Hva er egentlig en høgskole?

Kritikken av universitetsplanene til HiOA og andre høgskoler har vært synlig de siste ukene. Khrono skriver blant annet «Bred front mot universitet» fra blant annet tungvekterne LO-leder Gerd Kristiansen, NHO-leder Kristin Skogen Lund og sjefredaktør Amund Djuve i Dagens Næringsliv.

Man kan få inntrykk av at det hersker mye uvitenhet og mange myter om høgskolene, høgskolenes aktiviteter, forskjellen på en høgskole og et universitet og reelle konsekvenser av universitetssatsingen.

Det var derfor forfriskende å få et annet og mer saklig eksternt blikk på hva en høgskole er fra Norges forskningsråd i form av Forskningsrådets høringsnotat for ny Policy for høgskolene. Notatet beskriver hvordan forskningsrådet skal arbeide mot høgskolene. Høringsnotatet består av selve policyen og et grunnlagsdokument.

Forskningsrådet slår fast at «universiteter og høgskoler har blitt mer like», at de etter felles lov for UH-sektoren av 2005 er «institusjonene i prinsippet likestilt», at «det ikke er hensiktsmessig å snakke om høgskolene som en ensartet kategori, klart forskjellig fra universitetene» og at «Skillet mellom høgskoler og universitet begynner i økende grad å bli problematisk».

Videre, «behovet for å styrke FoU-innsatsen er stor – enn hvilken institusjonstype». Høgskolene må forske fordi «UH-loven fastslår at all undervisning skal være forskningsbasert», at utdanningene er i «omstilling fra hovedsakelig erfaringsbasert til mer FoU-baserte» og at «høgskolene har et samfunnsoppdrag knyttet til samfunnsutvikling som ikke ivaretas andre steder».

Høgskolene er svært effektive. FoU ved høgskolene utgjør totalt 8,5 prosent av det nasjonale FoU-budsjettet samtidig som at andelen publikasjonspoeng utgjør hele 12,5 prosent  – dvs. mye FoU per krone. Forskningsrådet slår fast at «Mange høgskoler har utviklet spissmiljøer som konkurrerer på høyt nivå internasjonalt». HiOA er bla trukket frem som et eksempel på en institusjon med flere EU-finansierte prosjekter. Videre sier rapporten at «Forskningen som skjer ved høgskoler og universiteter er derfor like viktig». Rapporten forklarer den gode utviklingen ved høgskolene med satsningen på Strategiske Høgskoleprosjekter (SHP). SHP har helt klart hatt en positiv effekt, men jeg tror denne SHP-effekten er noe overdrevet. Styrket FoU ved høgskolene handler først og fremst om økt rekruttering av fagpersoner med forskningskompetanse, etablering av master og ph.d.-programmer og økt FoU-aktivitet i fagmiljøene.

Forskningsrådet erkjenner også at «noe Forskningsrådet må være særlig oppmerksom på, er at evalueringssystemer for FoU gjerne har en tendens til å favorisere tradisjonell akademisk forskning.». Dette resonerer godt i lys av HiOA-debatten om tellekantsystemet. Samtidig må høgskolene i lys av EU-satsningen i form av Horizon 2020 holde «holde høy internasjonal kvalitet etter internasjonale mål».

Hva så med selve policyen? Jeg tror det er mye bra her. Jeg er glad for å se at Forskningsrådet har tatt rektoratets innspill om at forskningsrådet skal «sikre representasjon fra høgskolene i relevante programstyrer og komiteer» på alvor. Jeg savner et punkt der forskningsrådet tar konsekvensene av at «institusjonene i prinsippet er likestilt» med et eget punkt om institusjonsdiskriminering. Her tenker jeg spesielt den negative symboleffekten ved for eksempel arrangementer hvor vi ofte opplever at universitetene kommer først og høgskolene sist.

HiOA har frist til 16. desember med å komme med innspill. Deretter, la oss håpe at «Policy for høgskolene» faktisk blir benyttet av forskningsrådet og ikke blir liggende i Arvid Halléns skrivebordskuff.

(Artikkelen er første gang publisert i rektoratets blogg på hioa.no)