Universitets­toppene har sett inn i framtida. Her er visjonen deres for de neste ti årene

Brussel (Khrono): Klimakrise. Pandemi. Digitalisering. Stengte campuser. Akademisk frihet under press. Økt sosial ulikhet.

Hvordan skal universitetene manøvrere i dette politiske landskapet?

Europeiske universitetsledere har rettet inn siktet mot 2030 og meislet ut en felles «visjon» for de neste ti årene, med et knippe mer eller mindre konkrete strategiske mål og prioriteringer.

Visjonen har fått navnet «Universities without walls». Så hva betyr det?

— Det betyr at universitetene skal være integrert i de samfunnene de befinner seg i.

Det sier seniorrådgiver Thomas Jørgensen i European University Association (EUA) til Khrono. Han beskriver hvordan de vil at universitetene skal være åpne mot resten av samfunnet, med noen kjerneverdier som akademisk frihet, vitenskapelig metode, respekt for fakta og autonomi som bunnplanke.

Jørgensen er en av forfatterne bak en rapport basert på innspill fra 100 eksperter fra universitetssektoren i Europa, samt 33 nasjonale rektorkonferanser, deriblant Universitets- og høgskolerådet, som også har satt sitt godkjentstempel på resultatet.

Så hva vil de?

Mener demokrati står under press

Demokrati og politiske systemer er i varierende grad under press i alle europeiske land, slår de fast i rapporten og peker på «en radikalisering av deler av samfunnet som stiller spørsmål ved demokratiske verdier, inkludert ytringsfrihet». Dette mener de også truer akademisk frihet og universitetenes autonomi.

Så la oss starte der.

— Demokratiet er under press, også som pluralistisk samfunn, sier Jørgensen og fortsetter:

— Universitetet skal være en selvstendig del av samfunnet, som agerer fritt og ikke er kontrollert av staten og regjeringen, makthaverne. Det er ikke et instrument for politikerne, men del av et pluralistisk samfunn.

Dette står under press, legger han til.

— Så har vi en annen side som ikke handler om statskontroll, men om et voldsomt press på den offentlige debatten, der respekt for fakta og det gode argumentet kommer i skyggen av fake news og konspirasjonsteorier. Folk deler seg inn i ulike leire, i stedet for å se på hva som er fakta, hvem som har det beste argumentet, sier Jørgensen.

Vil aktivt inn i den offentlige debatten

De mener også vi ser en forvitring av den offentlige debatten, der «spredning av falsk informasjon, fabrikkerte beviser og 'alternativ sannhet' undergraver verdien av beviser og vitenskapens rolle». Universitetene må finne effektive måter å motvirke dette på, mener de.

— Det er en stor oppgave å få offentligheten tilbake på et spor der man ikke sitter i hver sin leir og finner opp egne fakta, men kan diskutere ut fra et mer vitenskapelig grunnlag. Her er pandemien et godt eksempel, sier Jørgensen.

— Men hva betyr det at universitetene skal ha en slik rolle? Peker dere på universitetsledelsen, eller er det fagfolkene som skal gå mer aktivt inn i den offentlige debatten?

— De spiller to forskjellige roller. Fagfolkene, ekspertene, er viktige i de store debattene, men universitetsledelsen må gi dem støtte. Er det for eksempel noen som trenger trening i å snakke med mediene? Trenger vi kommunikasjonsmedarbeidere? Ledelsen må støtte ekspertene og samtidig profilere universitetet som en troverdig institusjon i den offentlige debatten.

— I universitetets egeninteresse

De mener videre at universitetene vil spille «en viktig rolle i å møte sosiale forskjeller som er blitt forverret under pandemien og den påfølgende økonomiske krisen». Det mener de vil være avgjørende når europeiske land skal reise seg etter pandemien.

Selv skal universitetene blant annet legge til rette for «en mer mangfoldig studentpopulasjon», heter det.

Les også

En av fem siteringer går til en liten akademisk elite... og andelen har bare økt

— Sosial rettferdighet er i seg selv et mål. Universitetene er selvsagt ikke det eneste saliggjørende, den eneste veien til et godt liv, men folk må kunne velge det om de selv ønsker det. Det skal ikke være noen sosiale, kulturelle eller økonomiske barrierer for å komme inn på et universitet. Folk må ha tilgang på en datamaskin så de kan følge undervisningen. Er det godt nok internett der de bor? Har de et stille rom der de bor, hvor de kan studere?

Sosial rettferdighet er ikke bare et mål i seg selv, det er også i universitetenes egeninteresse, slår han fast.

— For å sikre det høye nivået på universitetene må vi mobilisere alt det talentet vi kan mobilisere, vi har ikke råd til å si at vi ikke kan gi støtte til noen med en annen kulturell bakgrunn om vedkommende ikke føler seg hjemme på universitetet. Det samme gjelder folk med ulike seksuelle preferanser. Det store er selvsagt kvinnene, vi har problemer med å få kvinner inn i en akademisk karriere, det betyr tap av talenter. Vi har ikke råd til at kvinnelige forskere faller fra fordi det ikke er nok fleksibilitet når de får barn, eller fordi forskningsmiljøene er noen manneklubber.

Det trengs målrettede strategier for mangfold, sier han og legger til at mange universiteter er relativt gode til det.

— Du kan ikke ta utgangspunkt i at alle kommer fra den samme middelklassebakgrunnen, med de samme kulturelle referansene, sier han og peker på både undervisningen og rekrutteringen av for eksempel professorer.

— Alle skal ikke gjøre alt

I rapporten pekes det ut tre nøkkelområder de vil prioritere:

• Reform av akademiske karrierer.
• Fremming av tverrfaglighet.
• Styrking av sivilt engasjement.

Når det gjelder det første punktet heter det blant annet at en skal gjøre akademiske karrierer mindre usikre og mer attraktive som livsvalg.

— Hva betyr dette? Skal universitetene ta felles grep for flere faste ansettelser?

— I hvert fall mer perspektiv, sier Jørgensen og fortsetter:

— Tar du doktorgrad er det en inngang til en rekke jobber utenfor akademia. Men når du kommer opp på postdoknivå kan du ikke ha folk i prosjektstillinger i ti-femten år før de har utsikt til noe som helst.

Igjen handler det om både rettferdighet og universitetenes egeninteresse, sier han.

— Hvorfor skal talenter sitte i prosjektstillinger i femten år i konstant stress før de kan bli fast ansatt som professor, om de kan få seg en god jobb utenfor akademia?

Jørgensen lar spørsmålet henge mens han peker på at universitetene trenger folk i ulike roller.

— Det duger ikke å bare bli bedømt på vitenskapelig produksjon, det er også viktig hvordan du underviser og hvordan du jobber sammen med partnere. Alle skal ikke gjøre alt. Det skal være ok å si at du vil forske uten å arbeide med privat sektor, men du skal også kunne si at du ikke er så opptatt av spesialiserte artikler som gir publiseringspoeng, men vil arbeide med en lokal virksomhet for bedre rensing av kloakken. Du ødelegger ikke karrieren din fordi du har jobbet med dette, uten at det er kommet en artikkel i Nature ut av det.

Oppgjør med tellekanter og storforlag?

I samme bolk slås det fast at det trengs et bredere sett med evalueringer av akademiske karrierer, ut over bibliometriske indikatorer.

— Er det et oppgjør med tellekanter?

— Den fullstendige kvantifiseringen av forskningsresultater har ikke noe særlig å gjøre med vitenskapelig kvalitet, svarer Jørgensen.

Han legger til at det dessuten ikke er veldig attraktivt å bruke tida på å dele opp forskningen i artikler som gir høyest mulig publiseringspoeng og ser bra ut på CV'en, mens det kanskje ikke er den artikkelen du helst skulle ha skrevet. Jørgensen viser til egne erfaringer som forsker.

— Folk blir ikke forskere for å sitte der og velge publikasjoner etter hva som gir mest poeng. Man vil jo gjerne gjøre noe genialt som har mening i seg selv. Så det er klart, vi skal bort fra kvantifiseringen. Forskere spesielt tidlig i karrieren skal dessuten ikke være redde for å bruke open access av frykt for å mangle noen poenger og ikke komme videre i karrieren.

— Når vi først snakker om publisering. Dere skriver også at universitetene vil støtte et mangfoldig ikke-kommersielt publiseringssystem ved å fremme og støtte ikke-kommersielle og mindre publiseringssystemer. Går dere i kamp mot store forlag som Elsevier og Springer Nature?

— Det har vi alltid gjort, sier Jørgensen og ler før han fortsetter:

— Nei, vi skal ikke kamp mot dem. Men vi har noen veldig store og dyre monopoler som utsetter universitetene for svært store utgifter og lever på nettopp dette bibliometriske systemet, det er ingen som synes dette er et godt system. Det er ingen gode argumenter for at du skal ha to-tre store konserner som sitter på vitenskapelige resultater, det er ingen som synes det er en god ide.

Vil utvikle det fysiske universitetsrommet

For å lykkes med visjonen heter det blant annet at det trengs tilstrekkelig finansiering.

Covid-19 er selvsagt også et bakteppe når universitetssektoren ser inn i framtida. I rapporten pekes det på hvordan pandemien har akselerert endringer for universitetene, som overgangen til digital undervisning. Det heter også at den nysjerrighetsdrevne grunnforskningen la grunnlaget for et raskt svar på pandemien og at denne må sikres.

Hva angår økonomien heter det blant annet at det vil bli avgjørende med ekstra investeringer i infrastruktur for å møte utfordringene de neste ti årene. Dette omfatter både fysisk og digital infrastruktur, heter det.

— Vi håper jo at de ulike regjeringene ser at det er en mulighet her til å virkelig modernisere universitetene, sier Jørgensen og fortsetter:

— I pandemien har vi lært at selv om vi kan mye digitalt er det mye vi ikke kan. Det er også en gjenoppdagelse av hva det er vi bruker det fysiske rommet til, hvilken funksjon det har. Det handler om å bli konfrontert, ha dialoger, overraskende og uplanlagte samtaler. En stor del av den gamle universitetsstrukturen er fokusert på at det er det fysiske universitetet kunnskapen kommer fra, men kunnskapen er blitt avlokalisert. Om du vil høre et foredrag behøver du ikke å være til stede fysisk, om du vil lese en bok må du ikke dra til biblioteket, du kan også få den på nett. Men den fysiske samtalen, det uplanlagte møtet, det møtet som overrasker deg som student eller ansatt, det trenger du det fysiske rommet til.

Jørgensen legger til at en med ubegrensede midler kunne se for seg at det ble investert i å få på plass fysiske omgivelser med denne funksjonen på universitetene.

Les også

Forskere opplever å ha mindre innflytelse på jobben og et mer autoritært arbeids­liv