Vi skal fortsatt løfte kunnskap

Kunnskap er ett av regjeringens åtte satsingsområder og den bør berømmes for å se utdanning og forskningsresultater som grunnlag for velferd og verdiskaping. Vi støtter også satsingen på å styrke både kompetansen og statusen for lærere som det viktigste bærende element for videreutvikling.

Regjeringserklæringen har gode formuleringer på kvalitet i utdanning og forskning, men jeg savner de nye ideene. Den nye regjeringen er opptatt av kvalitet. Det er HiOA også. Men kvalitet er noe langt mer enn internasjonale rankinger. Jeg tror heller ikke at det er de tradisjonelle breddeuniversitetene alene som kan sikre at Norge kan hevde seg internasjonalt på utdanning og forskning.

Kvalitet i utdanning og forskning handler ikke minst om relevans og anvendelse. Derfor overrasker det meg at den nye regjeringen ikke ser til fagmiljøene for velferdsyrkene. Vi som utdanner sykepleiere, lærere og barnevernsarbeidere er tett på praksisfeltet, tett på arbeidslivet og bidrar til at ny kunnskap rask kommer til anvendelse i samfunnet. Den tette koblingen mellom forskning og utdanning bidrar også til oppdatert og relevant kunnskap i utdanningene. Det fortjener fremtidens yrkesutøvere og arbeidsliv, og det er en forutsetning for utvikling av velferdstjenestene. Det er økt satsing på forskning og utdanning innen velferdsfagene som vil sikre fremtidens velferdssamfunn.

Vi hadde forhåpninger om en større satsing på utdanning og forskning som svarer på samfunnets behov – nå og i fremtiden. Det er fint med satsing på ingeniørfag, men vi trenger også vekst i utdanningskapasiteten og samfunnsrelevant forskning innen de største velferdsområdene våre: barnehage og skole, helse- og sosialtjenester.

Like og forutsigbare rammevilkår er en forutsetning både for konkurranse på like vilkår, men også for å sikre kunnskap som møter samfunnets behov. Regjeringen vil øke grunnfinansieringen og den resultatbaserte andelen i finansieringen. Dette er bra, men ikke tilstrekkelig. Den snart avgåtte regjering har nedsatt et utvalg der mandatet er avgrenset til å handle om budsjettfordelingsmodellen universiteter og høgskoler imellom.

Mandatet inkluderer ikke å se på i hvilken grad dagens struktur og finansiering bidrar til å realisere og understøtte de nasjonale målene. Den påtroppende regjering må enten endre utvalgets mandat, sammensetning og tidsplan, eller sette ned et nytt hurtigarbeidende utvalg. Det kreves en gjennomgang av hele sektoren ikke bare fordelingen mellom universitet og høyskoler. Det hjelper heller ikke å øke basisfinansieringen med bakgrunn i dagens modell. Dagens modell er i det vesentlige basert på resultatoppnåelse 12 år tilbake i tid. Vi ønsker en ny finansieringsmodell og en ny struktur for finansieringen – med mer kunnskap ut av hver krone.

Like og forutsigbare rammevilkår handler også om ikke å endre spillereglene underveis. Vi vet ennå ikke helt hvordan vi skal tolke formuleringen om å «fryse strukturen i høyere utdanning inntil effekten av nye universitetsopprettelser er evaluert, og sikre at vi får en struktur som gir miljøer med sterke fagprofiler». HiOA har allerede en tydelig og sterk fagprofil. Vi representerer de ledende fagmiljøene innen velferdsutdanning og – forskning.  HiOA er alene større enn flere av de nye universitetene til sammen. Formuleringen er i beste fall lite ambisiøs. Det står i erklæringen at «Profesjonsutdanningene ved universitet og høyskolene må møte arbeidslivets behov for kompetanse». Det gjør vi hver dag og med ca 4000 uteksaminerte kandidater hvert år. 

Men ambisjonene for profesjonsfagene bør være større: vi bidrar gjennom forskning, utdanning og samarbeid med arbeids- og næringsliv til utvikling av velferdstjenestene og samfunnets verdiskaping. Vi skal utvikle oss videre, tiltrekke oss den beste arbeidskraften og hevde oss internasjonalt – noe vi forutsetter at den nye regjeringen støtter. Når de formelle kvalitetskriteriene for universitetsstatus er nådd bør også landets tredje største forsknings- og utdanningsinstitusjon kunne endre institusjonskategori.