null Foto: Skjalg Bøhmer Vold
null Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Drømmen om universitet

Flere statlige høyskoler har ambisjoner om å bli universiteter.

Publisert Oppdatert

Denne artikkelen er mer enn et år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Høyskolene i Bodø, Agder og Stavanger er allerede blitt det. De fleste av dagens høyskoler satser nå store ressurser på framtidig universitetsstatus. Til tross for at den nye regjeringen er skeptisk til å opprette flere universiteter, synes dette i liten grad å ha hatt virkning på satsingsiveren. Om man bruker landets største høyskole, Høgskolen i Oslo og Akershus, som eksempel, vil man se at høyskolens virksomhet i minst like stor grad som tidligere rettes inn mot universitetssatsing. Ut fra viktige samfunnsinteresser bør folkevalgte i langt sterkere grad forholde seg til dette.

Universitetssatsingen begrunnes ofte ut fra ønske om større faglig og institusjonell frihet og fleksibilitet, som middel for å sikre god kvalitet. Ønske om høyere status anses som en gevinst, ikke bare for studenter, men også for ansatte. Man har også brukt konkurranseforhold som avgjørende argument: Universitetsstatus vil i større grad trekke til seg studenter, hevdes det.

Det siste argumentet kan verken bevises eller avvises. Men det er liten grunn til å tro at studenter eller arbeidsgivere i særlig grad vil være opptatt av om utdanningen er gjennomført ved et universitet eller ved en høyskole. Det er neppe slik at for eksempel Høgskolen i Oslo og Akershus har mistet mange søkere fordi disse heller har ønsket å studere ved Universitetet i Nordland eller Agder. Faglig renommé og beliggenhet sammen med andre forhold teller nok langt mer enn tillagt status.

Argumentet om at man vil sikre bedre kvalitet, er høyst tvilsomt. Det finnes ikke forskning som på noen måte godtgjør at sosialarbeidere, lærere eller sykepleiere som utdannes ved et universitet, holder høyere kvalitet. Man har heller ikke forsk­­­­­­­­­­­­­ning som viser eller indikerer at økt satsing på doktorgradsprogrammer og vitenskapelig publisering i internasjonale tidsskrifter gir slik effekt. Man kan selvsagt argumentere mer eller mindre overbevisende for dette. Men en slik argumentasjon bør ha som utgangspunkt det samfunnsmessige behov man ønsker dekket og de behov og forutsetninger studentene som søker utdanning, har.

Dagens høyskoler utdanner først og fremst fotfolket i velferdsstaten og utdanningssamfunnet. Den viktigste oppgaven for høyskoler er, eller burde være, å utdanne mest mulig kompetente bachelor-kandidater i sykepleie, barnehage­pedagogikk, fysioterapi med mer, til en akseptabel kostnad. I tillegg bør høyskolene tilby god etter- og videreutdanning.

Til tross for at den nye regjeringen er skeptisk til å opprette flere universiteter, synes dette i liten grad å ha hatt virkning på satsings-iveren.

Clas Jostein Claussen

Universitetsstatus medfører større satsing på forskning og forskningsutdanning og at de ansatte skal bruke mer tid på forskning. Dette medfører mindre undervisning og omfordeling av ressurser, fra bachelorstudier til forskning og forskningsutdanning. En slik (om-)prioritering framstår som uheldig. Det er tvilsomt at dagens høyskolestudenter greit kan klare seg med mindre undervisning og veiledning, uten at dette går ut over deres forutsetninger som yrkesutøvere. Selv om variasjonene kan være store, er det mye som tyder på at en stor andel av studentmassen, i større grad enn tidligere, har behov for mer undervisning og veiledning. Betydelig frafall fra en del av studiene kan også tyde på dette. Det faktum at for eksempel (fulltids) sykepleiestudenter og lærerstudenter kun bruker 24–26 timer til studier per uke tilsier at det er behov for mer undervisning, veiledning og oppfølging.

Ønske om universitetsstatus har naturligvis kostet en god del penger. Fusjoner, omorganiseringer og påvirkningskampanjer koster. Det samme gjør satsing på forskning innenfor institusjoner som primært er innrettet mot undervisning og veiledning, på bachelornivå. Ressurser som brukes til å ansette forskningsmedarbeidere, kan ikke brukes til veiledning og undervisning, men tas derfra. Det er et tankekors at man i betydelig grad har styrket administrative funksjoner og veiledningsfunksjoner i tilknytning til forskning, mens man ikke har gjort tilsvarende når det gjelder undervisning og veiledning.

Ettersom denne prosessen muligens lever sitt eget liv og vil være vanskelig å stoppe, er det viktig at politikere og flere samfunnsaktører enn NHO engasjerer seg i debatten. En åpen debatt burde være et varemerke både for høyskoler og universiteter.

(Kronikken er første gang publisert i bladet Utdanning og på utdanning.no).

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS