Bekymring for fakultetsstyrets fagkunnskap

Det er oppmuntrende at fakultetsstyret ved Samfunnsvitenskapelig fakultet har besluttet å støtte en intern organisering av psykologiklinikkene ved UiO, etter anbefaling fra en intern arbeidsgruppe og vedtak i styret ved Psykologisk institutt. Det er mindre gledelig at to av styremedlemmene benyttet anledningen til å kommentere innholdet i dagens praksisundervisning, som ikke er oppe til diskusjon.

Et sentralt poeng da Universitetsstyret sendte saken tilbake til Psykologisk institutt, var at organisering og innhold i undervisning er et ansvar for ordinære fag- og styringsorganer, det vil si fagmiljø og programutvalg. Det har sin åpenbare begrunnelse i at undervisningen på norske universiteter skal være forskningsbasert.

Forskningen skal være uavhengig, av for eksempel lojalitetsbindinger til dagens norske helsepolitikk. Det er derfor svært ubetimelig når styremedlem og helsebyråkrat Ellinor Major uttaler at man ved å videreføre dagens modell «er med på å sementere teoretiske og ideologiske retninger, som jeg ikke er sikker på om de som skal ut i psykisk helsevern er tjent med».

All god psykoterapi er teoretisk basert. Psykoterapiforskningen har siden 1970-tallet demonstrert resultatlikhet mellom anerkjente og teoretisk begrunnede psykoterapimodeller. «Ideologi» er ifølge Store norske leksikon et idésystem, grunnsyn eller samfunnssyn, som kan brukes nøytralt, positivt eller negativt. Jeg velger å tolke Major i beste mening, og går ut fra at hun refererer til «ordnende og motiverende ideer som et samfunn er avhengig av». Forstått på denne måten har Major rett i at det ligger ulik ideologi til grunn for ulike terapeutiske retninger, uten at det har noen effekt på resultatene i komparative, eksperimentelle studier. Så lenge modellen er god og troverdig, er det i hovedsak relasjonen og partene det kommer an på. Men terapeuten må ha solide rammeverk å støtte seg på. Alt dette får vi undervisning i ved studentklinikkene ved UiO. Major kan være helt sikker på at vi som skal ut i psykisk helsevern, og aller mest pasientene, er tjent med det.

Professor i klinisk psykologi Tim Brennen mener videre at det er «nærliggende å tro at profesjonsstudier i psykologi ved andre norske læresteder gir en noe bredere klinisk kompetanse». I forbindelse med styrebehandlingen av klinikksaken ved Psykologisk Institutt, ble det innkalt til et dagsseminar om hvordan praksis er lagt opp ved øvrige norske psykologutdanninger, som Brennen burde ha fått med seg hvis han var interessert i denne problemstillingen. Her kom det fram at alle satser på internt organiserte studentklinikker, og at alle mener dette er den beste måten å organisere utdanning av psykologer på.

Det ble også tydelig at psykologer utdannet i Oslo har mest ekstern praksis, på flest forskjellige typer arbeidsplasser, i løpet av studiet. Vi får dermed innføring i flere ulike teoretiske og ideologiske måter å jobbe med psykiske vansker. Det er altså ingen grunn til å uroe seg for at psykologer fra UiO ikke kjenner mangfoldet i tjenestene de skal ut i.

Det er selvfølgelig også slik at studentene ved de andre universitetene læres opp i én eller flere teoretiske og ideologiske retninger ved sine respektive studentklinikker. Det er bare mer tilfeldig hvilke(n), fordi det kommer an på veileders kompetanse. Jeg vil hevde at organiseringen av studentklinikkene ved UiO har et fortrinn fordi det gjennom samtidige kurs og faglig fellesskap legges til rette for refleksjon rundt teori, empiri og kliniske ferdigheter. Det gir bevisste og kritiske studenter. Åpenhet om klinikkenes teoretiske profil og tilbud bidrar også til brukermedvirkning.

Major og Brennen avslører med sine uttalelser både sin uvitenhet om klinisk psykologi og psykoterapiforskning, og hvorfor studiets innhold nettopp ikke skal vedtas av fakultetsstyret.