Film jan storø
Urovekkende personportrett av Donald Trump
The Apprentice beskriver den amerikanske forretningsmannen Donald Trumps virksomhet i perioden han bygget seg opp til de store høydene, på 1970- og 1980-tallet.
Politikeren Trump var ikke «påtenkt» ennå, selv om filmen forståelig nok viser flere hint om det som skulle skje senere.
I begynnelsen av denne perioden var det Donalds far, Fred Trump, som var kjent i New York. Etter hvert svingte Donald seg altså opp som businessmann.
Filmen utmerker seg ikke som filmkunst betraktet. Regissør Ali Abassi — som står bak sterke filmer som Grensen (2018) og Holy Spider (2022), velger å fortelle på en relativt ordinær og kronologisk måte.
Men — så får vi et blikk på hvordan hovedpersonen utvikler seg gjennom de årene vi følger ham. Det er nettopp dette, tilbudet om å følge denne bestemte hovedpersonen, i det som gjerne kalles formende år, som er den beste begrunnelsen for den som velger å se filmen. Med en smule uærbødighet på lasset kunne vi si at fiksjonsfilmens dokumentariske tilsnitt gir den påfyll av energi.
Den viktigste kvaliteten i The Apprentice er med andre ord portrettet av personen Donald Trump. Han beskrives som en forretningsmann som beveger seg fra å holde på med husleieinnkreving i en av farens boligblokker ved å banke på dørene til fattigfolk, til å bli en svært suksessfull forretningsmann.
En enda mer interessant utvikling finner vi på det personlige planet. Den unge Trump (Sebastian Stan) er en slags blanding av beskjeden, men tross alt sjarmerende mann i de innledende delene av filmen. Faren behandler Donald og broren brutalt, og de er begge dominert av den rå forretningsmannen.
Etter hvert utvikler Donald seg i en retning der hans nyvunne suksess og makt viser seg i en selvforherligende og like rå personlighet som ikke har annet fore enn å pleie seg og sitt.
På samme tid er det en annen side ved mannen som blir tydeliggjort: Hans manglende evne til å gå inn i nære relasjoner til andre. Annerledes kan vi knapt tolke måten hans ekteskap med sin første kone, Ivana (Maria Bakalova), utvikler seg.
Filmens påstand om den emosjonelt avstumpede mannen som i løpet av få år øker sin makt og befester en posisjon som den som «får til ting», er interessant når vi ser den Trump som eksisterer i dag, rundt 40 år senere.
Sebastian Stan gjør en utmerket tolkning av denne reisen. Hans mimikk, stemmebruk, kroppsspråk og blikk er nøysomt innstudert og endrer seg dessuten gjennom filmen på en slik måte at vi tror på fortellingen han gir oss.
Interessant er det også å følge Trumps samarbeid og vennskap med den fullstendig empatiløse advokaten og fikseren Roy Cohn (Jeremy Strong). Strong gjør også en sterk fortolkning av mannen han gestalter.
Filmens viktigste «ressurs» er det urovekkende personportrettet av Donald Trump
Jan Storø
Det er Cohn som lærer opp Trump til å bli nærmest grensesprengende hensynsløs. Han legger ifølge filmen grunnlaget for at Trumps narsissistiske impulser blir styrende for hans moral. Det er av Cohn han lærer å bruke skitne forretningsmetoder og det som blir hans tre leveregler: angrip-angrip-angrip, nekt når du blir anklaget, påstå alltid at du har vunnet.
Filmens 1970-talls estetikk i klær, frisyrer og scenografi fungerer godt og framstår som troverdig. Samtidig minner den oss på at hovedpersonen har vært fremst på scenekanten i det amerikanske samfunnet ganske lenge. Vi får dessuten se bilder av datidens fattigste befolkning i New York koblet med den luksus Trump etter hvert omga seg med.
Filmens viktigste «ressurs», det urovekkende personportrettet av Donald Trump, viser at i den forretningsverdenen som beskrives, er alt mulig for den som velger råskap som sin viktigste metode. Den delen av filmpublikummet som gjerne vil se dette, vil få rikelig igjen. Det er også interessant å se hvor mye av den Trump vi kjenner i dag, som ble skapt i disse årene.
Samtidig finner jeg bare tre scener som beveger meg emosjonelt. Det er lite. Og her ligger noe av filmens problem. Den beveger seg akkurat litt for mye i et ytre univers, og makter ikke fordype fortellingen godt nok. Abassi ser ut til å ha vært mer opptatt av å «vise fram» enn å «undersøke».
Joda, det er absolutt interessante momenter her. I en ellers relativt ordinær film.
Nyeste artikler
Forskaren vaks opp i Israel. No veit han ikkje om han vil reisa tilbake
Nordisk Østforum legger ned. Forskere vil ikke lenger skrive skandinavisk
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut