Nytt rammeprogram i et endret Europa

Den 18. og 19. april kommer det en topptung delegasjon fra Brussel til Norge for å diskutere EUs neste rammeprogram for forskning – FP9. Nå får vi en mulighet til å påvirke utviklingen, selv om vår stemme bare er en av mange. Det viktigste nå er at EU ikke bare fortsetter som før, men på alvor tar innover seg de nye utfordringene Europa står overfor.

Innretningen av FP9 er nødt til å reflektere det enkle faktum at dagens Europa er dramatisk forskjellig fra det Europa som eksisterte da det nåværende rammeprogrammet – Horisont 2020 – ble utformet. På få år har vi sett en svekkelse av tilliten til det europeiske prosjektet, illustrert ikke minst gjennom Brexit. Men tilliten er redusert også til eksperter, til fakta og til mye av det som samles under begrepet «globalisering».

Kanskje det verste er den svekkede troen på meningsmangfoldet – troen på at det er mangfoldet på perspektiver, brytningen mellom idéer, samt en samfunnskritisk holdning, som bringer Europa og samfunnet fremover. Når troen på meningsmangfoldet svikter, øker presset mot universitetene som tradisjonelt er de fremste målbærerne av dette mangfoldet. Universiteter stenges i Tyrkia, og mye tyder på at dette nå også vil skje i Ungarn der myndighetene snakker åpent om et «illiberalt demokrati».

Forståelsen av og respekten for ytringsfrihet og akademisk frihet er i ferd med å svekkes, også i vårt eget land.

Så hva har alt dette å gjøre med utformingen av det 9. rammeprogram?

I EUs rammeprogram for forskning ligger det alltid to spor – for forskning som er «curiosity driven»   og for forskning som er «mission driven». Begge sporene er viktig for fremtidens Europa. Sporet for «mission driven research» må rettes inn mot de nye utfordringene som Europa nå står overfor.

Tillitskrisen i Europa fortjener plassen som utfordring nummer 1. Det gjelder å forstå hvorfor tillit eroderes, og det gjelder å forstå de kreftene og makt-asymmetriene som skaper og forsterker de ulikhetene som gir næring til autoritære strømninger og til isolasjonisme, nasjonalisme og proteksjonisme. Vi snakker ikke bare om de økonomiske ulikhetene, men også om de sosiale ulikhetene og de store forskjellene i tilgang til helsetjenester.

Manglende kunnskap og bevissthet om de grunnleggende årsakene til de ulikhetene vi ser, skaper et vakuum som lett fylles med udokumenterte påstander og «alternative fakta». Dette så vi på nært hold i debatten forut for Brexit-avstemningen i Storbritannia. Og vi så det i valgkampen i USA.

Det er her samfunnsvitenskapene og humaniora står sentralt. Fremtidens universiteter må være «trust-seeking and truth-seeking». Det nytter ikke å satse på ny teknologi, robotisering og nye forretningsmodeller uten at det også forskes på hvordan teknologier møter samfunn og individ, og på hvordan nye teknologier risikerer å øke forskjeller heller enn å redusere dem. En teknologi har ingen verdi uten et samfunnsvitenskapelig og humanistisk overbygg og sikkerhetsnett. Når FP9 skal utformes, må dette ikke glemmes. Samfunnsvitenskap og humaniora må ikke bli salderingsposter for kortsiktig nytte.

Tilliten til forskning og eksperter må styrkes gjennom bedre formidling og større åpenhet. Forskningsdata må gjøres tilgjengelig for samfunnet i stort på en måte som befester forskningens legitimitet og som fremmer samarbeid og demokratisering av vitenskap.

I en verden med store forskjeller innen helse og økonomi, bør vi som akademikere og akademiske institusjoner hindre at det i tillegg oppstår økende forskjeller mellom dem som har tilgang på kunnskap, og dem som ikke har det.

Det dreier seg ikke bare om å sikre åpen tilgang til artiklene der forskningsdata publiseres (Open Access), men om å gi tilgang til selve forskningsdataene. Vi må innføre en delingskultur som vil komme hele samfunnet til gode. De tre O-ene som nå gjelder i Horisont 2020 er en god start: Open Innovation, Open Science, and Open to the World. Denne åpenheten må også gjøres gjeldende for diskusjonen rundt forskningens verdigrunnlag.

Horisont 2020 har innført bestemmelser om åpen tilgang til forskningsartikler og arbeider nå for åpning av forskningsdata fra 2017. Prosjektet Open Research Data skal sikre at forskningsdata fra prosjekter under Horisont 2020 er «findable, accessible, interoperable and reusable (FAIR)». Akronymet peker på demokratisering av forskning som et bærende element.

«Open science» var også tema 21. november i fjor da The Guild of Research-Intensive Universities holdt sitt åpningssymposium i Brussel. En av innlederne var António Vicente, Head of Cabinet til EU-kommisær for forskning og innovasjon, Carlos Moedas. Han snakket om planene for en ‘European Open Science Cloud’ (EOSC). Planen er at denne skyen «will offer European researchers and professionals the technology and virtual environment with open and seamless services for storage, management, analysis and re-use of data open across borders and scientific disciplines».

Det som mangler her, er en tydeliggjøring av behovet for åpenhet og debatt også rundt forskningens etikk og verdigrunnlag.

Tenkningen rundt de tre O-ene må videreutvikles i FP9. Det dreier seg om forskningens legitimitet, og det dreier seg om å få forskning og fakta frem til dem som skal ta viktige beslutninger om Europas fremtid. Samtidig må FP9 konstrueres slik at alle deler av Europa får muligheter til å bygge kapasitet for fremragende forskning. Fordelingen av EUs forskningsmidler er i dag svært ujevnt fordelt mellom Europas regioner. Dette truer med å underminere forskningsprogrammenes legitimitet. Et hovedpunkt på The Guilds agenda er nettopp å sikre muligheter for eksellent forskning i hele Europa.

Siden Horisont 2020 ble utformet har vi fått på plass de nye bærekraftsmålene, Sustainable Development Goals (SDG-er). Disse bærekraftsmålene er en forskningsagenda i seg selv. FNs 2030 sier at «it will be for all of us to ensure that the journey [to sustainable development] is successful» og at denne reisen vil «involve Governments as well as parliaments, the United Nations system and other international institutions, local authorities, indigenous peoples, civil society, business and the private sector, the scientific and academic community — and all people».

Her er det naturlig at også EU tar ansvar, ikke minst gjennom den forskningen som støttes. Utfordringen er stor, fordi implementeringen av SDG-er krever forskning og nye allianser som tar innover seg kompleksiteten som ligger i det å se sammenhengen mellom de tre dimensjonene av bærekraft – langs aksene helse og sosial, økonomi og miljø.

De nye bærekraftsmålene krever en tverrfaglig og tverrsektoriell innsats og en nytenkning rundt både forskning og utdanning. Denne nytenkningen bør være tydelig til stede i planleggingen for FP9. Og universitetene har et særskilt ansvar for å utvikle studieprogram som reflekterer kompleksiteten i SDG-ene.

Våre studenter er fremtidens ledere i en verden som gjennom forskning og politikk må ta bærekraftsmålene på alvor.

Det europeiske forskningsrådet (ERC) - som er en del av rammeprogrammets Excellence Pillar - har befestet sin posisjon som en av verdens viktigste finansiører av «curiosity driven research» og fortjener hver euro som Rådet har i sitt budsjett i dag.

I FP9 bør finansieringen av ERC styrkes eller i det minste holdes på samme nivå som nå. Jeg - og mange med meg - er bekymret for et scenario der budsjettet for ERC tappes for å skaffe inndekning for et europeisk innovasjonsråd. Etter ha sittet som panelleder i ERC i mange år har jeg sett hvordan både ny innsikt og innovasjon springer ut av den eksellente grunnforskningen som støttes gjennom dette rådet. 

Også i fremtiden er det langsiktig grunnforskning av høy kvalitet som vil gi oss de gjennombruddene vi trenger for å utvikle en ny og grønnere økonomi. Samtidig må vi ikke glemme egenverdien av ny innsikt.   

For å oppsummere: Utformingen av FP9 må ta hensyn til behovet for «trust, truth and transparency» i et endret Europa. Disse ordene henger intimt sammen. Tilliten til forskningen – og rammeprogrammets legitimitet – avhenger av transparens og åpen tilgang til forskning og innovasjon.

Samfunnsvitenskap og humaniora må ikke vingestekkes, men sikres solid finansiering for å stimulere til helt nødvendig forskning på de store ulikhetene og den tillitskrisen vi ser i dagens Europa.  Det trengs også forskning for å forstå og bekjempe ekstremisme og for å bygge opp under inkludering og sosial mobilitet.

De nye bærekraftsmålene fordrer nytenkning både i forskning og utdanning. Og ikke minst: Tilliten til rammeprogrammet vil avhenge av at det åpner muligheter for å bygge eksellent forskning også i de delene av Europa som har blitt liggende etter. Det siste punktet står høyt på agendaen for The Guild of Research Intensive Universities.

Les også: Universitetsrektorene ber EU satse på kvalitet og humaniora