Ansatte på daværende Høgskolen i Oslo og Akershus ved studiestart. Torberg Falch på NTNU mener Underdalutvalget har mye rett i sine forslag om ny stillingsstruktur. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Ansatte på daværende Høgskolen i Oslo og Akershus ved studiestart. Torberg Falch på NTNU mener Underdalutvalget har mye rett i sine forslag om ny stillingsstruktur. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Dosentstigen bør generaliseres og ekspandere

Dosent. Stillingsstrukturen i Universitets og høgskole-sektoren er gammel og sannsynligvis ikke det beste rammeverket for sektorens framtidige virksomhet, skrive instituttleder på NTNU, Torberg Falch.

Kunnskapsdepartementet har engasjert et ekspertutvalg for å vurdere stillingsstrukturen i sektoren (Underdalutvalget). Utfordringene er først og fremst dosentstigen og stillinger knyttet til større eksternfinansierte midlertidige forskningsprosjekt. NTNU har hatt to utvalg om dosentstigen, med konfliktfylt innhold; Melbyutvalget i 2016 og Munkebyutvalget i 2018.

Underdalsutvalget konkluderer med at dosentstigen (førstelektor-dosent) er utydelig. Utvalget foreslår derfor at den fases ut og erstattes med en annen og mye mer fleksibel karrierestige. For meg virker dette fornuftig. Økte forventninger til hvordan UH-sektoren skal bidra til samfunnsutviklingen, samt fusjonene i sektoren, gir behov for endringer.

Den nye stigen som utvalget foreslår kaller de Forsker-lektor-stigen (FL-stigen). Den skal romme alle vitenskapelige stillinger som ikke er i professorstigen, inkludert stillinger som har en hovedvekt på eksternfinansiert forskning og stillinger som har en hovedvekt på undervisning. Et hovedpoeng er at fordelingen mellom ulike arbeidsoppgaver ikke er forutbestemt. Dette gir flere mulige karriereveier, samt større fleksibilitet for institusjonene. For meg framstår dette som et forslag om å generalisere dosentstigen til å inkludere alle kjerneoppgavene i UH-sektoren som samfunnet rundt oss etterspør på kort sikt (profesjonskunnskap, anvendte forskningsprosjekt, praksisnær undervisning, m.m.). Det gir dermed grunnlag for at FL-stigen kan brukes mye mer aktivt enn dagens dosentstige.

Jeg tror Underdalutvalget har rett i at deres forslag faktisk vil gi en bedre forutsigbarhet for de fleste medarbeiderne enn det som er situasjonen i dosentstigen og forskerstillinger dag.
Torberg Falch
Instituttleder NTNU

Fleksibiliteten til institusjonene som er foreslått kan ha den ulempen for medarbeiderne at det blir større usikkerhet om hva som skal være arbeidsoppgavene, inkludert omfanget på undervisning. Men fordelen er at en slik fleksibiliteten fører til at institusjonene i større grad kan gjøre faste tilsettinger. Stort omfang på eksternfinansiert virksomhet, inkludert etter- og videreutdanning, fører til usikkerhet som gjør universitetene mer lik annen virksomhet. Da må medarbeidernes oppgaver tilpasses endringer i markedene og hvor godt virksomheten lykkes i markedene, eller så må man basere seg på stort omfang av midlertidighet, overtid og innkjøp av arbeidskraft.

I den nye FL-stigen kan institusjonen selv velge å begrense sin egen fleksibilitet og i stor grad basere seg på den enkelte medarbeiders interesser og kompetanse. Det er opp til institusjonene selv om man vil benytte samme grad av fasthet i fordeling mellom ulike arbeidsoppgaver som for professorstigen. Muligheter og ønsker om dette vil variere mellom institusjoner, fakulteter og institutter. Det er min vurdering at FL-stigen vil fungere godt i sektoren på grunn fleksibiliteten i innretning og omfang. Den vil bidra til å styrke utviklingen av både den profesjonsrelevante kunnskapen er som er avgjørende viktig for profesjonsutdanningene, den pedagogiske kvaliteten på utdanningene våre, kvaliteten på forskningen og kapasiteten til å utvikle store prosjektsøknader.

Jeg tror Underdalutvalget har rett i at deres forslag faktisk vil gi en bedre forutsigbarhet for de fleste medarbeiderne enn det som er situasjonen i dosentstigen og forskerstillinger dag. Det er imidlertid mange forhold som må utredes nærmere før FL-stigen kan innføres.

NTNU-utvalgene har gjort sitt arbeid før Underdalutvalget og relaterer seg derfor naturligvis ikke til forslagene der. Mandatene er knyttet til dosentstigen slik den er i dag, og rapportene kan derfor framstå irrelevante i lys av Underdalsutvalget forslag om å generalisere karrierestigen. Men de diskuterer flere problemstillinger som viser hvor krevende det vil være å beholde og styrke dosentstigen. Jeg mener at de derfor bygger opp under Underdalutvalgets forslag. Rapportene er dessuten relevante fordi det uansett vil ta lang tid før dosentstigen eventuelt blir fjernet. Jeg kommenterer derfor et par av problemstillingene i den siste rapporten (Munkebyutvalget) her.

For det første er det krevende å klargjøre ulikhetene i innhold og kompetansekrav mellom professor- og dosentstigene. Dette tror jeg er knyttet til uklarheter om hva som er FoU. Man sier ofte at det i professorstigen er forskningstid, mens det i dosentstigen er tid til forskning og utviklingsarbeid (FoU-tid). Historisk har U-en vært knyttet til pedagogisk utviklingsarbeid, altså forbedringer i vår egen utdanning og undervisning. Mange opplever i dag at dette er en alt for snever beskrivelse. Munkebyutvalget foreslår å endre beskrivelsen til «utvikling av profesjonsrettet kunnskap og pedagogisk utviklingsarbeid» (s. 12 i rapporten). Men for meg er det slik at «Utvikling av kunnskap» = forskning, og derfor gir ikke denne utvidelsen av FoU-begrepet mening.

Resultatet av uklarheter om hva som inngår i U-en er at kvalifikasjonskravene for opprykk i dosentstigen oppfattes som uklare. Utvalget foreslår utfyllende kriterier, men også disse er overflatiske.

Formålet med dosentstigen synes å være at medarbeidere i denne stigen skal være nærmere knyttet til - og vil ha større kjennskap om - profesjonene og praksisfeltet. Man «unngår en unødvendig «akademisering» av profesjonsutdanningen» (s.10 i rapporten). Jeg synes slett ikke dette er opplagt fordi man implisitt legger intensjoner og holdninger til tilsatte i professorstigen som jeg ikke gjenkjenner. Men i den grad utvalget har rett, så mener jeg, som nevnt, at en stillingsstruktur med en ny FL-stige er bedre egnet for å oppnå dette enn dosentstigen.

For det andre antyder Munkebyutvalget at det bør etableres egne doktorgradsprogram for dosentstigen. Det synes som at de har tenkt det skal være forhåndsdefinert hvilken karrierestige et doktorgradsprogram skal kvalifisere for og bruker programmet på Institutt for lærerutdanning som et eksempel. Her er jeg uenig. Det er samme krav til metode og publiserbarhet i vårt doktorgradsprogram som i alle andre og derfor skal det kvalifisere til førsteamanuensisstillinger på samme måte som alle andre doktorgradsprogram. Den største ulikheten mellom tematiske program og disiplinprogram, slik jeg ser det, er at de første er mer tverrfaglige og anvendte. Men det skal likevel stilles samme kvalitetskrav og gi samme kvalifikasjoner. Jeg opplever ikke at doktorgradsprogrammet tematisk rettet mot utdanning og skole er mer tverrfaglig og profesjonsorientert enn for eksempel doktorgradsprogrammet i medisin. Hvordan skal man klassifisere ulike doktorgradsprogram i ulike kategorier?

Underdalutvalget foreslår også at det skal være krav til doktorgrad for karriereopprykk i FL-stigen, men de foreslår selvsagt ikke at det skal ligge ulike doktorgradsprogram til grunn i de ulike stigene. Men utvalgene er altså enige om at det må kreves doktorgrad for å gjøre karriere i UH-sektoren. Det vil være en betydelig endring i forhold til situasjonen i dag fordi det ikke er krav om doktorgrad i dosentstigen, og det er derfor ikke kvalifiseringsstillinger (stipendiatstillinger e.l.) i dosentstigen. Det er sannsynligvis en viktig årsak til at dosentstigen er relativt lite brukt. Det er ikke noe systematikk i hvordan man skal kunne kvalifisere seg fra universitetslektor til førstelektor.

For det tredje skiller Munkebyutvalget seg i et mindretall og et flertall i synet på omfang av undervisningstid i dosentstigen. Flertallet har den oppfatning at for å oppnå likeverd mellom karrierestigene så må det undervises like lite i begge. Dette mener jeg er et meget problematisk argument for en utdanningsinstitusjon. Utdanning er like viktig som forskning for NTNU, og da må det synliggjøres også i fordeling av arbeidsoppgaver. Vi må være i stand til å synliggjøre at undervisningsaktiviteten til medarbeiderne er like verdifulle som forsknings- og FoU-aktiviteten. Når det som skal skille dosentstigen fra professorstigen er kompetanse i pedagogisk utviklingsarbeid, så må jo det bety at undervisning verdsettes. Også denne utfordringen mener jeg FL-stigen bidrar til å løse opp i.

(Dette er en redigert utgave av et innlegg som først er publisert i Universitetsavisa.)​