Upolert om ungdoms­vennskap

FAKTA

12 bragder

• Premiere: 02.12.2022
• Skuespillere: Gorgees Khoshaba, John Hanna, Gustav Tieleman, Elias Majdalany, Ali Ridha Hussein, Geggi Barkho, Dani Barkho, Rudi Abraham, Özlem Göghan
• Sjanger: Drama
• Regi: Izer Aliu
• Nasjonalitet: Norge / Sverige
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: svensk

I ungdomsforskningen er vennskap ett av de sentrale temaene. Ungdata-undersøkelsene er blant de mest sentrale kunnskapskildene på dette området. I rapporten Ungdata 2022 kan vi lese: «Ungdomstiden beskrives gjerne som en fase av livet der jevnaldrende framstår som spesielt viktige, og der det å stå utenfor det sosiale fellesskapet oppleves som særlig sårt».

Filmhistorien er full av filmer ungdomsvennskap. Mange av dem handler først og fremst om gutter. Ofte i gjenger. Vennskapene er både tette og skjøre på en gang. De avhenger gjerne av at gjengmedlemmene utfører visse handlinger som bryter med samfunnsnormene. Handlingene innebærer som regel voldsbruk eller risiko, gjerne begge deler. Den som feiger ut risikerer å bli utstøtt. Det er viktig å være minst litt tøffere enn de andre, helst å gå litt lenger.

Som regel er gjengene kontrollert av en leder, en ekkel fyr uten grenser. Han har all makt i gjengen, og får de peneste jentene. Klisjeene florerer i denne typen fortellinger. Samtidig er de blant de mest populære filmfortellingene.

Vi så det i Rebel without a cause / Rotløs ungdom (Nicholas Ray, 1955), og vi så det i A Clockwork Orange (Stanley Kubrick, 1971) og i Mathieu Kassovitzs Hatet (1995). Michael Haneke har undersøkt noen av disse temaene i Funny Games (1997), og det samme har Ruben Østlund gjort i Play (2011). I noen slike filmer er det gjengens indre liv som er temaet, i andre dreier fortellingen seg om ungdommene - som mer eller mindre selvvalgt marginale i storsamfunnet.

Det er i denne tradisjonen den norsk-makedonske regissøren Izer Aliu skriver seg inn med sin siste film, 12 bragder. Han har tidligere imponert med spillefilmdebuten Fluefangeren (2017).

12 bragder handler om en gjeng unge gutter i Ryd, utenfor Skövde – noen mil øst for Gøteborg. Gjengen er sammen for å ha det gøy. De finner noen ganger på uskyldige ting, andre ganger tøyer de grensene for det lovlige. Slåssing er en av hovedaktivitetene – mot andre gjenger. Alle har innvandrerbakgrunn, og vi aner at det er en av grunnene til at de har funnet sammen. De er både svensker og på kant med det svenske.

Gjengens ubestridte leder er Salle (John Hanna). Han er tøff og får stort sett viljen sin, og det vet han. Derfor behandler han de andre som sine undersåtter. I motsatt ende av kulhets-skalaen befinner Fouad/Food (Gorgees Khoshaba) seg. Han kommer i skikkelig trøbbel når Salle blir overfalt og han selv blir redd og løper derfra. Man lar ikke sin kamerat i stikken, og straffen blir hard; utestenging fra gjengen.

Senere får han tilbud om å bli tatt inn igjen mot å utføre 12 bradger — et tilbud inspirert av Hercules-myten, som guttene lærer om på skolen i denne perioden.

Voksensamfunnet er nesten fraværende, bortsett fra foreldrene til Fouad som innimellom forsøker seg på noen relativt tafatte intervensjoner i sønnens liv. Den eldre søsteren har mer initiativ i sin tilnærming.

Aliu viser en kreativ lekenhet i filmen som er befriende og interessant. Handlingen er i og for seg kronologisk, men han gir oss også innspill på at situasjoner kan oppfattes annerledes og at årsakene til begivenheter kan være noen andre enn dem vi først så for oss.

Regissøren er ikke redd for å bruke klisjeene. Her blir de ikke plagsomme knagger fortellingen «må» innom for å oppfylle rigide forventninger, men heller et bakteppe for visuell lek og morsom historiefortelling. Dette er film. Det viser Aliu oss til fulle. Han bruker flittig fra mediets verktøykasse og resultatet er en fortelling som bare kan fortelles på film. Resultatet blir en fortelling som vi på den ene siden oppfatter som en konstruert fortelling, men som på den annen side framstår som upolert og ekte.

Skuespillerne i 12 bragder er amatører, og dessuten venner i det virkelige liv. De er med på den kreative leken uten å bli private. De to nevnte hovedpersonene gir oss flotte portretter som bidrar til å gjøre filmen rik.

Filmen handler på ett plan om å bli ydmyket og la seg ydmyke. Fouad låses lenge fast i en posisjon med slike kjennetegn. Hvordan han håndterer det skal ikke avsløres her. Ikke annet enn at han havner i to helt ulike situasjoner som hver på sin måte bidrar til en utvikling av hendelsene, og antagelig en utvikling han ikke så for seg.

Tilbake til forskningen. I den andre av de ferske Ungdata-rapportene – Ungdata junior 2022 - kan vi lese at «Et godt vennskap kan være som et sosialt immunforsvar som øker robustheten overfor ulike utfordringer i oppveksten». Det kan være en setning å ha med seg inn i kinosalen. Gjelder den også i Ryd?

12 bragder en film som kan tolkes i ulike retninger. Som en vennskapsfortelling, som en kommentar til et samfunn eller som en historie om maskulint overmot. Men kanskje forsvarer den sin plass ved kun å få være fortelling, uten at vi leter etter moral – iallfall en enhetlig moral. Gode fortellinger har gjerne nettopp dette felles.