Varm og utfordrende julefortelling

FAKTA

Snøsøsteren

Ligger på Netflix

• Regi: Cecilie Mosli
• Skuespillere: Mudit Guptha, Celina Meyer Hovland, Jan Sælid
• Språk: Norsk
• Anbefalt:  Fra 10 år

Snøsøsteren trenger kanskje ikke noen nærmere presentasjon, men likevel: Det begynte som bok (2018), med tekst av Maja Lunde og illustrasjoner av Lisa Aisatos. Boka har fått svært gode anmeldelser, og har skaffet seg en solid plass i barne-, jule- og familielitteraturen. Og egentlig trenger vi ikke alle prefiksene: i litteraturen. Mange har pekt på at fortellingen kan oppfattes som en norsk fortelling som henter viktige elementer fra et litterært Charles Dickens-landskap. Fortellingen finnes også som hørespillserie på NRK.

Når regissør Cecilie Mosli nå presenterer en langfilm basert på boka, utvider hun sannsynligvis fortellingens utbredelse betydelig. Mosli må kanskje kunne betegnes som en multikunstner. Hun er utdannet skuespiller, men har også regissert både film og for TV. I denne sammenhengen er kanskje nyinnspillingen av Tre nøtter til Askepott (2021) spesielt relevant å legge merke til.

Vi blir kjent med Julian, som bor sammen med foreldrene og lillesøster Augusta. Det er bare noen dager til jul, og alle er i gang med forberedelsene. Bortsett fra familien til Julian. De sørger dypt og er bare triste fordi storesøster Juni nylig døde. Det er ikke spor av jul i deres hus. Julian er like lei seg, men forstår ikke helt den massive sorgprosessen de lever midt inne i.

En dag treffer Julian jevngamle Hedvig, og de blir venner. Hun er som regel sprudlende blid, og det smitter etter hvert over på Julian. De gjør mye hyggelig og morsomt sammen. Ikke minst er de hjemme hos Hedvig, i den overdådig julepyntede Villa Kvisten.

Men så skal det vise seg at noe ikke er helt som Julian trodde. En tilsynelatende skummel mann med langt, grått hår og skjegg dukker opp. Og det er noe rart med det Hedvig forteller. Dessuten vil hun ikke fortelle så mye om seg selv. Julian begynner å undersøke. Resten av fortellingen må enten oppleves i filmen, eller i boks form.

Her blir det både spenning og rørende hendelser. Ulike tidsplan blandes sammen på en spennende måte. Og fortellingen er i grunnen modig når den kobler dødsfall og jul. Eller kanskje ikke? Kanskje er det bare flott at vi utfordres på julas entydige kosefaktor. Jo, det er der konklusjonen må ligge.

Mosli har skapt en film som visuelt legger seg tett opp til Aisatos illustrasjoner i boka. Det kler den godt.

I filmens første del er alle julefortelling-klisjeene på plass: den snødekte småbyen der alle ser ut til å glede seg til jul, noen som ikke gleder seg til jul, julemarkeder og julelys og så videre og så videre. Det er like før det blir for mye (denne anmelder begynte iallfall å kjenne på en uro), men Mosli tar det ned akkurat i tide. Dermed fungerer klisjeene som den intenderte bakgrunnen for fortellingens dypere og mørkere klangbunn. For det er nemlig denne klangbunnen som er selve fortellingen. Og det er her vi får fortellingen bak bokas/filmens tittel.

Mudit Gupta som Julian, Celina Meyer Hovland som Hedvig og Jan Sælid som mannen, er alle tre gode valg for sine roller. De to barna har fått krevende roller der de skal vise fram et spekter av følelser som utvikler seg gjennom filmen. Gupta går fra trist og innesluttet til mer glad og dernest til en moden besluttsomhet som også rommer både sorg og glede. Hovland begynner med et svært humørfylt uttrykk til å gestalte noe langt dypere og mørkere.

Og så var det slutten da. Den må man selv oppsøke ved å se filmen. Men den som ikke feller en tåre da....vel, jeg sier ikke mer.