«Frafall» og realiteter, russlandsstudier

«Strategisk utdanningsutvalg» ved UiT Norges Arktiske Universitet har foreslått å legge ned en rekke studieprogrammer, bl.a. bachelorprogrammet i russlandsstudier. Omfattende endringer i store organisasjoner kan sette sinnene i kok hos dem som blir berørt, og i støyen som oppstår, kan fokuset på argumentenes holdbarhet lett komme i bakgrunnen. La oss se nærmere på ett av argumentene for nedleggelse – «frafall». Dette argumentet er i beste fall problematisk.

Se også: Få med deg alle saker og innlegg om studiekuttene i Tromsø

Vi vil nøye oss med å kommentere programmet i russlandsstudier, som vi har førstehånds kjennskap til. Programmet har utdannet 35 kandidater i den tiden det har eksistert, noe som utgjør omtrent 16 porsent av dem som startet. At litt mindre enn hver femte student ender opp med en full bachelorgrad i russlandsstudier, kan høres lite ut. Men før man konkluderer, må man undersøke hva «frafall» egentlig betyr, og jevnføre tallene med sammenlignbare størrelser.

Frafall innebærer at noen av dem som begynner på et studium, hopper av underveis. Men det betyr ikke at de slutter å studere. Tvert imot er det for det meste snakk om at studenter flytter over til beslektede programmer. Studenter på russlandsstudier melder for eksempel overgang til andre programmer som inneholder russisk, eller de velger historie eller statsvitenskap. Slike overganger taper de ikke på, fordi de kan innpasse de emnene de allerede har tatt i en annen grad. Samfunnet taper heller ikke på det. Norge har for eksempel behov for folk med ett til to semester russisk i fagkretsen. Kort sagt: verken samfunnet eller studentene har noe å tape på at studentene legger om kursen underveis.

Når man skal vurdere om frafallet på et studium er høyt, er det nødvendig å tenke gjennom hva man skal sammenligne tallene med. Strategisk utdanningsutvalg ved UiT har valgt å sammenligne frafallet ved ulike studieprogrammer på universitetet. De sammenligner dermed epler, pærer og appelsiner, og finner ut at de er ulike. Dette er trivielt. I stedet er det meningsfylt å sammenligne med frafallet ved UiT med lignende programmer ved andre universiteter.

Vi har gjennomført en empirisk undersøkelse der vi sammenligner «frafall» ved russisk ved UiT med «frafall» ved russiskstudier på noen av verdens beste universiteter, bla. Harvard og Princeton. Vår undersøkelse viser at «frafallet» ved UiT ligger på samme nivå som på de ledende universitetene i verden. Det vanlige mønsteret er at mellom 10% og 20% som begynner med russisk, ender opp med en bachelorgrad i russisk.

Overraskende? Neppe. At noen studenter snur i døra, mens andre gir seg etter et semester eller to, er ikke egnet til å overraske noen som har prøvd å lære seg russisk med dets seks kasus og kompliserte verbbøyning. Russisk er krevende, og ikke så mange ender opp som eksperter. Men de som hopper av, har nytte av russisken, og samfunnet har nytte av dem.

Hva kan vi lære av dette? Flere ting. For det første viser det at UiT gjør det like bra som verdensledende universiteter. For det annet viser det at «frafall» er et problematisk verktøy for beslutningsprosesser ved universiteter. For det tredje viser det at studenter er rasjonelle individer som justerer planene sine underveis i studiene. For det fjerde viser det at UiT har en fleksibel programportefølje der studentene på en enkel måte kan tilpasse kartet til terrenget underveis.