Underholdende pilgrimsferd

Pensjonisten Harold Fry er en så vanlig mann som vanlige menn kan bli. Tilsvarende kan vi si om hans kone, Maureen. Iallfall slik vi møter dem i det ytre, i begynnelsen av filmen. De bor i et stille småhusområde, i det som virker som en kjedelig, men trygg tilværelse. Interiøret i deres hus bærer ikke på noen måte preg av levd liv. Det er rett og slett upersonlig. Men rent er det.

FAKTA

Harold Frys utrolige pilgrimsferd

• Premiere: 09.06.2023
• Originaltittel: The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry
• Skuespillere: Jim Broadbent, Penelope Wilton, Nina Singh, Monika Gossmann
• Sjanger: Drama
• Regi: Hettie Macdonald
• Nasjonalitet: Storbritannia
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Engelsk

Fortellingen settes i gang av at Harold får et brev fra en tidligere kollega, Queenie, som ligger på det siste med kreft på et sykehus-hospits nord i landet. Hun tar farvel med ham. Harold skriver et brev til henne, og går ut for å poste det.

Men han kommer ikke hjem når det er gjort. Harold bestemmer seg for at det er nødvendig å besøke Queenie før hun dør. Og han må gå. Fra der han bor sørvest i England, til der hun er, i nordøst, like opp mot den skotske grensen.

Ideen er på ingen måte gjennomtenkt. Og hjemme sitter Maureen og forstår ikke hvor det er blitt av ham. Underveis får han hjelp fra noen av dem han møter. Han ringer etterhvert også hjem og prøver å forklare, uten noen særlig suksess.

På ett tidspunkt blir samfunnet oppmerksom på denne underlige mannen, og han blir raskt en kjendis som folk han møter underveis hyller.

Men så skjer det noe, både med Harold og med Maureen. De tvinges til å tenke over sitt eget liv. Og det som kommer fram, og som de har forsøkt å legge lokk på, er ikke så vakkert. Det handler om deres relasjon, men aller mest om den fortapte sønnen.

Det som lenge ligger an til å være en småhyggelig historie om et litt skrudd prosjekt i en ellers grå hverdag, utvikler seg til å bli noe annet. Det er her den egentlige fortellingen ligger.

Harold Frys utrolige pilgrimsferd er en film som sier at livet noen ganger farer hardt med oss, og at vi ikke alltid klarer å leve med det som skjer. Men den sier også at det kan finnes veier å gå. Her vist ved en svært så håndgripelig symbolikk.

Manusforfatter Rachel Joyce, som også har skrevet boka som filmen bygger på, begynner fortellingen i et enkelt univers, og lenge ser det ut til at hun ikke har ambisjoner utover det greit underholdende. Men så utvikler fortellingen seg, etter at Harold har pådratt seg mange gnagsår og sovet under åpen himmel flerfoldige netter i en sovepose han fant i søppelhaug.

Regissør Hettie Macdonald følger opp visuelt med å bringe Harold gjennom åpne landskap og byer. Alt er umiskjennelig England. Og dermed det samfunnet fortellingen udiskutabelt hører hjemme i. Noen glimt får vi av dets innbyggere, men ikke mer enn som krydder til hovedfortellingen. Her er ingen sosiologisk vri. Kun mennesker som møter mennesker.

De to hovedrollene gjøres av veteranene Jim Broadbent og Penelope Wilton. Og det er aldri noen tvil om at deres innsats er blant det aller mest solide i hele filmen.

Selv om filmen hever seg betraktelig mot i den siste delen, og bæres oppe av godt skuespill, blir den likevel først og fremst en feel-good film som gir oss en opplevelse her og nå, men som ikke setter varige merker i oss.

Ett av de tydelige visuelle grepene i filmen er hender som holder hender. Det skjer flere ganger, og blir til en viss grad brukt opp som narrativt virkemiddel.

Harold Fry er en sann antihelt som endelig gjør noe i livet sitt. Med livet sitt. Dermed tvinges Maureen til å handle i sitt liv også. Temaet; å gjøre noe versus å ikke gjøre noe, er et svært enkelt tema. Her bærer det mye av dialogen. Og det blir i grunnen et virksomt tema i fortellingen. Vi aner at det nok finnes mange som Harold. Og som Maureen. Og mange par som dem.