... i dag, nei i dag, gjer eg ikkje det slag...

Denne kronikken har vi utsatt lenge, og vi er ikke alene. De fleste studenter har det på samme måte. Er det slik at vi jobber best under press, eller er vanemessig utsettelse et onde som bør tas opp ved roten?

<<I morgon, i morgon, men ikkje i dag...» sang Stanley Jacobsen på DaCapo i 1992. En sang som handler om vanemessig utsettelse av dagliglivets gjøremål. Et fenomen som kalles prokrastinering på fagspråket. Prokrastinering defineres som «en villet og unødvendig utsettelse av en planlagt oppgave, på tross av de negative konsekvensene denne utsettelsen vil kunne ha». For å kunne prokrastinere må det være et rom for frihet og selvbestemmelse (såkalt autonomi). 

Som utdannet psykolog, var det en stor overgang for førsteforfatter Jonas å skulle begynne som lærer på sykepleierutdanningen ved det som tidligere var Høgskolen i Nord-Trøndelag. I et kull på godt over 100 studenter ble det delt inn i fire klasser, for å sikre at studentene kom seg gjennom det første året. Utdanningen opererte med fraværslister i alle undervisningstimer, og hver enkelt student ble fulgt opp av en dedikert klasselærer.

Dette sto i sterk kontrast til den studenttilværelsen Jonas ble møtt med på grunnfag, hvor en gjerne kunne bruke mange dager på helt andre aktiviteter enn skole. Etter fusjonen til Nord universitet er imidlertid flere av fraværslistene nå tatt bort, men klasselærerressursen er der fortsatt. 

For mange vil overgangen fra det å være hjemmeboende skoleelev til borteboende student være et av de første møtene med stor frihet og autonomi. På relativt kort tid blir rammer og krav byttet ut med rom og valgfrihet. Mange universitetsstudier har løse krav til oppmøte, og få krav til innleveringer underveis i semesteret. Dette gjør studietilværelsen til en yndet arena for utsettelse.

Så mange som 89 prosent av studenter prokrastinerer mer enn én time hver dag. Mer nøkterne analyser viser at forekomsten ligger på rundt 50 prosent. Studier har vist at dette kan ha både akademiske og helsemessige konsekvenser. 

Det er ikke uvanlig å dele opp prokrastinering i to undergrupper. En gruppe er de «aktive utsetterne», som hevder de jobber best under press. Man tenker at denne gruppen trenger en opplevelse av et «rush» når man først skal gjennomføre en oppgave. Dette «rushet» får man ikke før man venter til tett oppunder fristen for at oppgaven skal gjennomføres. Denne formen for bruk av utsettelse har også, selv i nyere tid, blitt hevdet å kunne være en hensiktsmessig strategi, og å ha en positiv effekt på akademiske resultater. 

Imidlertid viser en gjennomgang av 33 studier, med i alt 38.529 deltakere, at utsettelse i hovedsak har negativ sammenheng med skoleprestasjon. Forfatterne av studien tok også til orde for at en ikke bør mikse sammen «aktiv utsettelse» og øvrige former for vanemessig utsettelse, da bruken av førstnevnte muligens kan bidra til en feilaktig antakelse om at utsettelse er et gode.

Men om det da ikke er slik at man jobber best under press, og utsettelse er noe man burde unngå, hvordan tar man så et oppgjør med prokrastinering? 

Forskning viser at du kan ha nytte av å gjøre tre ting: 

•  Lær om prokrastinering. Det har vist seg å bidra til bedre selvregulering
• Lær deg å håndtere de negative tankene og følelsene forbundet med utsettelsesadferd. Blant annet viste en studie at nettbasert opplæring i teknikker fra kognitiv adferdsterapi senket selvopplevde vansker med utsettelse. 
• Lær deg å planlegge tiden og organisere hverdagen bedre. Flere studier viser positive effekter av dette og mange tiltak handler om å sette strenge rammer for hva man kan og ikke kan gjøre. Blant annet viste en studie at studenter som satte selvvalgte frister for innleveringer gjorde det bedre enn dem som bare hadde en frist mot slutten av semesteret. 

Nylig ble det gjennomført en stor studie i Tromsø, hvor 219 førsteårsstudenter på psykologi fikk muligheten til å delta på kurs rettet mot prokrastinering. Kurset besto nettopp av de tre elementene over og kunne vise til lovende resultater, med reduksjon av prokrastinering hos dem som var mest utsatt. 

Konklusjonen fra samme studie er også interessant. Framfor bare å oppfordre til å innføre slike kurs ved alle universitet, foreslås det også å se på de rammene man har i universitetet som bidrar til at nesten alle studenter sliter med prokrastinering, med referanse til andre land hvor man har innført statlige tiltak for å redusere dette. 

Når man ser på denne trenden er det kanskje ikke så dumt med den ordningen Jonas ble så overrasket av etter å ha begynt som lærer ved Nord. Gjennom å ha en fraværsgrense, regelmessige innleveringer og en klasselærer som følger hver enkelt student kan kanskje dette være de rammene en trenger i overgangen fra ungdomsliv til voksenliv?

(Kronikken er først publisert i Avisa Nordland).