Ideen om velferd?

Vi roser oss av å bo i en velferdsstat.  Andre land i verden beundrer vår velferdsmodell.  Termen velferd er blitt brukt som ett honnørord helt siden 2. verdenskrig, ja i realiteten allerede i partiprogrammer på 1930-tallet.   Men det er et vagt og diffust begrep, som ingen lenger synes å interessere seg for å gi et tydelig meningsinnhold.  I stedet velger politikere å snakke om virkemidler for å realisere et mål om bedre velferd. Det kan være alt fra å gi befolkningen større trygghet (Ap), alternativt gi økt valgfrihet (Høyre), økt kjøpekraft gjennom skattelettelser (FrP) eller å få familien til å bestemme mer (KrF).  Ikke minst dreier det seg om virkemiddelet arbeid, og avledet av det fortsatt økonomisk vekst, som omfavnes av de aller fleste partiene.  For Arbeiderpartiet er velferd= arbeid og arbeid= velferd.  Et virkemiddel er både blitt et mål og middel.  For å høyne presisjonsnivået sies de i Arbeiderpartiets stortingsvalgprogram  at «velferd skal sikres gjennom velferdspolitikken».  

En blir ikke så mye klokere. Heller ikke i de andre partiprogrammene er det mye substans som ligger bak bruken av begrepet velferd eller sammensatte ord som velferdssamfunn eller velferdsstat. Da ga tross alt Arbeiderpartiets prinsipprogram av 1949 «Grunnsyn og retningslinjer» mer forståelse. Her ble målet formulert slik: «Alle skal sikres det som er grunnleggende for et menneskes livslykke, arbeid, hvile, mat, bolig, familieliv, utdannelse og åndelig utvikling».

Ordet velferd kommer fra det oldnordiske «vel fara», og betyr noe som «måtte din videre ferd gjennom livet gå godt».  Begrepet viser både til en prosess og en tilstand. Neglisjering av hva en mener med ”godt”, har ført til utvanning av velferdsbegrepet. Derimot har økonomers nyttebegrep fått hegemoni i forståelse av en ønskelig tilstand for individ og samfunn, hva som er i deres interesse. Et godt liv må innebære et moralsk godt liv, men også være et godt liv for andre og for verden i sin alminnelighet. 

Fraværet av et klart syn på hva en legger i ordet velferd, har ført til at valgkampen nok en gang foregår uten at noen av partiene har formulert noen idealer eller mål for det ”gode liv”, eller hva som skal til for å ha et «godt samfunn».   Spørsmålet om hva som er det ”høyeste gode” – et mål i seg selv, har filosofer interessert seg for helt siden antikkens Hellas.  Fra å være av interesse for forskere av lykke, er nå stadig flere internasjonale organisasjoner som FN, WHO og OECD og enkelte land, i gang med å sette seg nye konkrete mål for samfunnsutviklingen som alternativ og supplement til mål om fortsatt økonomisk vekst, nemlig velvære (well-being).

Lykke og velferd kan ikke forstås innenfor rammen av en individualistisk forståelsesmodell.  Det gode samfunn må bygge på hensyn til det globale miljøet og dyrevelferden.   En erkjenner at i avanserte kapitalistiske land er økonomisk vekst et dårlig mål på fremgang: befolkningers lykke og tilfredshet med livet øker ikke lenger i takt med den økonomiske utviklingen. Økt kjøpekraft og mer shopping bidrar heller ikke Norge til høyere livskvalitet for det store flertallet.  Selv om Norge befinner seg på toppen av en rekke internasjonale rangeringer av lands tilstand, er vi bare på 10. plass i forventet levealder, flere land har en lykkeligere og mer tilfreds befolkning og ikke minst et gladere folk. Stadig færre finner mening i vareoverfloden i et «kjøp og kast» samfunn. 

Internasjonalt gjøres det et omfattende arbeid for å utarbeide ett sett av indikatorer som kan være nye målestokker for politikken. Det dreier seg både om indikatorer for det «gode liv» og for «gode samfunn».  Regjeringens perspektivmelding fra januar 2013 nevner for så vidt disse initiativene, men det er ikke tatt noe initiativ for å få i gang offentlige ordskifter om hva som er de viktigste utfordringene for dagens Norge. Noen av de mest lovende indikatorer er OECD’s «Your better Life Index», «The Happy Planet Index»,  og «Genuine Progress Indicator» utarbeidet av Worldwatch Institute.  Slike indikatorer og landrangeringer burde stå mer sentralt i valgkampen. Ikke minst i lys av den truende klimakrisen bør det være maktpåliggende å tenke gjennom hva en sikter til med velferd. I tråd med høyresidens ideologi vil det være paternalistisk å utforme noen idealer for det gode liv. 

Det er opp til hver enkelt av oss hva vi gjør for å oppnå livslykke.  Det er et problematisk utgangspunkt å la valgfrihet være styrende for politikken:
Siden all økning i kjøpekraft og offentlig forbruk skaper utfordringer for miljøet og dyrevelferden, synes det åpenbart at fellesskapet må oppfordres til å prioritere annerledes. Fellesinteresser må settes foran egeninteresser. Vi må bygge sosial velferd. Vi blir nødt til «binde oss selv til masten», men på en annen måte enn å bygge opp et pensjonsfond.  Parolen om å arbeide mer, for å tjene mer for å forbruke mer er rett og slett ikke bærekraftig. Jeg viser i min kommende bok om velferd (Cappelen Damm våren 2014) at av størst betydning for lykken i moderne samfunn er økt fritid og bedre balanse mellom arbeid og familieforpliktelser.   Vårt velferdsbegrep må derfor frikobles den tvangstrøyen arbeidslinjen representerer. Generasjon etter generasjon opplæres til «lært meningsløshet». Under sosialdemokratiet er et humanistisk dannelsesideal blitt erstattet med sosial ingeniørkunst med økt obligatorisk utdanning som svar på arbeidsmarkedets behov.

Arbeidslinjen forblinder venstresiden, slik at den er ute av stand til å utforme visjoner for et alternativt samfunn – som kan begeistre og vinne oppslutning i befolkningen.  Paroler som å holde «hjulene i gang» og «ta Norge framover» eller «trygg styring» er ikke egnet til å vekke begeistring hos andre enn valgkampmedarbeidere og PR-folk.  Si tydelig fra hva dere partifolk mener med velferd og det «gode samfunn», så kan vi snakkes.