Film Jan Storø
Vakkert drama om utenforskap
Filmen Rose er en slags feelgood-film med et alvorlig tema.
Selv etter at vi for tre-fire tiår siden besluttet at flest mulig skal bo i det åpne samfunnet som en av oss, lever noen mennesker liv som ikke er så synlige. Inger er et slikt menneske. Institusjonalisert fordi hun er schizofren. En kvinne som finner trygghet i den skjermede tilværelsen.
I Rose bringes hun ut i verden. Frivillig, men engstelig.
Det hele starter på institusjonen der Inger er lagt inn, der hun bor fast. Søsteren Ellen og hennes mann Vagn kommer for å hente henne. De skal på tur med en chartret buss til Paris. Reisefølget er på 15-20 personer. De aller fleste kjenner ikke hverandre.
Raskt forstår de andre passasjerene at Inger er syk. Hun forteller det selv, over bussens høyttaleranlegg. De ser det også i flere småbisarre opptrinn. Dessuten sier hun mye som utfordrer medpassasjerene, som «Jeg vil kvele deg».
Særlig er en skoleinspektør i 60-åra opprørt over medpassasjeren som virker uforutsigbar og oppfører seg rart. Hans sønn, trettenåringen Christian, fatter imidlertid interesse for kvinnen han oppfatter som en underlig voksen. Det skal føre til en rekke minneverdige sitasjoner i Paris. Ikke minst fordi han på det nysgjerrige barnets vis spør henne ut om hennes sykdom. Og Inger forteller, mer fargerikt enn mange voksne ville gjort.
Regissør Niels Arden Oplev har basert sitt manus på sin egen søsters liv. Men filmen er ikke et portrett av henne.
Rose er en film som behandler et høyst alvorlig tema. Det gjør den på en måte som er både usentimental, engasjerende og morsom. Inger utfordrer alle rundt seg. Men det skal også vise seg at hun har noen ferdigheter ingen regnet med. Og nettopp ved å bruke dem snur hun effektivt på sosiale forventninger.
Det vi legger aller mest merke til er noen spesielt gode skuespillerprestasjoner. Og her er veteranen Sofie Gråbøl i en egen klasse. Hennes framstilling av Inger er så finstemt at vi ikke et øyeblikk er i tvil om den.
Allerede i første replikk hører vi en «grå» stemme og ser det nesten uttrykksløse blikket til et menneske som bruker tonnevis av krefter for å komme seg gjennom utfordrende dager. Dette er helstøpt, det er bra, det er gripende.
Rose er en film som behandler et tema som er høyst alvorlig, og det gjør den på en måte som er både usentimental, engasjerende og morsom
Jan Storø
Søren Malling som skoleinspektøren er også svært god. Og det kan man i grunnen si om alle de andre også.
Den andre viktige kvaliteten i Rose ligger i manuset. Det balanserer hele tiden godt mellom et til tider utfordrende drama og forløsende komikk. Dessuten byr det på stadige nye vendinger i en historie som vi ikke kjenner før det siste bildet toner ut. Den vanskelige forbindelsen mellom den psykisk syke med utfordrende atferd og den tilknappede og fordomsfulle skoleinspektøren gir i seg selv en fullblods fortelling om negativ sosial kontroll og utstøtelse.
Her har Arden Oplev skrevet inn en illustrasjon på hvordan vi som samfunn håndterer den marginale. De to karakterene Inger og skoleinspektøren personifiserer to motsetninger det er interessant å følge.
De pårørende får også sitt i denne fortellingen. Ingers søster og hennes mann gjør sitt beste. Det ender noen ganger i fortvilelse. Men de gir heldigvis ikke opp.
I løpet av filmen introduseres smått om senn et kjærlighetsdrama. Det skal ikke framfortelles her. Bare nevnes. Slik at den som velger å se filmen kan innta det i alle sine avskygninger.
Rose er en slags feelgood-film med et alvorlig tema. Det understrekes av Jacques Brels klassiske sang «Ne me quitte pas», som får en spesiell plass i fortellingen. Opplev gir oss både gåte og svar. Det gjør han med sikker hånd og bred folkelig apell.
Nyeste artikler
Forskaren vaks opp i Israel. No veit han ikkje om han vil reisa tilbake
Nordisk Østforum legger ned. Forskere vil ikke lenger skrive skandinavisk
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut