har, særlig når du ikke vet med sikkerhet om du får gjort det du drar for, å bli lege, sier Shbair.

Hjemme har Shbair mor, far, tre brødre og to søstre. Han forlot Gaza alene 4. mai, og familien skulle komme uken etter. Den 6. mai stengte grensene. Familien skulle komme den 11. mai. Shbairs bursdag er 12. mai. I år feiret han uten familien sin. 

— Jeg tok med meg pensum hver gang vi evakuerte. Jeg studerte hver gang jeg hadde tid, men jeg måtte også skaffe ved til bål, skaffe rent vann, dra til markedet og kjøpe mat. Det er helt grunnleggende ting. Jeg bodde i et telt i tre måneder. Jeg måtte studere på morgenen, fordi vi ikke hadde lys på kvelden. Vi hadde ikke vinduer eller dører, det var vinter og kaldt. 

Ahmed har snakket på inn- og utpust. Om familien, om å forlate dem, om å leve i usikkerhet i månedsvis, kommer han til å bli lege? 

— Vi prøver så godt vi kan å holde kontakten, men så leser man nyhetene, man ser det har vært bombing i områdene familiene våre bor i. Går det bra med dem? Har noe skjedd med dem? Vi bekymrer oss, men vi må håpe at det går bra. Vi sjonglerer studiene i Norge, alt det sosiale, alle menneskene vi møter og alle inntrykkene fra en ny kultur - alt er annerledes. Det er utrolig fint, men også stressende, sier Shbair.

Abuselmiya følger med på kameraten sin. Han gnir seg stadig i øynene. Det er tungt å tenke på dem hjemme som de ikke kan hjelpe, som de iblant ikke engang får tak i. Hele hans familie, mor, far, og seks søstre, er fremdeles i Gaza. 

— Det var tøft å forlate Gaza. Vi hadde ingen anelse om hva vi ville møte i framtiden. Men vi må bare gjøre det vi kan. Og håpe at ting blir bedre i Gaza, sier Abuselmiya. 

— Vår norske mor

En som virkelig har stått på for studentene er Anne Kveim Lie, medisinprofessor ved UiO. En sentral skikkelse i å få studentene hele veien til Norge. En kjent stemme som møtte alle på flyplassen. 

— Anne er vår norske mor. Hun er så utrolig snill, sier Shbair. 

— Hun ville møte oss forleden, og vi sa at det ikke går på grunn av eksamen, men hun sa: dere må jo spise! Og det er nok trikset, sier Abuselmiya og ler. 

Begge studentene er rørt over støtten de har fått i Norge. Ikke bare fra UiO, men fra den gjengse nordmann. De møter stadig nordmenn som støtter Palestina, folk som vil høre hvordan det går med dem, og de ser demonstrasjonene for Palestina.

— Det er utrolig fint å bli støttet og å se solidaritet med folket mitt, sier Abuselmiya. 

— Folk glemmer jo - det angår ikke dem, det er så lenge siden angrepet. Men 14 måneder etter, ser vi at nordmenn fremdeles snakker om dette, fremdeles demonstrerer. Vi er utrolig takknemlig for det. Dere ser at vi er mennesker, sier Shbair.